Det blir nok ikke helt det samme å reise til bønnekoia etter gårsdagens lite hyggelige opplevelse. For å komme dit må jeg passere en veibom, som må åpnes med en nøkkel. I går ettermiddag hadde jeg åpnet bommen, og kjørt bilen inn, da jeg stanset bilen for å lukke igjen bommen. I det jeg stiger ut av bilen ser jeg at det ligger en huggorm kveilet opp rett foran meg, med hodet lagt bakover klar for hugg. Jeg innrømmer at jeg ble mer eller mindre parallysert. Sakte bøyde jeg meg ned, mens ormen fulgte meg med øynene og fikk ta i en stein og kastet mot ormen. Steinen traff ikke, så jeg fikk tak i en til og denne gangen traff jeg. Motvillig ålet den seg inn i ei steinur. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde stor lyst til å reise inn til parkeringsplassen, og gå den lille biten opp til koia. Da må en nemlig gå i gress som når en til knærne, og man ser lite eller ingenting. Men det ble til at jeg tok turen likevel, men det var slett ikke moro. Neste gang skal jeg huske å ta på meg høye støvler. Det som er ekstra trist er at jeg ikke lenger kan ta med meg Poirot, vår Wheaton Terrier, som er til så god hjelp for meg. Den varsler nemlig når en føling er under oppseiling. På grunn av hjertemedisinene mine, merker jeg lite til mine følinger, men Poirot kjenner dem og varsler meg. Da begynner han å gå rundt meg og gir seg ikke før jeg setter meg til å spise. Men jeg kan ikke risikere at Poirot skal bli bitt av orm. Det skal visstnok være mye orm ute i skogen i år. Joda, jeg kjenner til det der verset om at vi skal ta slanger i hendene, men så modig er jeg definitivt ikke.
3 kommentarer:
Oi så spennende! Eller mest kjipt kanskje, det er jo et kult dyr men utrolig gørrt at du ikke kan ta med bikkja. Den høres ut som en god venn.
Bruk støvler ja, ikke noe gøy å bli bit av en sånn en. Skjedde med ei veninne her sommer og hu var sykemeldt og hoppa på krykket i to uker.
Det var en utrivelig opplevelse. Nå har jeg råkt på huggorm flere ganger. Jeg er jo en lidenskapelig bærplukker, og det har vært nære ved at jeg er blitt bitt før. Men den gangen hadde jeg ikke hjeteproblemer, så jeg bør være ekstra forsiktig nå. Og det er kjempekjedelig at ikke Poirot kan gå sammen med meg mer i dette området.
Ha en kjempefin sommerkveld, Kule-Knut. Om du tar deg en svømmetur på Bliliestranda (Engenstranda) ved Eina, kan det jo hende du ser en bleik skjeggete kar- det kan være meg! Jeg pleier å råke på Hans Magnar der -han med gitaren og colaflaska.
Ja, jeg er stort sett på Gjøvik gård om dagen og jobber med sommershow så det blir lite svømming på Bliliestranda, men vi får se, kanskje Hans Magnar greier å lure meg med? :D
Legg inn en kommentar