Det blir nok ikke helt det samme å reise til bønnekoia etter gårsdagens lite hyggelige opplevelse. For å komme dit må jeg passere en veibom, som må åpnes med en nøkkel. I går ettermiddag hadde jeg åpnet bommen, og kjørt bilen inn, da jeg stanset bilen for å lukke igjen bommen. I det jeg stiger ut av bilen ser jeg at det ligger en huggorm kveilet opp rett foran meg, med hodet lagt bakover klar for hugg. Jeg innrømmer at jeg ble mer eller mindre parallysert. Sakte bøyde jeg meg ned, mens ormen fulgte meg med øynene og fikk ta i en stein og kastet mot ormen. Steinen traff ikke, så jeg fikk tak i en til og denne gangen traff jeg. Motvillig ålet den seg inn i ei steinur. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde stor lyst til å reise inn til parkeringsplassen, og gå den lille biten opp til koia. Da må en nemlig gå i gress som når en til knærne, og man ser lite eller ingenting. Men det ble til at jeg tok turen likevel, men det var slett ikke moro. Neste gang skal jeg huske å ta på meg høye støvler. Det som er ekstra trist er at jeg ikke lenger kan ta med meg Poirot, vår Wheaton Terrier, som er til så god hjelp for meg. Den varsler nemlig når en føling er under oppseiling. På grunn av hjertemedisinene mine, merker jeg lite til mine følinger, men Poirot kjenner dem og varsler meg. Da begynner han å gå rundt meg og gir seg ikke før jeg setter meg til å spise. Men jeg kan ikke risikere at Poirot skal bli bitt av orm. Det skal visstnok være mye orm ute i skogen i år. Joda, jeg kjenner til det der verset om at vi skal ta slanger i hendene, men så modig er jeg definitivt ikke.
