Klare trompetstøt!

Veien går ikke alltid rett fram i Guds rike. Ofte går den motstrøms! Det koster å følge Herren Jesus, og det vil koste mer i tiden som ligger foran oss. Allerede nå koster det å velge å holde fast ved Guds ord i upopulære spørsmål som handler om hvilken rolle Israel og jødene har i Guds profetiske plan for endens tid, synet på ekteskapet, fosterdrap - bare for å nevne noen av de tidsaktuelle temaene.

I de siste månedene har jeg flere ganger blitt minnet om ordene fra 1.Kor 14,8: "Og hvis trompeten gir en uklar lyd, hvem ruster seg da til kamp?" (Pollestads oversettelse)

I en uklar og utydelig tid som vår kreves det av oss at vi er våkne og årvåkne og våger å bli stående og holde fast ved de bibelske sannhetene, koste hva det  koste til. Det vil koste deg vennskap, men den som vil være verdens venn, kan ende opp med i bli Guds fiende.

En rakrygget profetisk skikkelse i nordisk kristenhet, Vello Vaim, satte standarden her om dagen i et Facebook-innlegg, hvor han skrev, her i min oversettelse: "Som bibeltroende kristen finnes det ikke noe annet alternativ enn å stå sammen med Israel. Det profetiske perspektivet er klart ved at de først kommer fysisk tilbake til sitt land som Gud også kaller mitt land, for så å bli åndelig gjenopprettet slik det profetiske ordet sier klart og tydelig og som nå blir opprettet før Jesu gjenkomst. La oss tenke på dette i bønn i adventstiden og innfor Jesu snarlige gjenkomst."

Så langt Vaim.

Betyr det at alt det Israel gjør er rett? Nei, slett ikke. Men vi fastholder at Gud er til å stle på medd hensyn til de løftene Han har gitt til Israels land og folk. De er evige.

Nå vil politikerne utide grensen for fosterdrapeet. Da gjelder det å ta stilling for barnet i mors liv. Det gjelder å være tydelig i en utydelig tid.

Martin Luther har sagt noe i denne sammenhengen som vi gjør vel verd å lytte til:

"Hvis jeg høyt og tydelig proklamerer alle sider av Guds sannhet, unntatt det som verden og djevelen akkurat angriper, da bekjenner jeg ikke Kristus, hvor frimodig jeg enn proklamerer ham. Hvor kampen står, der blir soldatens lojalitet prøvet. Hvis han ikke er trofast der, er han ingen soldat, selv om han er trofast ellers."

500 år siden Luthers nytestamente kom ut

I en tid som vår med mye åndelig mørke i Europa er det viktig å holde frem de virkelige lyspunktene! I går var det for eksempel på dagen 500 år siden Martin Luther ga ut Det nye testamente på tysk. Dette har siden gått under "Septembertestamentet av 1522." 

21.september 1522 var Luthers 'Das Newe Testament Deutzsch' i salg, vakkert illustrert av kunstneren Lucas Cranach den eldre. Septembertestamentet var annerledes enn alle andre utgaver av Det nye testamente på tysk. Det var nærmere grunnteksten, oversatt direkte fra gresk, men mer enn det: det var på et lettforståelig tysk. Luther hadde oppsøkt torg og markedsplasser for å lytte til folks dagligtale.

Luthers nyoversettelse ble en umiddelbar suksess, og ble etter hvert nærmest allemannseie. Det ble flittig brukt i hjem og skole.

Septembertestamentet ble raskt utsolgt. Førsteopplaget var på 3000 eksemplarer, og måtte derfor utgis i et nytt opplag allerede i desember samme år. Året etter ble dette Nytestamentet publisert i hele tolv nye utgaver, i Basel, Augsburg, Grimma og Leipzig. 

Men det var noen som ikke likte dette, deriblant humanisten Johann Cochlaeus. Han sa det slik: 

"Luthers nytestamente ble trykket opp og distribuert så vidt og bredt at til og med skreddere og skomakere, ja, til og med kvinner og uvitende personer som hadde akseptert dette nye lutherske evangeliet, og som kunne lese litt tysk, studerte det med den største iver som en sannhetens kilde."

Folkefrelsar!

Denne julaften vil jeg løfte frem igjen julesalmen til den hellige Ambrosius av Milanos (død år 497), og som Martin Luther oversatte til tysk i 1523. Salmen ble oversatt til norsk av Bernt Støylen i 1905. Jeg har delt den før, men jeg kjenner ingen vakrere og mer innholdsmettet julesalme enn denne. Salmen er den eldste kristne salmen som fortsatt synges. Velsignet Kristi fødselsfest til alle mine lesere!

Folkefrelsar, til oss kom,

fødd av møy i armodsdom!

Heile verdi undrast på

kvi du soleîs koma må.

Herrens under her me ser,

ved Guds Ande dette skjer.

Livsens ord frå himmerik

vert i kjøt og blod oss lik.

Utan synd han boren er

Som all synd for verdi ber.

Han er både Gud og mann,

alle folk han frelsa kann.

Frå Gud Fader kom han her,

heim til Gud hans vegar ber,

Ned han fór til helheims land,

upp fór til Guds høgre hand.

Du som er Gud Fader lik,

Ver i vanmakt sigerrik!

Med din guddomsvelde kom,

styrk oss i vår armodsdom.

Klårt di krubbe skina kann,

ljoset nytt i natti rann,

naud og natt til ende er,

trui alltid ljoset ser.

Lov og takk, du Herre kjær,

som til verdi komen er!

Fader god og Ande blid,

lov og takk til evig tid!

Reformasjonens syv berømte kvinner

31. oktober er kjent som Reformasjonsdagen. På årets Reformasjonsdag vil jeg minnes syv kvinner som spilte en betydningsfull rolle i det verk Gud gjorde i datidens Europa. Artikkelen er en oversettelse av en artikkel skrevet av Michael Gryboski, reporter i den kristne nettavisen The Christian Post: 

Marie Dentière ble født i 1495 i en adelig familie i Frankrike, og tjente opprinnelig som priorinne ved et augustinerkloster før hun lærte om reformasjonen, noe som førte til at hun forlot klosterlivet. 

Dentière fokuserte på å konvertere nonner til reformasjonssaken, og skrev apologetiske verk til forsvar for reformert teologi, og fikk til og med respekt fra John Calvin, som på et tidspunkt ba henne skrive forordet til en av hans trykte prekener. 

"I 2002 ble Marie Dentière den eneste kvinnen som fikk navnet sitt inngravert på den berømte minneveggen over reformatorer i Genève," (bildet) skrev Adrien Segal fra Desiring God.

"Det er ingen tvil om at hun manglet det de på den tiden anså som passende feminin beskjedenhet og ydmykhet, men fordi lidenskapen hennes ble tent av Skriftens sider, beveget og forandret forfatterskapet hennes hjerter ikke bare i hennes egen tid, men i vår i dag, som vi vil."

Arguta von Grumbach (1492-1554) var født inn i en bayersk adelsfamilie ved navn von Stauff samme år som Christopher Columbus først seilte til den vestlige halvkule. Hun er kjent for sitt forsvar av reformasjonen. 

Da universitetet i Ingolstadt arresterte en protestantisk lærer, skrev von Grumbach et protestbrev som fremmet reformasjonsideer og ble bredt distribuert til offentligheten. Martin Luther, som korresponderte mye med von Grumbach og møtte henne personlig i 1530 nær Augsburg, snakket begeistret om den bayerske adelskvinnen og hennes arbeid. 

«Den mest edle kvinnen, Argula von Stauffer, er der og driver en tapper kamp med stor åndsfrimodighet i tale og kunnskap om Kristus. Hun fortjener at alle ber om Kristi seier i henne», skrev Luther til en venn.

«Hun alene, blant disse monstrene, fortsetter med fast tro, men innrømmer hun, ikke uten indre skjelving. Hun er et enestående instrument for Kristus.»

Et medlem av Frankrikes kongefamilie, Marguerite de Navarre (1492-1549), var en velutdannet forfatter og tilhenger av kunsten. Hun var i 20-årene da den protestantiske reformasjonen begynte. 

Marguerite kom til å omfavne reformasjonen etter å ha lest verk av Martin Luther og John Calvin, og tok til orde for å få en fransk oversettelse av Bibelen. Etter å ha blitt dronning av et lite kongedømme mellom Frankrike og Spania kjent som Navarre, gjorde hun regionen til et tilfluktssted for protestanter forfulgt av katolske monarker. 

"I tillegg til å ønske forfattere, kunstnere, lærde og teologer velkommen til hoffet hennes for å diskutere og utveksle ideer, ga hun tilflukt fra forfølgelse for John Calvin og andre ledere av reformasjonsbevegelsen i Frankrike og andre steder," skriver Subby Szterszky fra Focus on the Familie.

"Hun var den første franske adelskvinne som samlet og redigerte sitt eget utvalg av verkene hennes, og protestantismens første publiserte kvinnelige poet. Hennes skrifter, introspektive og mystiske, reflekterer hennes reise mot den reformerte troen og hennes personlige forhold til Kristus.»

Dronning Elizabeth I (1533-1603) ble født etter begynnelsen av den protestantiske reformasjonen, og kom til makten etter dronning Marys død, beryktet som "Bloody Mary" for hennes forfølgelse av protestanter.

Dronning Elizabeth I er kreditert for å ha gjort protestantisk kristendom til den offisielle religionen i England, samtidig som den åpner for en generell toleranse for andre kristne kirkesamfunn.

"Det er bemerkelsesverdig at selv om hun selv hadde blitt fengslet i Tower of London og truet med henrettelse, avsluttet hun de religiøse forfølgelsene uten å tillate gjengjeldelse eller hevn," forklarte The Reformation Society.

"Hun motsto standhaftig alle forsøk på å straffe katolikker, og insisterte på at med mindre de brøt rikets lover, hadde de rett til lik beskyttelse under loven."

Katharina Schutz Zell (ca 1498-1562), noen ganger kalt "Reformasjonens mor", var kjent for både sine religiøse skrifter så vel som sin omfattende innsats for å ta vare på protestantiske flyktninger. 

En innfødt av Strasbourg i det som nå er Frankrike, giftet Zell seg med en protestantisk pastor i 1525, noe som er antatt å være et av de første offisielle protestantiske ekteskapene i europeisk historie.

Zell skrev arbeider som forsvarte ideen om geistlig ekteskap, kommentarer til deler av Salmene og Fadervår, og et offentlig brev hvor hun avviste påstander om at hun var en «fredsforstyrrer».

«Mens hun utmerket seg i å administrere hjemmet sitt og være vertskap for flyktninger, forsvarte hun også sin teologiske posisjon på trykk. Hun var en kvinnelig teolog i beste mening», skriver Rebecca VanDoodewaard i magasinet Tabletalk.

"Historikere i dag kaller henne en 'legreformator'. Men hun gjorde bare det enhver kristen burde - hun brukte gavene sine til evangelieforandring i sin egen sfære, uansett mulig måte."

Den kjente protestantiske reformasjonslederen Ulrich Zwingli beskrev en gang Zell som en som «kombinerer egenskapene til både Maria og Martha».

Katharina von Bora er mest kjent for å være nonnen som stakk av fra et kloster og som giftet seg med Martin Luther, selv om hennes støtte til den protestantiske reformasjonslederen var omfattende. 

"Katie administrerte familiens økonomi og frigjorde Luther for å skrive, undervise og forkynne," forklarer Dan Graves fra Christianity.com.

"Luther kalte henne 'morgenstjernen fra Wittenberg' siden hun sto opp klokken 04.00 for å ta seg av sine mange ansvarsområder. Hun tok seg av grønnsakshagen, frukthagen, fiskedammen og gårdsdyrene, og slaktet til og med bestanden selv.»

Vi må heller ikke a Katherine, fødte Luther seks barn og adopterte også fire andre.

En engelsk adelskvinne, Lady Jane Gray (1536-1554) er mest husket for sin kortvarige og omstridte regjeringstid som dronning av England mens hun var tenåring, bare for å bli henrettet av dronning Mary.

Men etter henrettelsen hennes var det mange i England som så på henne som en martyr for den protestantiske saken, etter å ha sluttet seg til reformasjonssaken noen år før hun gjorde krav på tronen.

«Mary utsatte henrettelsen i tre dager, og sendte kapellanen, John Feckenham, til Jane for å prøve å omvende henne til katolisismen. Jane skrev ut samtalen sin med Feckenham, som var et vitnesbyrd om hennes tro på Kristus og Skriften,» bemerket Diana Severance fra Credo magazine.

"Janes brev og skrifter mens hun møtte døden i tårnet ble snart trykt og sirkulert bredt ... Jane ble ansett som en protestantisk martyr. John Calvin anerkjente henne som 'en dame hvis eksempel er verdig til evig minne.'»

Lojalitet til Guds ord

 "Dersom du med klarest stemme legger ut hele Guds råd, uten det lille området djevelen i øyeblikket angriper, da forkynner du ikke Kristus, selv om du bruker Hans navn. Det er hvor kampen raser soldatens lojalitet blir prøvet."

- Martin Luther

Gerhard Tersteegen - en luthersk Kristusmystiker

3.april 1769 dør en lutheraner som satte djupe spor etter seg. De som var samlet rundt hans dødsleie, skrev at de 'trodde de var omgitt av engleskarer som triumferende førte sjelen hans inn i lyset og fredens rike.'

Mannen jeg tenker på var Gerhard Tersteegen, født i Moers i det nåværende Tyskland i år 1697. Han vokste opp i et Europa preget av sterke religiøse spenninger, og da også i et protestantisk område som var omgitt at katolske fyrstedømmer. Det gjorde ikke akkurat spenningene mindre.

Han ble kjøpmann, som sin far. Men en djup lengsel etter Gud førte tilat Gerhard tar et radikalt veivalg. Han gir opp karrieren, skaffer seg et yrke hvor han har tid til stillhet og ensomhet, og blir vever. Dessuten selger han alt han eier og gir det til de fattige, også arven etter foreldrene. Resultatet var et liv i enkelhet, men samtidig åndelig rik.

Gerhard Testeegen hadde et stort hjerte for de fattige. Han sørget for at mange av dem hadde mat å spise hver dag. Men det stanset ikke der. Gerhard sørget også for å dele sine åndelige rikdommer med dem og alle som var åndelig fattige. Noen av hans samtige sa det slik: 'Ingen siden apostlenes dager har ført så mange sjeler til Gud som Gerhard Tersteegen.

Gerhard Testeegen var en Kristusmystiker. I sin forkynnelse la han vekt på bot, forsakelse og opplevelse av Guds nærvær. Den mest kjente av han sboker er trebindsverket: 'Hellige sjelers liv', som er biografier av 38 Kristusmystikere. Hans tekst: 'Kort beretning om mystikken' som er skrevet i 1768,som brev til en skeptisk predikant, er gjengitt i antologien: 'Vestens mysikk', som kom ut i 2005.

Nevnes bør også at Gerhard Testeegen er kjent som salmedikter. Tre av salmene finnes i Norsk salmebok.

Martin Luthers gode råd under Byllepesten

For 493 år siden, i 1527, var Europa hjemsøkt av byllepest, en langt mer dødelig pandemi enn Koronaviruset. Martin Luther, som på denne tiden oppholdt seg i Wittenburg, nektet å forlate byen. Han valgte å hjelpe de syke, ga støtte til sine naboer og samtidig forkynne evangeliet for samfunnet.

Men dette betyr på ingen måte at han opptrådte dumdristig eller bidro til å spre smitten. I en pamflett ga Luther uttrykk for sitt syn. Her i min oversettelse:

"Fienden har sendt oss gift og dødelig slakteavfall. Derfor skal jeg be om at den nådefulle Gud beskytter oss. Deretter skal jeg desinfisere, hjelpe til med å rense luften, sørge for å gi ut medisin og ta den. Jeg skal unngå steder og personer hvor det ikke er behov for mitt nærvær, slik at jeg ikke blir smittet og på den måten unngå å pådra meg smitte og smitte andre og forårsake død på grunn av min forsømmelse.

Hvis Gud skulle ønske å ta meg vet han hvor han finner meg og jeg har gjort det som var forventet av meg. Da er jeg ikke ansvarlig verken for min eller andres død. Hvis min neste trenger meg, vil jeg verken unngå sted eller person, men jeg vil gå frivillig. Se nå, dette er en tro bygd på gudsfrykt  fordi den verken er freidig eller dumdristig eller frister Gud." (Martin Luther, Luuther Works, Vol 43: Devotional Writings. side 132).

Det hører med til historien at Luther mistet en datter under byllepesten.

God teologi

Dette er Luther på sitt beste! 'Ikke noe menneske forstår Skriften uten at han er kjent med korset,' Og ikke bare er det et godt Luther-sitat; det er veldig god teologi.

Alt må sees i lys av Jesu Kristi kors og Jesu fullbrakt verk der. Korset er Guds plusstegn. Vi er ingenting uten korset. Uten Jesu Kristi kors ingen frelse, ingen forsoning, ingen himmel.

Korset er selve dårskapen, for menneskers øyne det komplette idioti. Men for de som tar imot korsets budskap, er korset selve Guds kraft.

Et ord til predikanter

"Forkynn som om Jesus var blitt korsfestet i går, oppstått fra de døde i dag og kommer tilbake i morgen."

- Martin Luther (bildet)

Hammerslagene som forvandlet Europa

Det er ingen tvil om at Gud reiste opp Martin Luther. Det er heller ingen tvil om at han var en mann av sin tid, med feil og mangler og skrøpeligheter - og synder.

Men han avdekket for tidens kirke sannheten om at mennesker 'ufortjent og av hans nåde blir  kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.' (Rom 3,24). Det var påkrevet den gangen, som nå. Luthers gjenoppdagelse av denne bibelske sannheten brakte frihet for de bundne - i tusentalls - den gangen, som nå.

Det er det all grunn til å løfte frem igjen på selve Reformasjonsdagen, 31.oktober. Så i dag takker jeg Gud for Martin Luther.

31. oktober er dagen da Martin Luther publiserte sine 95 teser. Dette regnes som begynnelsen på Reformasjonen. Hammerslagene på slottsdøra i Wittenberg, ga gjenklang over hele Europa, og rystet ikke bare Romerkirken, men statsapparatet i en rekke land. Dette er en periode med store omveltninger - både politisk som religiøst. Det er en tid av forfølgelse, og oppstander. Reformasjonen var ikke bare et oppgjør med visse sider av Den romersk-katolske kirkes lære - men også av dens dominans - både politisk som religiøst. Paradoksalt nok har reformasjonen både fremmet eneveldige diktaturer og demokratisering. Reformasjonen gjorde den kristne tro mer personlig og inderlig, men samtidig har den fremmet sekularisering. Den førte også med seg protestantismens sykdom: splittelsene.

Det er forøvrig tankevekkende at Østkirken, Den ortodokse kirke, ikke har hatt noe behov for noen reformasjon.

Men det var gjenoppdagelsen av 'rettferdiggjørelsen' jeg ville løfte frem denne dagen, og samtidig få gratulere mine lutherske venner med dagen. Egentlig er det vel en dag for alle troende, som har sprungert ut fra reformasjonstreet, uansett kirketilhørighet.

I Luthers oversettelse av Rom 3,24 heter det:

'Vi holder for at mennesket blir rettferdiigjort uten lovgjerninger, ved troen alene.'

Om Luthers forhold til Bibelen kan mangt og mye sies, men her er hva han selv skrev om det å tolke Guds ord. Jeg har hentet sitatet fra Carl Fredrik Wisløff's bok: 'Martin Luthers teologi', hvor Wisløff innleder sitatet med følende: 'Å tolke Bibelen, det kan bare den som kjenner Kristus i troen, han som er Bibelens herre og dens egentlige budskap.' Så kommer sitatet:

'Når fortolkerne løper med uvaskede hender og føtter inn i de Hellige Skrifter, og bringer med seg sine menneskelige tilbøyeligheter og lar fornuften råde, som de selv sier - da faller de uunngåelig i alle slags villfarelser.'

Det er et Luther-sitat vel verd å ta med seg i det 21.århundre.

Om å lese Bibelen, del 1

Jeg har tatt del i en veldig interessant samtale mellom to av de mest markante skikkelsene i den nordiske kristenhet: biskop emeritus Martin Lönnebo og Wilfrid Stinissen, karmelittbroder, katolsk prest og en av våre mest leste oppbyggelsesforfattere. Stinissen er nå hjemme hos Gud.

Samtalen finner sted i det lille karmelittklosteret i Norraby i Sverige, og er ført i pennen av Peter Halldorf. Den er gjenfortalt i tidsskriftet Pilgrim, og handler om lesningen av Den Hellige Skrift, Bibelen.

I denne sammenhengen trekker Martin Lönnebo frem Martin Luther (bildet) og hans forhold til Bibelen og lesningen av den. Her i min oversettelse:

"Luther mente at Bibelen var Guds ord, men i den meningen at Bibelen var et signum for Guds nærvær. Det var den augustinske tanken.  Han sier ofte at man ikke kan fange Gud naken. Det er den apofatiske teologien. Gud i sitt vesen kan man ikke fange. Man kan bare gripe tak om hans klær. Gud finnes i klærne. Bibelordet er kledet kan griper tak i.  Og fremfor alt er det Kristus man skal søke, og det gjør man gjennom hele Skriften. Da griper man tak i kappen og vekker oppmerksomhet, for at Kristus skal vende sitt ansikt mot oss og tale trøstens og  formaningens ord.

En annen side fra den tradisjonen - som har betydd så mye for bibelleserne i Norden - er tanken om at man skal lese i frelseshensikt. Luther sa: 'pro mea', alltid 'pro mea'. Spør deg: 'Hva har Herren å si meg?' På den måten griper man tak i kappefliken og drar til, akkurat som kvinnen som dro i kappefliken til Jesus. Jeg vil at han skal vende sitt ansikt mot meg og si noe til meg. Det andre bryr jeg meg ikke så mye om."

(fortsettes)

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 4

Her fortsetter artikkelen til Peter Hoover:

HVORDAN GIKK DET med alt dette for oss? I Tyskland holdt Martin Luther seg til den opprinnelige læren til de første kristne, og feiret Kristi verk gjennom brød og vin, uke etter uke. Jesu nærvær, "realpresensen" til Kristus, som kristne har kalt den i århundrer, var rett og sann, mente han, så lenge folkets hjerter var fylt med Hans Ånd. Nei, brødet og vinen kunne ikke forandres til en annen substans (slik romerske katolikker trodde), men det kunne absolutt bli en frelsende, styrkende, velsignet realitet med åndelig forbindelse, langt mer enn et symbol eller et minnesmerke.

Martin Luther, og opplagt de første anabaptistene i Bern, delte denne overbevisningen - konsubstansiasjon - med de første kristne, inkludert apostlene, bortsett fra en gruppe som kalles gnostikere.

Zwingli, og sørgelig, de første anabaptistene i Zürich, forlot denne apostoliske overleveringen og fanget opp den gnostiske ideen om at brødet og vinen i eukaristien er ikke noe annet enn et symbolsk minnemåltid.

HVORDAN GIKK DET SÅ VIDERE? Slik det alltid gjør når oppriktige troende kommer sammen for å arbeide, og leve med Kristus på en levende måte, vil den onde gjøre sitt beste for skille og ødelegge det som er til det gode. 170 år etter dens begynnelse, ble den anabaptistiske bevegelsen i Bern splittet på en tragisk måte - en ung, nidkjær biskop, Jakob Amman, på den ene siden, og Hans Reist, en eldre biskop havnet på motsatt side i konflikten. Kirken ble delt (Amish mot sveitsiske brødre) og mens dette fant sted, brøt det løs en bølge av forfølgelse som tvang først og fremst de troende fra Bern til å forlate kantonen under svære prøvelser og stor fattigdom.

Mange av de som hadde sittet fengslet i lange perioder ad gangen, fant seg selv og sine familier ombord på skip som tok dem ned elven Aare og nedover Rhinen på vei til deres nye hjem i Nord-Amerika. Dette fant sted tidlig på 1700-tallet.

Foreløpig slutt på oversettelsen. Muligens kommer jeg tilbake til mer senere, om det er ønskelig.

'Den andre Martin' - forsoningens mann

Martin Bucer (1491-1551) er en mann etter mitt hjerte. Her i Norge er det vel knapt nok noen som har hørt om ham. Det til tross for at han var samtidig med personligheter som både Luther, Zwingli og Calvin.

Bucer var opprinnelig dominikanermunk. Men noe skulle skje i 1518 - altså for ganske nøyaktig 500 år siden. Da studerte Bucer ved universitetet i Heidelberg, akkurat på den tiden augustinermunken Martin Luther kom for å forsvare sine kontroversielle teser om avlaten og avlatshandelen. Martin Bucer - også kalt 'den andre Martin' - ble sterkt grepet av Luthers budskap. Det førte til at brudd med Den romersk-katolske kirke og dominikanerordenen. Buccer begynte å spre reformasjonens ideer.

Men splittelsen mellom Luther, Zwingli, Calvin og de radikale anabaptistiske gruppene, plaget Bucer. Han kjempet for å forsone dem. Særlig Luther og Zwingli. Det gjaldt ikke minst deres syn på nattverden. Luther på sin side snakket om at Kristus var reelt til stede i brødet og vinen, mens Zwingli snakket om et symbolsk nærvær.

Nå forsøkte ikke Martin Bucer å få dem til å ombestemme seg, men arbeidet med å finne formuleringer som var tilstrekkelig åpne for at begge kunne skrive under på dem. Han ville få dem til å forenes om det vesentligste, og ikke henge seg opp i formuleringer og ordkløveri.

Men han skulle ikke lykkes.

Oppgitt skrev han: "Hvis du fordømer alle som ikke tror akkurat som du og hevder at han er utelukket fra Guds nåde, hvem kan du da egentlig betrakte som en bror? For min del har jeg aldri truffet to personer som er enige i alle ting. Dette gjelder for teologien som for alt annet."

Martin Bucer hadde sitt virke i Strasbourg. Der dannet han små kommuniteter. I 1549 ble han svunget i midlertidig eksil av keiseren og flyktet til England hvor han så dør i 1551.

Velsignet være hans minne.

Billedtekst: Fra Bucer's bok om Guds rike. Foto: Wikipedia.

Martin Luther - rebell i en brytningstid

Selvsagt er jeg ikke alene om å ha et ambivalent forhold til Martin Luther, og det har ikke endret seg etter å ha lest Heinz Schilling's moumentale biografi: Martin Luther - rebell i en brytningstid, utgitt på Vårt Land forlag. Men om man skal forsøke å forstå denne ubegripelige reformatoren litt bedre, kommer man ikke utenom denn mursteinen av en bok på 698 sider i ganske stort format.

Og det bør vi jo. Luther har på godt og på vondt preget oss selv 500 år etter Reformasjonen - i hvert fall vi som bor her i Norge og er blitt oppflasket med lutherdommen. Både dens sterke og positive sider, men også undertrykkende for alle de som har ment noe annet enn den statsbærende religionen.

Men bevaremegvel - vi kommer jo ikke utenom den godeste Luther! For vi har mye å takke ham for. Han oppfant jo ikke evangeliet, slik enkelte lutheranere i deres store hyllest av stjernen, nærmest synes å mene. Noen mener derimot at han gjenoppdaget det. Det er kanskje også for store ord, for evangeliet finnes jo både i Den romersk-katolske kirken og i de før-reformatoriske bevegelsene som var morgengryet for den Reformasjon, som ikke bare kom med Luther, men også Calvin, Zwingli og det som er kalt reformasjonens tredje gren: den radikale døperbevegelsen. Riktigere er vel å si at Gud åpnet Luthers øyne så han fikk lys over rettferdiggjørelsen.

Historikeren Heinz Schilling har gjort en formiddabel jobb. Her er i grunnen alt du kan tenke deg: et vell av kunnskap, innsikt, god vurderingsevne, kritiske bemerkninger, et levende språk, til tider spenning. Man blir rent revet med. Her foldes stormaktsintrigene ut. Her er paver, bønder, herskere, prelater, konger i skjønn forening. Det eneste jeg savner - som jeg gjør med andre biografier - er en større forståelse for døperbevegelsen og forfølgelsen av dette som altså er kalt reformasjonens tredje gren. Vel skriver Schilling om Müntzer, men de fleste forskere er i dag enige om at han slett ikke representerte anabaptistene. De vedsto seg ikke ham. Mens Müntzer var voldelig, var et av kjennetegnene på den anabaptistiske bevegelsen at den var ikke-voldelig.

For all ettertid kommer vi likevel ikke utenom Heinz Schilling om noen vil lese seg opp på Luther og forstå både ham og Reformasjonen. Om det er verd å bruke de timene og dagene det tar å lese 698 sider? Absolutt. Du er litt klokere etterpå. Og faktisk litt mer takknemlig. For hva du eier i Kristus!

Heinz Schilling:
Martin Luther
- rebell i en brytningstid
Vårt Land forlag 2016
449 kr

Pogromer, antisemittisme, norske prester og kirkelige ansatte

Den kristne julen har ikke vært noen god tid for jødene. Antisemittiske krefter har gjennom historien brukt julen til å iverksette grusomme pogromer og morderiske anslag mot Guds utvalgte folk.

Dette burde være godt kjent.

Det er derfor særdeles kritikkverdig at 1000 prester i Den norske kirke og andre kirkelige ansatte har skrevet under på en politisk protest mot at Israel skal få ha Jerusalem som sin hovedstad og bruker julen til å offentliggjøre den. Snakk om manglende takt og tone og fintfølelse! Og da særlig i en tid med økende jødehat.

Det blir ikke noe bedre at underskriftene er samlet inn på en hemmelig Facebook-side.

Hvordan oppleves dette av jødene i Israel og jødene i Norge? Har det vært noen refleksjoner hos de som har skrevet under på dette?

Nylig feiret vi Reformasjonsjubileet. I den forbindelse ble det skrevet en del om Luthers jødehat. Hans skrifter har vært med på å legitimere jødehat og drap. At denne protesten kommer nå i kjølvannet av dette jubileet og fokuset på Luthers antisemitisme - og fra en luthersk kirke - har noen tenkt på det?

Selvsagt er det også veldig spesielt at prester og kirkelige ansatte hopper bukk over det faktum at Jerusalem har vært jødenes hovedstad i 3000 år. Den har aldri vært palestinsk. Og det er spesielt at man ikke tar inn over seg alle de Guds løfter som er gitt til jødene med hensyn til byen Jerusalem. Hvordan kan man med troverdighet snakke om Jesus som kom av Davids ætt, og som er født i Davids by, og om Jerusalem 'som den store kongens by' på den ene siden, og neglisere jødenes røtter med hensyn til byen?

Hvordan kan man etter dette - på julaften - snakke om den jødiske Jesus, den jødiske Maria, den jødiske Josef, og samtidig gi sin støtte til krefter som vil gjøre Jerusalem til en arabisk by - fri for jøder? Det er jo Abu Masens uttalte mål. Har noen av disse prestene og kirkelige ansatte protestert på det?

Takk Tyndale for Bibelen

William Tyndale og Bibelen er uløselig knyttet sammen, og alle som er glad i sin Bibel burde takke Gud for denne mannen, hvis minnedag er i dag. Spørsmålet er vel egentlig hvor vi ville vært i dag om det ikke hadde vært for Tyndale og hans bibeloversettelsesarbeid.

Den romersk-katolske kirken var ikke glad i denne mannen. Tvert imot. Hans bibeloversettelse ble fordømt. Men nå foregriper jeg begivenhetene.

William Tyndale ble født i Dursley i England antagelig i 1494. Det er ikke mye vi kjenner fra hans oppvekst. Sin utdannelse fikk han i Oxford og han hadde betydelige språklige evner. Han snakket flytende fransk, gresk, hebraisk, tysk, italiensk, latin, spansk - ved siden av sitt morsmål, engelsk. Tidlig viste han stor interesse for å få Bibelen oversatt til engelsk. Det greske Nytestamentet som Desiderius Erasmus gjorde tilgjengelig var en stor inspirasjonskilde. Tyndale ble også sterkt påvirket av Martin Luther. Men kirken var ikke like begeistret for hans lidenskap for å gjøre Bibelen tilgjengelig på engelsk.

Det finnes et berømt sitat fra Tyndale's munn. I forbindelse med en diskusjon med et katolsk prest utbrøt han:

"Hvis Gud lar meg leve noen år til, skal jeg sørge for at en gutt som går bak plogen, vet mer om Skriften enn du gjør."

Tyndale var frustrert over den manglende interessen blant kirkens menn for Bibelen. Han søkte støtte til sitt oversettelsesarbeid, men søknaden ble avslått. Han valgte derfor å forlate England, først til Hamburg, og så våren 1524 ankommer han Wittenberg. Det er her han skal ha arbeidet med sin bibeloversettelse. Han oversatte direkte fra hebraisk og gresk. Med tiden skulle hans bibeloversettelse bli et godt utgangspunkt for oversetterne av det som skulle bli den legendariske King James Bible. Shakespeare skulle også bli inspirert av Tyndale's språklige verk.

For Tyndale arbeidet utrettelig for at folk flest skulle få del i Guds ord. Han holdt det for å være Guds evige, ufeilbarlige, autoritative ord, så når nyheten om kong Henrik VIII's forestående skilsmisse ble kjent, talte han kongen midt imot og viste til hva Guds ord sier om ekteskapet. Kongen ble vred, og sørget for at Tyndale ble pågrepet. Det skjedde i 1535. Året etter ble dommen fullbyrdet. Tyndale ble beskyldt for heresi - vranglære -og ble først kvalt inntil en påle, deretter brent.

Vakker og sterk markering av reformasjonsjubileet i Gjøvik kirke

Så er jeg hjemme igjen etter en sterk og flott gudstjeneste i Gjøvik kirke i formiddag. En fullsatt kirke feiret 500 års jubileet for reformasjonen, med Luther-salmer, nattverdfeiring og en preken som konsentrerte seg om det helt sentrale i den reformatoriske arven: nåden alene.

Det er mye godt som kunne sies om prekenen til sognepresten i Gjøvik kirke i dag, fungerende prost Ole Jacob Nyhus - blant alle som kjenner ham: Jacken. Men for egen del var det en setning som begynte å leve sitt eget liv etterpå:

"Nåden er som et solrikt berg jeg kan legge hele kroppen nedpå med hele sin tyngde og kvile."

Fantastisk! Så rikt og så stort og nettopp - så fylt av hvile. Akkurat hva jeg trenger, og sikkert mange med meg.

Det er spesielt å være tilbake i vakre Gjøvik kirke, med den helt spesielle altertavlen, av Kristus som med åpne armer ønsker alle velkommen! Det var her jeg opplevde Kristus så sterkt i min ungdoms dager på 1970-tallet, og det var her jeg ble døpt i Den Hellige Ånd, knelende ved alterringen en sen mandagskveld. Den gangen fyltes denne kirken til randen av mennesker til Gospel Nights. Det var en forunderlig tid.

Men så godt i dag også å møte gode venner, få rause klemmer, varme smil og gode ord. Kjenner dette betyr mye for meg. Og jeg elsker jo liturgien, de vakre salmene, trosbekjennelsen og nattverdfeiringen.

Jeg tror jammen jeg kommer igjen ved anledning.

Det eneste jeg savnet med denne vakre gudstjenesten var at alle menighetene i byen burde ha tatt del i den, slik at vi sammen kunne ha feiret reformasjonsjubileet. Nå skal May Sissel og jeg sette oss ned for å se filmen om Luther. Vi har sett den flere ganger, men den passer veldig godt å se opp igjen en dag som denne.

Reformasjonen gravde frem igjen Guds ord

Det var George Verwer, grunnleggeren av Operasjon Mobilisering, som for mange år siden gjorde meg oppmerksom på den indiskfødte evangelisten og apologeten, Ravi Zacharias (bildet). Siden har jeg med stor glede fulgt med på denne mannens tjeneste.

I går ble jeg oppmerksom på en konferanse i forbindelse med Reformasjonsjublieet som av alle steder ble holdt i Roma 30.juni til 1.juli. Ravi Zacharias talte varmt om Martin Luthers betydning. Det var Den evangeliske Allianse i Italia som sto bak arrangementet. Den evangeliske allianse i Italia, hadde lagt årsmøtet til Roma, for på den måten å markere 500 års jubileet for den protestantiske reformasjonen.

"Reformasjonen gravde frem igjen Guds ord," sa Zacharias i sin tale.

Både før og etter årsmøtet til Den evangeliske Allianse i Italia talte Ravi Zacharias kraftfulle budskap om Reformasjonens arv: Den sentrale plassen Skriften fikk og frelse ved tro alene som evangeliets sentrum.

Zacharias refererte til bibelske historier, og illustrerte dem med trender innen moderne tenkning og viste hvordan disse kan tillempes en moderne kontekst. Han argumenterte også med at Reformasjonen var en tid hvor Guds ord ble gravd frem igjen fra tyngden av menneskelige tradisjoner og kirkelige krav.

"Uten Guds ord, kan all slags menneskelig standard bli noe absolutt, med enorme negative effekter. Reformasjonen plasserte Bibelen der den må være: i sentrum av kirkens liv."

Men det var ikke bare Ravi Zacharias som talte i forbindelse med dette årsmøtet. Det gjorde også Giacomo Ciccone, som ble gjenvalgt som president for Den evangeliske allianse i Italia:

"At vi minnes den protestantiske reformasjonen dette året er en oppmuntring for oss til å fortsette å være en profetisk stemme i den globale evangelikale verden og fastholde vår forpliktelse overfor evangeliet basert på Skriften alene og som har sin grunn i Troen alene, selv i en tid med oppmykning fra evangelikale kristne mot Den romersk-katolske kirke."

Om å tegne seg med korsets tegn

"Om kvelden, når du går til sengs, skal du tegne deg med det hellige korstegnet og si: I navnet til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn."

- Reformatoren Martin Luther i Luthers lille katekisme. Gjengitt i Arne Brunvoll: Bekjennelsesskriftene til Den norske kirke.

Den herrnhutiske pinsen - et forunderlig Åndens pinsevær, del 1

Dette er en hel spesiell dag i kirkens historie og en arv å ivareta for alle som er kalt inn i forbønnens tjeneste verden over.

For 290 år siden på denne dagen 13. august 1727 - inntraff den såkalte 'herrnhutiske pinsen', et forunderlig Åndens pinsevær som skulle blåse liv i det som skulle bli den moderne bønnevekkelsen. Navnet Grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (bildet) er for alltid knyttet til den bønnens ild som ble tent den gangen.

Og Herrnhuterne og Zinzendorf er kanskje mer aktuell enn noengang! Ikke minst for alle de som bærer på drømmer om at Gud reiser opp en sterk bønne- og misjonsbevegelse i Norge i en tid som denne! Jeg tror at Zinzendorf og herrnhuterne representerer en profetisk arv som vi må finne tilbake til. Jeg synes det er veldig spennende at denne bønne- og misjonsvekkelsen skjedde innenfor en luthersk sammenheng. Det er også vår norske arv, og vi trenger å se en enda sterkere forbrødring mellom bedende lutheranere og andre frikirkelige!

Det er blant Zinzendorf og vennene hans en forunderlig bønnevekkelse tar til som varer 24 timer syv dager i uken i over 100 år.

Nær to århundrer etter at Martin Luther hadde spikret opp sine 95 teser, så hadde protestantismen mistet noe av sin sjel. Institusjoner og dogmer, hadde i manges øyne kvalt det liv som fantes i Reformasjonen. Reaksjonen kom i form av en større betoning av den personlige fromheten. Slik oppstod pietismen. Av latin "pietas" = fromhet.

Med bakgrunn i denne fromheten vokste det frem en fromhetsbevegelse som ble hetende 'herrhutismen'. Grunnleggeren var den allerede nevne Nikolaus von Zinzendorf (1700-1760). En side av pietismen ble veldig viktig for ham, nemlig det kristne brorskapet. På slektsgodset Bertelsdorf nær Böhmen tok han imot flyktninger som var forfulgt for sin tros skyld. Her grunnla han en koloni som kalles Herrnhut (Herrens vakt eller váke), og her lykkes han med å forene ulike kristne trosretninger, og slik ble Brødreforsamlingen dannet. Kristi forsoning var viktig i deres forkynnelse.

Pietismen hadde sitt utgangspunkt hos den lutherske presten P.J Spencer, som bar på en djup lengsel og et håp om revitalisere kirken gjennom en 'fromhets-praksis', hvor han understreket betydningen av å lese Bibelen og av bønnen. Og hans lengsel var smittende. Pietismen spredte seg raskt og inspirerte protestanter over hele Europa - blant annet protestanter i Moravia og Böhmen, som i dag ligger i Den tsjekkiske republikk. Disse levde mer eller mindre under jorda på grunn av forfølgelse.

Det var den romersk-katolske kirke som slo ned på dissidentene, og mange ble tvunget til å flykte til protestantiske områder i nabolandet Tyskland. En gruppe familier flyktet til Sachsen, hvor de slo seg ned på et landområde hvis eier var en rik ung mann: grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf.

Født inn i den østerriske adelen og oppdratt av bestemoren, viste Zizendorf tidlig interesse for teologi og religiøst arbeid. Fordi han var gudesønn av P.J Spencer, ble han oppdratt i en sterk pietistisk tradisjon. Men som greve, ble det forventet av ham at han skulle følge i sin avdøde fars fotspor. Han gjorde som han ble bedt om og i oktober 1721 ble han kongens rettslige rådgiver i Dresden.

Etter mindre enn ett år ved hoffet, kjøpte han Berthelsdorf av sin bestemor, i håp om å danne en kristen kommunitet for undertrykte religiøse minoriteter. Nesten umiddelbart banket en mann ved navn Christian David fra Moravia på døra hans og ble den første leietakeren. Før desember kom det 10 moravianere, alle protestanter, og grunnla en bosetning på eiendommen til Zinzendorf. De kalte stedet 'Herrnhut' eller 'Herrens váke'.

(fortsettes)