'Den andre Martin' - forsoningens mann

Martin Bucer (1491-1551) er en mann etter mitt hjerte. Her i Norge er det vel knapt nok noen som har hørt om ham. Det til tross for at han var samtidig med personligheter som både Luther, Zwingli og Calvin.

Bucer var opprinnelig dominikanermunk. Men noe skulle skje i 1518 - altså for ganske nøyaktig 500 år siden. Da studerte Bucer ved universitetet i Heidelberg, akkurat på den tiden augustinermunken Martin Luther kom for å forsvare sine kontroversielle teser om avlaten og avlatshandelen. Martin Bucer - også kalt 'den andre Martin' - ble sterkt grepet av Luthers budskap. Det førte til at brudd med Den romersk-katolske kirke og dominikanerordenen. Buccer begynte å spre reformasjonens ideer.

Men splittelsen mellom Luther, Zwingli, Calvin og de radikale anabaptistiske gruppene, plaget Bucer. Han kjempet for å forsone dem. Særlig Luther og Zwingli. Det gjaldt ikke minst deres syn på nattverden. Luther på sin side snakket om at Kristus var reelt til stede i brødet og vinen, mens Zwingli snakket om et symbolsk nærvær.

Nå forsøkte ikke Martin Bucer å få dem til å ombestemme seg, men arbeidet med å finne formuleringer som var tilstrekkelig åpne for at begge kunne skrive under på dem. Han ville få dem til å forenes om det vesentligste, og ikke henge seg opp i formuleringer og ordkløveri.

Men han skulle ikke lykkes.

Oppgitt skrev han: "Hvis du fordømer alle som ikke tror akkurat som du og hevder at han er utelukket fra Guds nåde, hvem kan du da egentlig betrakte som en bror? For min del har jeg aldri truffet to personer som er enige i alle ting. Dette gjelder for teologien som for alt annet."

Martin Bucer hadde sitt virke i Strasbourg. Der dannet han små kommuniteter. I 1549 ble han svunget i midlertidig eksil av keiseren og flyktet til England hvor han så dør i 1551.

Velsignet være hans minne.

Billedtekst: Fra Bucer's bok om Guds rike. Foto: Wikipedia.

Reformator, forsoner og leder av små kristne fellesskap

I går, i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet, ble jeg kjent med en skikkelse fra reformasjonstiden jeg ikke har hørt om: Martin Bucer (1491-1551).

Bucer bar på en sorg: han led på grunn av den splittelsen reformasjonen medvirket til. Som kjent vokste det jo frem ulike reformatoriske bevegelser i Europa: en i Wittenberg med Luther som den ledende skikkelsen, en i Sveits rundt Zwingli, en rundt Calvin - og sist, men ikke minst, fantes det enda en gren: den anabaptistiske. Bucer forsøkte å forsone disse ulike reformatoriske strømningene.

Hvem var så denne Martin Bucer? Han var født i Schlettstadt, en by i det nordøstlige Frankrike, i nærheten av Alsace, og vokste opp i svært fattige kår. Martin var lærelysten, og fordi familien ikke hadde penger til at han skulle gå på skole, søkte han å få tre inn i dominikanerordenen - den mest intellektuelle av alle katolske ordener.

I år 1581 studerte han ved Universitetet i Heidelberg, akkurat på samme tidspunkt som augustinermunken Martin Luther kom for å forsvare sine teser om avlatshandelen. Bucer ble sterkt grepet av Luther, brøt med dominikanerordenen og begynte straks å spre reformasjonens ideer. Han ble lutheraner.

Men så var det dette med alle retningene da. Reformasjonen sprikte i alle slags retninger. Bucer så for seg at det var mulig å forene noe av det de sto for, ikke minst når det gjaldt synet på nattverden. Luther mente som kjent at Kristus var reelt til stede i brødet og vinen, mens Zwingli på sin side snakket om et symbolsk nærvær.

Nå forsøkte ikke Martin Bucer å få noen av dem til å endre sine synspunkter, men han prøvde å finne formuleringer som var tilstrekkelige for at både Luther og Zwingli kunne underskrive. Men han lykkes ikke.

Han gav seg likevel ikke og forsøkte mange ganger. Uten å lykkes.

Det var i forbindelse med disse stadige mislykkede forsoningsforsøkene at Martin Bucer kom med denne uttalelsen:

"Hvis du fordømmer alle som ikke tror akkurat som du og hevder at han er utelukket fra Guds nåde, hvem kan du da egentlig betrakte som en bror? For min del har jeg aldri truffet to personer som er enige i alle ting. Dette gjelder for teologien som for alt annet."

En annen spennende side ved Martin Buber er at han i forbindelse med sitt virke i Strasbourg organiserte kirken fra grunnen av som et nettverk av små kristne fellesskap. Hans økumeniske ambisjoner omfattet alt fra katolikker til anabaptister.

Han dør i England 1. mars 1551 etter at han ble ble tvunget til å gå i eksil av keiseren. Det skjedde i 1549.