Reformator, forsoner og leder av små kristne fellesskap

I går, i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet, ble jeg kjent med en skikkelse fra reformasjonstiden jeg ikke har hørt om: Martin Bucer (1491-1551).

Bucer bar på en sorg: han led på grunn av den splittelsen reformasjonen medvirket til. Som kjent vokste det jo frem ulike reformatoriske bevegelser i Europa: en i Wittenberg med Luther som den ledende skikkelsen, en i Sveits rundt Zwingli, en rundt Calvin - og sist, men ikke minst, fantes det enda en gren: den anabaptistiske. Bucer forsøkte å forsone disse ulike reformatoriske strømningene.

Hvem var så denne Martin Bucer? Han var født i Schlettstadt, en by i det nordøstlige Frankrike, i nærheten av Alsace, og vokste opp i svært fattige kår. Martin var lærelysten, og fordi familien ikke hadde penger til at han skulle gå på skole, søkte han å få tre inn i dominikanerordenen - den mest intellektuelle av alle katolske ordener.

I år 1581 studerte han ved Universitetet i Heidelberg, akkurat på samme tidspunkt som augustinermunken Martin Luther kom for å forsvare sine teser om avlatshandelen. Bucer ble sterkt grepet av Luther, brøt med dominikanerordenen og begynte straks å spre reformasjonens ideer. Han ble lutheraner.

Men så var det dette med alle retningene da. Reformasjonen sprikte i alle slags retninger. Bucer så for seg at det var mulig å forene noe av det de sto for, ikke minst når det gjaldt synet på nattverden. Luther mente som kjent at Kristus var reelt til stede i brødet og vinen, mens Zwingli på sin side snakket om et symbolsk nærvær.

Nå forsøkte ikke Martin Bucer å få noen av dem til å endre sine synspunkter, men han prøvde å finne formuleringer som var tilstrekkelige for at både Luther og Zwingli kunne underskrive. Men han lykkes ikke.

Han gav seg likevel ikke og forsøkte mange ganger. Uten å lykkes.

Det var i forbindelse med disse stadige mislykkede forsoningsforsøkene at Martin Bucer kom med denne uttalelsen:

"Hvis du fordømmer alle som ikke tror akkurat som du og hevder at han er utelukket fra Guds nåde, hvem kan du da egentlig betrakte som en bror? For min del har jeg aldri truffet to personer som er enige i alle ting. Dette gjelder for teologien som for alt annet."

En annen spennende side ved Martin Buber er at han i forbindelse med sitt virke i Strasbourg organiserte kirken fra grunnen av som et nettverk av små kristne fellesskap. Hans økumeniske ambisjoner omfattet alt fra katolikker til anabaptister.

Han dør i England 1. mars 1551 etter at han ble ble tvunget til å gå i eksil av keiseren. Det skjedde i 1549.

Ikke katolikk og heller ikke protestant

De grupper av kristne som foraktelig ble kalt for gjendøpere, eller anabaptister, så ikke på seg selv om protestanter. De var ikke en del av Martin Luthers reformasjon, som kirkehistorisk er blitt kalt den første reformasjonen. Selv om flere av anabaptistenes sentrale ledere, til å begynne med var en del av gruppene rundt Ulrich Zwingli, så var de heller ikke en del av den såkalte andre reformasjonen. De tilhørte en tredje vei - den radikale. Den tredje reformasjonen kan på mange måter sies å være de ytterste konsekvensene av Martin Luthers kamp mot Romerkirken. Fordi vi bor i et land hvor den lutherske kirke er dominerende, er det lett å glemme at det under reformasjonstiden også oppsto en annen statskirke, nemlig den reformerte. Grunnleggeren var reformatoren Ulrich Zwingli. Mens vi fikk lutherske statskirker i Tyskland, Danmark, Sverige, Finland, Island og Norge, oppsto det reformerte kirker i blant annet Holland og Skottland.


Omtrent samtidig med at dette skjedde vokste de frie forsamlingene frem, bestående av mennesker som søkte sammen for å studere Guds ord, og som lengtet tilbake til den første menighets liv og praksis.


Å lese disse menneskenes historie, er ikke bare spennende, men også befriende. Ikke minst er deres selvforståelse spennende. I stedet for å være en del av sin samtids to store blokker innen kristenheten: den katolske eller den protestantiske, så de seg selv som noe annet. De gikk en annen vei, i det de brøt med det rådende systemet, som søkte å knytte sammen stat og kirke. De ville tilbake til den første menighets praksis med frie lokale forsamlinger, og de la vekt på at skulle man bli medlem av den kristne forsamlingen, så måtte man bli født på ny, man måtte døpes også bli lagt til menigheten. Kun troende mennesker kunne bli en del av Kristi forsamling på jord.


Dette er for meg personlig blitt en veldig befriende måte å tenke min egen tilhørighet på. Ikke minst i lyset av den debatt som nå pågår om hvor veien går videre for de som ønsker å ivareta den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.


Jeg har i den siste tiden skrevet mye om den nye monastiske bevegelsen, og det er mye å hente ved å vende tilbake til de kristne disiplinene som et regelmessig bønneliv, regelmessig studium av Skriften, faste etc. Men veien går ikke tilbake til Romerkirken, den går tilbake til urkirken, og til Ham som sa: Jeg vil bygge MIN menighet.


Bildet viser dåp i Jesus Abbey i Sør-Korea.