søndag, februar 03, 2008

Ikke katolikk og heller ikke protestant


De grupper av kristne som foraktelig ble kalt for gjendøpere, eller anabaptister, så ikke på seg selv om protestanter. De var ikke en del av Martin Luthers reformasjon, som kirkehistorisk er blitt kalt den første reformasjonen. Selv om flere av anabaptistenes sentrale ledere, til å begynne med var en del av gruppene rundt Ulrich Zwingli, så var de heller ikke en del av den såkalte andre reformasjonen. De tilhørte en tredje vei - den radikale. Den tredje reformasjonen kan på mange måter sies å være de ytterste konsekvensene av Martin Luthers kamp mot Romerkirken. Fordi vi bor i et land hvor den lutherske kirke er dominerende, er det lett å glemme at det under reformasjonstiden også oppsto en annen statskirke, nemlig den reformerte. Grunnleggeren var reformatoren Ulrich Zwingli. Mens vi fikk lutherske statskirker i Tyskland, Danmark, Sverige, Finland, Island og Norge, oppsto det reformerte kirker i blant annet Holland og Skottland.


Omtrent samtidig med at dette skjedde vokste de frie forsamlingene frem, bestående av mennesker som søkte sammen for å studere Guds ord, og som lengtet tilbake til den første menighets liv og praksis.


Å lese disse menneskenes historie, er ikke bare spennende, men også befriende. Ikke minst er deres selvforståelse spennende. I stedet for å være en del av sin samtids to store blokker innen kristenheten: den katolske eller den protestantiske, så de seg selv som noe annet. De gikk en annen vei, i det de brøt med det rådende systemet, som søkte å knytte sammen stat og kirke. De ville tilbake til den første menighets praksis med frie lokale forsamlinger, og de la vekt på at skulle man bli medlem av den kristne forsamlingen, så måtte man bli født på ny, man måtte døpes også bli lagt til menigheten. Kun troende mennesker kunne bli en del av Kristi forsamling på jord.


Dette er for meg personlig blitt en veldig befriende måte å tenke min egen tilhørighet på. Ikke minst i lyset av den debatt som nå pågår om hvor veien går videre for de som ønsker å ivareta den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.


Jeg har i den siste tiden skrevet mye om den nye monastiske bevegelsen, og det er mye å hente ved å vende tilbake til de kristne disiplinene som et regelmessig bønneliv, regelmessig studium av Skriften, faste etc. Men veien går ikke tilbake til Romerkirken, den går tilbake til urkirken, og til Ham som sa: Jeg vil bygge MIN menighet.


Bildet viser dåp i Jesus Abbey i Sør-Korea.

9 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg er veldig enig med det du skriver: ”Men veien går ikke tilbake til Romerkirken, den går tilbake til urkirken, og til Ham som sa: Jeg vil bygge MIN menighet”.
Men jeg tror også at det kan være vanskelig i dagenes samfunn å bygge slike ideelle menigheter/samfunn. Er redde at disse kan utestenge mennesker som ”snubler” seg gjennom livet. Menneskene er blitt for individualistisk, de lever travelt, og livet er vanskelig for mange kristne med. Mange opplever sår etter bl.a samlivsbrudd, og elles å ha levd et turbulent liv på mange måter. De ønsker fortsatt å være kristne, men føler seg mindreverdig overfor andre såkalte ”vellykkede” kristne. Derfor setter de seg på kirkens bakerste benk, prøver å være litt anonym fordi de strever med troen og livet. De er glade at det fins menigheter som har en møteform som ikke er for ”åndelig” (forstå meg rett) der det kreative har stort rom (f.eks dans og drama), møter med vektlegging på samtale og sosialt fellesskap (”lavterskelmøter”). Der kan de føle seg akseptert, og veksten i det kristne livet kan komme etter hvert. Kan også nevne Tomas-messer der man på ulike måter kan gi utrykk for sin lengsel og tro.

Personlig har jeg erfaringer med Alpha-grupper. Alpha har nemlig dette sosiale konseptet. Jeg har opplevd at folk i godt voksen alder har kommet til tro i dette arbeidet. Også etter at de er blitt troende, trenger de et lignende fellesskap der de kan vokse seg inn i et dypere fellesskap med Jesus.

Det store spørsmålet for meg blir da: Hva er menigheten? Jeg tror ikke menigheten er synonym med de personer som står oppskrevet i en kirkeprotokoll. Menigheten består at gjenfødte kristne, enten de takler livet eller de ”snubler” seg gjennom livet. Korintermenigheten var en slik menighet.

Jeg tror at søken etter såkalt spiritualitet i stor grad vil være individbasert. Her tenker jeg på bønn, faste, meditasjon og kontemplasjon. Reise på retreat. Alt dette går på egentlig disippelskapet med Jesus. Alle kristne burde oppmuntres til dette, enten for seg selv eller sammen med andre. For mange er dette blitt veien til sann fornyelse. Disse tingene skal komme i tillegg til ordinær menighetsliv med alle de ulike aktiviteter og møteformene vi har i dag.. Jeg tror ikke vi skal lage nye menigheter der man vektlegger spesielle åndelige kulter.

Anonym sa...

BjornOlav,jag sitter och lyssnar på livets ord,och Daniel Viklund.Om du vill lyssna,så ta in :livets ord.se tryck på gudstjänster och sedan på gästtalare daniel Viklund
sedan tryck på video(Windows media)
Han talar om "när Elden faller"
jag har hört det förut,och det är något enastående att lyssna på.
Guds frid hälsar Karin

Ps,jag har bett för dig idag,att herren ska styrka dej!

Anonym sa...

I tilknytning til min første kommentar til dagens blogg (skrevet under ”anonym”) vil komme med noen supplerende tanker.
En Jesu etterfølger skal ikke ha noen etikett verken som protestant, katolikk, ortodoks eller noen annet navn. Han er en Jesu disippel. Edin Løvås, gründeren for retratbevegelsen i Norge, har forklart det å være en Jesu Kristi disippel på denne måten:
• En disippel er et menneske med en sterk personbinding til Jesus
• En disippel er et menneske som hver dag lever sammen med Ham
• En disippel er et menneske som stadig blir mer lik Mesteren
• En disippel er et menneske som er forenet med andre Herrens disipler i menigheten
• En disippel er et menneske som er forenet med Jesu interesser i verden

Kunne vi lære våre menighetsmedlemmer å leve opp til dette, ville våre menigheter bli som en magnet på de ikke-troende.

Anonym sa...

Kjære anonym,
jeg forstår deg. Du ser det umulige pga av tidens individualisme. Du skriver om dem som setter seg på bakerste benk. Jeg har vært blant dem, og jeg kom etter at møtet hadde begynt, og gikk før det var slutt.

Men jeg tror det millioner som opplever at denne slags liv er mulig - det er skrevet bøker om dette. De vil finnes, uansett situasjonen, a "Pilgrim Church" Jeg tror også at Anabaptisene er vitnesbyrd om det går - det er ikke umulig.

Det vokser f.t. frem mange slags forskjellige radikale menighetsuttrykk.

Maria spurte engelen: "Hvordan skal dette gå til.." Svaret hun fikk var at "den Hellige Ånd skulle komme over deg"

Og når tankene om at dette er umulig stiger opp i mitt indre - så synes jeg å høre Åndens hvisken i mitt indre. "For mennesker er dette umulig, for Gud er det mulig"

Og disse mennesker som bærer denne troens brann i sitt indre, uten å gjerne se oppfyllelsen, blir omtalt som troshelter i Hebreerne 11.

Det er noen som venter oppfyllelsen, uten å se realiteten.

Det har en verdi - det er en åndelig kraft - i å vente og be.
Jeg ønsker å være blant som ser, med troens øyne, det umulige virkeliggjort.

Jeg vil vente på "Israels forløsning"

Anonym sa...

Bjorn Olav,och även ni andra här på bloggen,Jag har en blogg här som jag skulle vilja tipsa om.
den är http://87.227.50.165


Bl.a.,så finns där ett vittnesbörd från Betty Baxter,och det mirakulösa helande som hon fick uppleva.Det är helt fantastiskt att läsa!Sedan,så finns det så många underbara andliga sånger,som man kan lyssna på.
Var välsignad Hälsar Karin

Bjørn Olav sa...

Rus

Jeg vil bare gi uttrykk for at din kommentar har beveget meg dypt. Jeg tror du setter ord på det mange mennesker i dag føler og opplever, og jeg har stor forståelse for den smerte, frustrasjon, lengsel de du skriver om. Du løfter frem viktige og relevante spørsmål og problemstilliger.

Samtidig tror jeg også at Tore er inne på at det finnes en farbar vei. Det er noen som har gått veien før oss, og vist at det er mulig å leve et fellesskapsliv hvor det er plass til mennesker som de du beskriver og hvor man kan vokse inn i troen. Anabaptistene har vist oss at det er mulig, men det er altså snakk om et annen form for menighetsliv enn det vi til vanligvis ser gjennom tradisjonelle møter og sammenkomster.

Jeg tror også at en del av dagens individualistiske kristne, trenger å utfordres til et tydeligere disippelliv. Men det kan ikke bare skje gjennom teoretisk undervisning, men gjennom praktiske eksempler på levd liv. Dessverre er det ikke mange slike eksempler å vise til i Norge i dag.

Bjørn Olav sa...

Takk for tipset, Karin. 14 dager fremover nå blir ganske hektiske. Ved siden av at jeg har besøk av mine menonittiske venner fra USA/Canada, står jeg overfor en MR undersøkelse og diverste legekonsultasjoner. Men jeg skal absolutt klikke meg inn på nettsiden og lytte til forslaget du gir på bibelundervisning. Skal også se på vitnesbyrdet du nevner.

Anonym sa...

BjornOlav:
Vet du att om en vecka, mån.den 11 febr. då åker min man och jag till New York,och hälsar på vår dotter.vi ska vara där ung.tre veckor.Så jag skulle vilja be om förbön.Så trevligt att du får besök av vänner från Usa kanada.
I morgon ska jag på bönemöte, till Birgit som jag nämnde tidigare,och då ska jag be att Herren hjälper dej dessa två veckor!Han ska även vara med dej när du ska till doktornTa till dej detta bibelord :Josua 1.kap vers 8 och 9 Gud välsigne dej
Karin

Bjørn Olav sa...

Så flott at du og din kjære kan ta turen til USA! Måtte reisen bli til stor velsignelse. Det blir et tap for bloggen at du ikke vil ha muligheten til å kommentere den stunden du blir borte. Vil savne dine dikt, bibelsteder og vise ord.

Bibelordet fra Josva har "forfulgt" meg i flere måneder nå. Jeg får det stadig fra ulike mennesker, og en god venn av familien, ei jente fra Estland som bodde hos oss et år, gav meg dette ordet ingravert på kors jeg bærer rundt halsen!

Så Gud må ha en spesiell mening med at jeg får dette!