I går snakket vi om at vi ikke går til kirke, men vi er kirken! Det er en ganske revolusjonerende tanke for mange, i hvert fall for dem som tenker at kirken, det er en bygning. For å kunne bli en del av kirken, må man la seg døpe. Dåpen er selve inntredenen inn i det fellesskap som heter Kristi menighet. Bibelens rekkefølge er tro, omvendelse, dåp.
Jeg synes det er sterkt å tenke på at dåpen bringer ulike mennesker sammen. For den tidlige kirken hadde nemlig dåpen også en sosial betydning. Den betydde at man ble en del av et nytt slags folk - menigheten. Å tilhøre dette nye folket gav de troende en identitet som var sterkere enn rase og familie. Ulike slags mennesker som tidligere hadde vært fiender ble ved dåpen ført inn i den samme familien. I Gal 3,27-28 skriver apostelen Paulus:
"For så mange av dere som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Her er verken jøde eller greker, verken slave eller fri, verken mann eller kvinne. For dere er alle èn i Kristus Jesus."
Han er inne på det samme i Ef 2,14-15 og 2.Kor 5,16-17:
"For Han er vår fred, Han som har gjort dem begge (jøder og hedninger) til ett, og som brøt ned skilleveggen som sto imellom. Dette gjorde Han da Han ved sin kropp avskaffet fiendskapet, det vil si budenes lov som er i forskriftene, for i seg selv å skape ett nytt menneske av de to og på den måten skape fred." "Derfor fra nå av kjenner vi ingen etter kjødet. Selv om vi har kjent Kristus etter kjødet, kjenner vi Ham ikke lenger på den måten. Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt."
Poenget med dette apostelen her skriver er at Kristus har revet ned det som skiller menneskene. Det vi snakker om er en ny skapning, og vi trer inn i denne gjennom dåpen.
Dåpen fremhever kontrasten mellom vår gamle identitet, og vår nye. Før dåpen var vi del av en etnisk gruppe, i dåpen har vi fått en ny identitet, nemlig som en del av Kristi kropp. En del av evangeliet er at jøde og hedning er ett i Kristus, et nytt menneske, et nytt folk. I Kristus er vi ett fellesskap, hvor vi spiser sammen og bryter brødet.
Det er intet mindre enn revolusjonerende!
Jeg synes det er sterkt å tenke på at dåpen bringer ulike mennesker sammen. For den tidlige kirken hadde nemlig dåpen også en sosial betydning. Den betydde at man ble en del av et nytt slags folk - menigheten. Å tilhøre dette nye folket gav de troende en identitet som var sterkere enn rase og familie. Ulike slags mennesker som tidligere hadde vært fiender ble ved dåpen ført inn i den samme familien. I Gal 3,27-28 skriver apostelen Paulus:
"For så mange av dere som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Her er verken jøde eller greker, verken slave eller fri, verken mann eller kvinne. For dere er alle èn i Kristus Jesus."
Han er inne på det samme i Ef 2,14-15 og 2.Kor 5,16-17:
"For Han er vår fred, Han som har gjort dem begge (jøder og hedninger) til ett, og som brøt ned skilleveggen som sto imellom. Dette gjorde Han da Han ved sin kropp avskaffet fiendskapet, det vil si budenes lov som er i forskriftene, for i seg selv å skape ett nytt menneske av de to og på den måten skape fred." "Derfor fra nå av kjenner vi ingen etter kjødet. Selv om vi har kjent Kristus etter kjødet, kjenner vi Ham ikke lenger på den måten. Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt."
Poenget med dette apostelen her skriver er at Kristus har revet ned det som skiller menneskene. Det vi snakker om er en ny skapning, og vi trer inn i denne gjennom dåpen.
Dåpen fremhever kontrasten mellom vår gamle identitet, og vår nye. Før dåpen var vi del av en etnisk gruppe, i dåpen har vi fått en ny identitet, nemlig som en del av Kristi kropp. En del av evangeliet er at jøde og hedning er ett i Kristus, et nytt menneske, et nytt folk. I Kristus er vi ett fellesskap, hvor vi spiser sammen og bryter brødet.
Det er intet mindre enn revolusjonerende!
8 kommentarer:
Identitet
Dette med identitet og identitetsbevisshet er alldeles sentralt - uten det ingen kirke og ikke noe disippelskap?
Hvem er jeg?
Hvor tilhører jeg?
Hvilket folk tilhører jeg?
Spørsmålet bør ikke være: Hvor er mitt medlemskap. En kan ha medlemskap uten en menighetsidentitet eller en kan identitet - menighets - uten medlemskap.
Medlemskap synes å ha uthulet den Kristusidentitet og vi har fått en sekterisk fragmentert kirke - hvor en holder seg Paulus og til Kefas osv (1. Kor 3). Da bygger vi med høy, halm og brennbart materiale sier Paulus stjerneklart videre:
Det vil brenne opp.
Jo, jeg kjenner argumentene for det er blitt, og er slik som det er. Og jeg forstår det. Det er til og med logisk og forståelig. Argumentene er gode.
Ofte når jeg møter andre kristne, så spør jeg: "Hvilken menighet tilhører du?" Hvilket absurd og formastelig spørsmål! (Og så har jeg plassert vedkommende i bås.) - Men slik er vår identitetsforståelse blitt.
Men den kristne kirke er ikke bygget på menneskelig sett fornuftig argumenter, men på Herrens Ord, eller hur?
Det handler om en lokal identitet og en universiell identitet.
Vi er gått inn i et lokalt og universielt brorskap.
Det handler om familie og praktisk ansvarlighet for familien, hvor Jesus er bror og yppersteprest.
Det er et himmelsk kall - kall til å komme ut til Ham!
Det er Kristi hus - hvor han er byggmester?
Kan vi si at han er byggmester til et kirkesamfunn? Neppe.
Dette synes å handle om "de første grunnsanheter"?
PS
Jeg likte dåpsbildet. Naturlig - i vanlige klær. "Kom som du er..." - ingen oppstasing behøves.
Gjeder det som her er skrevet om dåpen, bare kristne som er døpt på egen tro og bekjennelse, eller inkluderer det også barnedøpte kristne?
Medlemsskapsproblematikken ble jo for alvor aktualisert med kirkens splittelse, og isærdeleshet den protestantiske. Innen protestantismen splittes det opp, og fragmenteres hele tiden. Det ligger vel i selve ordet: protestere!
Da var det lettere da det bibelske prinsippet om en menighet i hver by ble praktisert.
Men jeg tror også at det er et veldig stort behov hos alle mennesker dette å høre hjemme et sted. Det handler om identitet og tilhørighet. Jeg savner den tilhørigheten jeg hadde i det fellesskapet vi var en del av, her på Gjøvik på 70-tallet. Nå kan det hende at noe nytt er på gang for vårt vedkommende, og det gleder jeg veldig over.
Jeg tror man må høre hjemme et sted - lokalt. Jeg tror på den universelle menighet, men ikke uten den lokale.
Rus
Jeg tror den bibelske dåp er dåp av mennesker på bekjennelse av deres tro, det som er blitt kalt troendes dåp. Det er min overbevisning. Men jeg har dyp respekt for at andre ser dette annerledes. For meg handler dette ikke bare om dåpens ytterside, altså hvordan vi utfører selve dåpshandlingen, men også dåpens innerside, hva dåpen betyr.
Jeg bor på Sandnes
Jeg er med i et lite fellesskap på ca. 15 stk - det er mitt kjernefelleskap. Det er ganske langt fra det ideelle.
Det er sårt og det er feil* å leve uten en lokal menighetsidentitet - det her jeg gjort i mange
*Men noen ganger blir det slik
i vår ufullkomne verden
Utenom det har jeg mange venner - mange av dem er såret og utenfor alt. Det holder jeg kontakt med - og vi har i ikke liten grad et ansvarlig forhold til hver.
Ellers er min identitet hos alle de troende i Sandnes - i alle kirkesamfunn. Jeg forsøker å dyrke denne bevisstheten. Og jeg forsøker å la de føle min kjærlighet, medlevelse og takknemlig, glede og respekt.
Og de er i våre bønner og takksigelser.
Mitt kjernefellesskap strekker seg også til f.eks. Gjøvik - Paulus f.eks. som reiste identifiserte sterkt med vennene på hvert sted han hadde blitt kjent. www.lende.no/livstanker
Det er nok mange som har det slik at de må "ta til takke med" løsninger som ikke er ideelle. Kanskje samtidig med at man bærer på lengsler etter noe som nærmer seg sine drømmer?
Mer enn noensinne tror jeg det er nødvendig å be om åpenbaringskunnskap om hva menigheten egentlig er, og hva den representerer. Uten denne åpenbaringskunnskapen så tror jeg vi lett går feil, blant annet ved at vi konsentrerer oss vel mye om formene, stilen.
Jeg er også, som deg, takknemlig for at Herren har vist meg, at jeg har mange venner blant kristne i sammenhenger som har vært veldig annerledes enn mine. Jeg ser at jeg har mye å lære.
Dette var en fin artikkel om dåp, vakkert og inspirerende skrevet, etterfulgt av gode kommentarer, ikke minst fra Tore Lende. Bra!
Jeg tror vi er på vei inn i en tid hvor vi som kristne må revurdere hvor vår lojalitet ligger, og hvor vi først og fremst har vår tilhørighet.
Personlig ser jeg meg sorg på hvordan Europa forandres. Jeg ser hvordan den kulturen som har hatt kristendommen som sitt fundament mister sine bærebjelker en etter en.
Men det er blitt mer og mer klart for meg at min lojalitet og tilhørighet ikke først og fremst er den europeiske kulturen, eller nasjonen Norge for den den. Jo mer vår regjering river ned bærebjelkene i vårt samfunn, jo tydeligere er det for meg at min lojalitet og tilhørighet er hos Kristus og hans menighet, institusjonen som dødsrikets krefter ikke kan få makt over.
Legg inn en kommentar