Menigheten slik vi finner den beskrevet i Det nye testamente, del 5

Det nye testamente beskriver både den universelle og den lokale menigheten. Det er ikke mulig å være en del av den universelle, og ikke den lokale. I dag velger enkelte kristne å holde seg hjemme, og ikke være del av noen lokal menighet. Det er et moderne fenomen. Noe slikt kan man ikke lese om i Det nye testamente. Selve ideen om menighet som kropp utelukker en slik tanke. I Det nye testamente finner du heller ikke segererte menigheter, det vil si menigheter med bare en folkegruppe eller menigheter for bestemte folkegrupper. I dag finner man såkalte 'innvandrermenigheter', det vil si menigheter spesielt for iranere, chin, karen, vietnamesere, afrikanere etc. Dette er Det nye testamente helt fremmed, og strider mot selve DNA'et i menigheten: enheten. Guds ord slår fast, tydelig for alle som kan lese:

'Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle èn i Kristus'. (Gal 3,28)

Når noen trer ut ut av den lokale menigheten, for så å danne en menighet bestående av en bestemt folkegruppe, er man med på å splitte menigheten. Hva hjelper det å øke antallet menigheter, om man ved en slik handling bidrar til den synd som en splittelse er?

Tanken om menigheten som kropp kommer mest tydelig frem i 1.Korinterbrev:

'For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus'. (1.Kor 12,12)

Og så legger han til:

'For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått èn Ånd å drikke'. (v.13)

De to versene understreker følgende:

1. Det er en kropp.
2. Kroppen kan ikke splittes fordi den er èn og Ånden er èn.

Når vi ble døpt ble vi døpt inn i Kristi kropp. Og her er det ingen forskjell på oss. Det spiller ingen rolle hvilket folkeslag vi kommer fra, eller hva slags posisjon i samfunnet vi har. Alle slike skiller er blitt revet ned av Kristus:

'Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to (jøder og hedninger, min tilføyelse), til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som om med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet'. (Ef 2,13-16)

Vi ser samme tanken igjen:

Èn kropp.

Ikke mange kropper, men èn.

(fortsettes)

Bildet viser en baptistmenighet på Cuba.

Dåpen - inngangsporten til Guds nye folk

I går snakket vi om at vi ikke går til kirke, men vi er kirken! Det er en ganske revolusjonerende tanke for mange, i hvert fall for dem som tenker at kirken, det er en bygning. For å kunne bli en del av kirken, må man la seg døpe. Dåpen er selve inntredenen inn i det fellesskap som heter Kristi menighet. Bibelens rekkefølge er tro, omvendelse, dåp.


Jeg synes det er sterkt å tenke på at dåpen bringer ulike mennesker sammen. For den tidlige kirken hadde nemlig dåpen også en sosial betydning. Den betydde at man ble en del av et nytt slags folk - menigheten. Å tilhøre dette nye folket gav de troende en identitet som var sterkere enn rase og familie. Ulike slags mennesker som tidligere hadde vært fiender ble ved dåpen ført inn i den samme familien. I Gal 3,27-28 skriver apostelen Paulus:


"For så mange av dere som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Her er verken jøde eller greker, verken slave eller fri, verken mann eller kvinne. For dere er alle èn i Kristus Jesus."


Han er inne på det samme i Ef 2,14-15 og 2.Kor 5,16-17:


"For Han er vår fred, Han som har gjort dem begge (jøder og hedninger) til ett, og som brøt ned skilleveggen som sto imellom. Dette gjorde Han da Han ved sin kropp avskaffet fiendskapet, det vil si budenes lov som er i forskriftene, for i seg selv å skape ett nytt menneske av de to og på den måten skape fred." "Derfor fra nå av kjenner vi ingen etter kjødet. Selv om vi har kjent Kristus etter kjødet, kjenner vi Ham ikke lenger på den måten. Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt."


Poenget med dette apostelen her skriver er at Kristus har revet ned det som skiller menneskene. Det vi snakker om er en ny skapning, og vi trer inn i denne gjennom dåpen.


Dåpen fremhever kontrasten mellom vår gamle identitet, og vår nye. Før dåpen var vi del av en etnisk gruppe, i dåpen har vi fått en ny identitet, nemlig som en del av Kristi kropp. En del av evangeliet er at jøde og hedning er ett i Kristus, et nytt menneske, et nytt folk. I Kristus er vi ett fellesskap, hvor vi spiser sammen og bryter brødet.


Det er intet mindre enn revolusjonerende!

Menighetens jødiske røtter og det nye menneske

Det er en økende interesse for å finne tilbake til menighetens røtter, og de er utvilsomt jødiske. Jesus og de første disiplene var alle jøder. Den første menighet ble etablert i Jerusalem og besto utelukkende av jøder. Dette er vårt utgangspunkt. Men det er viktig å huske at allerede i det andre århundre er de kristne av ikke-jødisk bakgrunn i stort flertall. Og det er tydelig ut fra de apostoliske brevene vi har i vårt Nye testamente, så skjer det noe i og med Kristi død og oppstandelse. Apostelen Paulus skriver om dette i brevet til den kristne forsamlingen i Efesus. Dette brevet er skrevet til de såkalte hedninge-kristne, det vil si mennesker som ikke har jødisk bakgrunn, og som er kommet til tro på Jesus Messias:


"Husk derfor at dere før var hedninger i kjødet, og ble kalt uomskårne av de såkalte omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. Husk at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud på korset, for der drepte han fiendskapet." (Ef 2,11-16)


I Kristus forholder det seg slik at det ikke lenger er "jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle èn i Kristus Jesus." (Gal 3,28) Med Kristi død og oppstandelse fremstår det et nytt menneske, som verken er jøde eller hedning, men de er ett i Kristus, og utgjør noe nytt, nemlig Kristi kropp. Nå gav likevel menighetens jødiske bakgrunn den en god mulighet til å ekspandere raskt. Når vi leser Apostlenes gjerninger så ser vi at det misjonsarbeidet som drives var det vi kan kalle en synagogemisjon. Den enorme veksten som skjedde blant de første kristne, og som også skjedde utenfor Israels grenser, skjer ikke på tross av, men kanskje mye mer på grunn av den kristne tros jødiske opprinnelse. På den tiden vi her snakker om var nemlig jødedommen, i motsetning til i dag, en sterk og aktiv misjonerende religion. Det store flertall av jødene bodde utenfor Israels grenser. De var spredt over hele Romerriket, ja de fantes fortsatt i de persiske områdene øst for Romerrikets grenser.


Men forbindelsene mellom Jerusalem, som var sentrum for jødenes gudsdyrkelse, og de såkalte jødiske diasporamenighetene var gode. I disse synagogene, hvor det ble talt datidens kulturspråk, fantes det grupper av sympatiserende ikke-jøder, og blant dem mennesker som trodde på jødenes Gud. Disse forsøkte å leve etter jødedommens etiske bud.


Det er i denne konteksten at mange av menighetene oppstår. Via Apostlenes gjerninger og enkelte av brevene kjenner vi til at apostelen Paulus oppsøkte synagogene i hver by han kommer til, og forkynner da for både jødene og disse sympatiserende ikke-jødene som fantes der. Denne gruppen sympatiserende ikke-jøder var ikke noen hvilken som helst hedninger. De kjente De hellige Skriftene, de kjente til jødenes gudsdyrkelse blant annet gjennom synagogegudstjenesten. Dette er jo en av årsakene til at når Paulus skriver sine brev til de nye menighetene som oppstår, så kan han forutsette en stor bibelkunnskap og en fortrolighet med jødiske forskrifter og tenkemåte.


Gjennom evangelieforkynnelsen i disse diasporasynagogene kom mange mennesker til tro. Og dermed oppsto de første problemene. Blant annet dette, som er blitt aktualisert i våre dager: Måtte man bli jøde samtidig som man ble en kristen?


Svaret på dette spørsmålet var ikke opplagt. De stedene i Det gamle testamente som talte om hedningefolkenes frelse kunne nemlig godt tolkes slik at hedningene fikk del i frelsen gjennom å innlemmes i Israel.


Men det oppsiktsvekkende forhold er dette: de ledende apostlene i Jerusalem var av den oppfatning at det ikke var nødvendig at hedningefolkene ble jøder og ble innlemmet i det jødiske folk når de kom til tro! Hva var det som fikk dem til å trekke denne konklusjonen? Det var ikke først og fremst et studium av Den Hellige Skrift. Nei, men den erfaring at Ånden ble gitt også til uomskårne ikke-jøder! Du kan selv studere Apostlenes gjerninger og se om ikke dette stemmer.


Når Gud selv griper inn og gir Ånden uavhengig av omskjærelse og en rituell overholdelse av Loven, tolket apostlene dette som et tegn på at Gud hadde gitt frelsen til hedningene like uavhengig av omskjærelse og lovobservans.


For det er jo Ånden som konstutuerer den kristne forsamlingen, eller kirken. Det er ikke omskjærelsen eller overholdelsen av Loven som setter det avgjørende skille, men Åndens utøselse. Apostelen Paulus er inne på dette i det han skriver til de kristne forsamlingene i Galatia-området:


"Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød? Så meget har dere opplevd forgjeves! - om det da virkelig er forgjeves. Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt?" (Gal 3,2-5)


Dette synet fikk vidtrekkende konsekvenser, og får det den dag i dag. Den første menighet i Jerusalem med Peter og Jakob i spissen hadde klart og tydelig som dagen sagt at det som var avgjørende for å få del i løftenes oppfyllelse ikke var omskjærelsen eller overholdelsen av Loven, ikke tilhørighet til det jødiske folk - men troen på Jesu død og oppstandelse og utøselsen av Den Hellige Ånd!

De første kristne, som besto av jøder og mennesker av ikke-jødisk opprinnelse, var blitt ett nytt menneske i Kristus. Det som skilte dem var revet ned, ved Jesu soningsdød.