Min Herre og Frelser

Reidar Paulsen, lederen for Doulos nettverket og tidligere pastor for Kristkirken i Bergen, hadde 21. januar en artikkel i Dagen/Magazinet som jeg merket meg. Den handler om Martin Luther og hans syn på frelsen. Jeg synes det både Paulsen og Luther skriver er så godt at jeg synes bloggens lesere burde få del i det. Her følger Paulsens artikkel:

Martin Luther er ikke spesielt populær blant mange kristne i dag. Årsakene kan være mange. Noe må reformatoren ta skylden for selv. Ikke alt han sa og gjorde taler til hans fordel – i alle fall ikke sett på noen århundrers avstand. Men det er synd om det skal få skygge for det ved denne mannens historiske innsats som vi alle, enten vi kaller oss lutheranere eller ikke, nyter godt av den dag i dag.

Noe av det som gir Luther dårlig presse blant mange, skyldes ikke ham selv. Det er det nyere tids lutheranere som har skylden for. De store lutherske kirkene er ofte mer kanaler for bibelstridig lære og forkynnelse enn de er den sannhetens støtte og grunnvoll apostlene talte om.

Dette er ikke plassen for rehabilitering av reformatoren, og jeg har neppe kapasitet til det heller. Men jeg har lyst til å løfte frem en liten bit av arven, en bok som har preget generasjoner av kristne, ikke minst i vårt eget land. “Luthers lille katekisme” heter den. Var der ikke en tid da den fantes i alle hjem som egen bok eller del av Pontoppidans forklaring? Måtte ikke alle barn pugge den? Jeg vokste opp i Frikirken og lærte den utenat. Om jeg har tatt skade av det, får andre bedømme. Selv er jeg glad for ballasten, og deler av den dukker opp i tanken i de forskjelligste situasjoner.

Etter min mening er katekismen det beste som er skrevet etter at de NT-forfatterne la ned pennen! Og det beste av det beste er forklaringene til troens artikler. Ikke noe i boken overgår forklaringen til artikkelen om troen på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre. Før, da jeg underviste konfirmanter, pleide jeg å si at den som av hjerte kan si det som står der, kan ikke gå fortapt. Slik var det i 1529, og slik i 2011.

Hør! Først kommer den grunnleggende presentasjon av hvem vi tror på: “Jeg tror at Jesus Kristus er min Herre. Han er sann Gud, født av Faderen fra evighet, og sant menneske, født av jomfru Maria.” Trosbekjennelsens “vår” Herre blir til “min” Herre. Dette gjelder meg nå, ikke bare alle andre: “Han har frelst meg, fortapte og fordømte menneske. Han har kjøpt meg fri fra alle synder, fra døden og fra djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod, og sin uskyldige lidelse og død.”

Og her er hensikten: “Dette har han gjort for at jeg skal være hans egen, leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyldighet og salighet, likesom han har stått opp fra de døde, lever og regjerer i evighet. Det er både sant og visst.”

(Ellers vil jeg gjøre bloggens lesere oppmerksom på Reidar Paulsens blogg, hvor du finner veldig mye godt lesestoff. Du finner bloggen her:

http://www.basileia.no

Det ligger også en fast link til denne nettsiden under "Interesante linker" her på denne bloggen.)

Maria - medfrelser? Chrysostomos' Kristus sentrering

For en bibeltro evangelisk kristen grenser det til blasfemi å påstå at Maria, Jesu mor er co-redemptrix, altså medfrelser eller kanskje mer korrekt: medfrelserinne. For Bibelen er krystallklar: "For det er èn Gud og èn Mellommann mellom Gud og mennesker, Mennesket Kristus Jesus. Han som ga seg selv som en løsepenge for alle ..." (1.Tim 3,5-6a) Men dette diskuteres nå likevel seriøst innen Romerkirken. Om det er de falske Mariaåpenbaringene som er årsaken til dette, og som jeg har omtalt andre steder på bloggen, vet jeg ikke. Jeg tror dette har vært en pågående diskusjon over lengre tid innen Romerkirken, en kirke som har flere Maria-dogmer som strider mot Bibelens ord. Maria var ikke medvirkende i frelsen, og kan heller ikke frelse noen som påkaller hennes navn. "Og det er heller ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apgj 4,12) Hvilket navn er dette? "Jesu Kristi Nasareerens navn." (v.10) Maria fødte Gud Ordet, det er sant og uten jomfrufødselen er det ingen frelse, men ut over dette finnes det ingen ting hos eller i Maria som kan gjøre at mennesker blir frelst. Jesu verk på korset var Han alene om, det var Han som led som et sonoffer for vår frelse.


Jeg holder på å lese Johannes Chrysostomos (354-407) for tiden. Johannes Gullmunnen som han også ble kalt var en av den tidlige kirkens mest fremstående predikanter. Etter å ha fått sin åndelige trening blant eremittene i fjellene, var han i drøyt 10 pår Antiokias åndelige leder. Mot sin vilje ble han ført til Konstantinopel, og ble vigslet til patriark. Chrysostomos har skrevet en dåpskatekese, og det er interessant å sammenligne den med dåpskatekesen som brukes av dagens Romerkirke.


Hos Chrysostomos legges det vekt på:
En innledende dåpsundervisning, han skriver om engler, syndsforlatelse og djevelen, om troslæren, troen, om Guds enhet, om Faderen og om Guds allmakt, om Gud som Skaperen og om Jesus som den eneste Herre, om Guds enbårne Sønn, om inkarnasjonen og Kristi død og oppstandelse, om himmelfarten, om Jesu gjenkomst og det evige riket, om Den Hellige Ånd og om legemets oppstandelse og det evige liv. Alt dette underbygger Chrysostomos med et vell av bibelsteder.


I Romerkirkens katekisme legges det nå mest vekt på:
Jesu gudsbilde, Jesu menneskesyn, kirkens grunnleggelse, kirkens enhetsembete, kirkens ufeilbarlighet, kirken og Det nye testamente, kirkens sakrament, bot og forsoning, ekteskapets sakrament, Maria og helgnene, bønneliv i kirken og etikk.


Det ser for meg ut som om tyngdepunktet flyttes fra Chrysostomos sentrering om Kristus, til at fokus rettes mot Kirken med stor K.