Fader Tom Hængsle i Den nordisk katolske kirke holdt 8. søndag etter Trefoldighet i år en preken, som jeg synes er så viktig at så mange som mulig burde få anledning til å ta del i dens innhold. Fader Tom gir her uttrykk for min egen overbevisning når det gjelder etterfølgelsen av Kristus, slik vi finner den beskrevet i Det nye testamente. Ta deg god tid og les fader Toms viktige budskap. Dette er undervisning du sjelden hører i dag, sentralt evangelisk og med saltsmak. Den er radikal, direkte og samtidig varmt sjelesørgrisk. Og til deg som vegrer deg for å lese noe som en katolsk prest har skrevet, ikke gjør det denne gang! Her har alle mye å hente. Det kan til og med hende at du blir gledelig overrasket over det du får lese:
Jesus trekker et skille gjennom disippelflokken. Han kommer med Guds herlige gave, full av frelsende makt. Men den hjelper ikke alle. Det er forskjell på ekte og falske disipler. Det er forskjell på kloke og uforstandige.
Det finnes de som bekjenner seg til Jesus, og han fornekter dem. Der er de som priser ham, og han refser dem. Der er de som håper på ham, og han driver dem vekk. For vi kan ikke tjene ham på annen måte enn ved lydighet mot Guds vilje.
Dette er alvorlige ord. Men vi skal takke vår barmhjertige Frelser for denne tilskyndelsen til selvransakelse. Vi trenger å underkaste oss en slik ekthetsprøve. For vi er så flinke til å finne noe å dekke over vår manglende ekthet med. Ja, i all religiøs aktivitet inngår fristelsen til å gjøre den til kamuflasje.
La oss se på noe av det. ”Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! Skal komme inn i himmelriket.” – I NT er Herre en omskrivning for Guds eget navn, Jahve. Bekjennelsen til Jesus som Herre blir selve kristentroens kjennetegn. Derfor skriver Paulus: ”For hvis du bekjenner med din munn av Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst.” (Rom 10,9) Og en gang ”skal hver tunge bekjenne til Gud Faders ære: Jesus Kristus er Herre!” (Fil 2,11)
Jesus er Herre. Det er den eldste kristne bekjennelse. Det er det første dogme. Men en aldri så riktig bekjennelse er ikke nok til å komme inn i himmelriket. Da holder det ikke med å ha de rette meninger.
Videre leser vi: ”Herre, Herre! Har vi ikke profetert i ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?” – Det er neppe noen tvil om at de gjerninger som her nevnes, virkelig var Guds gjerninger, som var gitt til disse menneskene som nådegaver og var brukt i Jesu navn. Likevel har de ikke gjort Guds vilje, men tvert om ”gjort urett”, sier Jesus. Uretten kan bestå i at de bruker sine nådegaver til å gjøre krav på Gud og hans frelse. Da blir nådegavene et utgangspunkt for selvrettferdighet.
Eller kanskje deres kraftgjerninger og Kristusbekjennelse har skjedd uten at de har bøyd seg helt for Guds vilje i en sann, oppofrende nestekjærlighet. Det finnes også en åndelighet som er mer opptatt av ekstraordinære opplevelser og av spesiell åndelig profetkunnskap enn av å leve som kristen i hverdagen. Kjærligheten til Gud og hans vilje i hverdagslivet er også her testpunktet på om det er sann eller falsk åndelighet ute og går. Paulus skriver: ”Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.” (1 Kor 13,1-2)
Jesu ord i dagens tekst er en skarp advarsel mot enhver tendens til den selvsikkerhet som påberoper seg de rette bekjennelsesformularene eller storartede ”åndelige” gaver.
Den neste type kamuflasje som Jesus advarer mot, er ”den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem.” Lignelsen om husbyggerne handler om dette. Det var en som hadde hørt om hvordan han skulle bygge. Men det blåste han i. Det endte med at hele byggverket til slutt raste sammen.
Slike mennesker har vi mange av. Og hver og en av oss må passe seg for ikke å havne i den flokken. Jesus taler her om dem som hører på ham uten at det fører til noe mer. De hører hans ord i kirken, i radio, osv. De liker kanskje det de hører. Men det får ingen konsekvenser for deres handlinger. Et religiøst liv som ikke fører til noe i praksis, er verdiløst i Jesu øyne. Det kommer til å bli feid vekk i dommen.
Denne lignelsen om flommen som er dommen, danner avslutningen på Jesu bergpreken. I denne har han gitt anvisninger for sine disiplers liv. Og så kommer han med denne kraftige appellen til slutt om virkelig å leve etter dette. Han har ikke prekt dette for at vi skal sitte rolige og beundre hans høytstående morallære. Han har sagt det for at vi skal leve etter det. Disippelforholdet er uforenlig med passivitet og likegyldighet. Paulus sier i 2 Kor 5,10: ”For vi skal alle fram for Kristi domstol, for at hver og en skal få igjen for det han har gjort i sitt liv i legemet, enten godt eller ondt.”
Om de kristne gjør Guds vilje, viser de at deres gudstro er ekte, om de gjør urett eller unnlater å gjøre Guds vilje, viser de at deres tro er uekte eller bare en munntro.
Å gjøre urett eller å unnlate å gjøre Guds vilje betyr å la sitt liv preges av urett eller unnlatelse overfor det en vet er Guds vilje. Det betyr ikke at den troende skal fortvile overfor det som alle oppriktige kristne opplever, nemlig at de synder og gjør urette ting, eller at de oppdager forsømmelsessynder i sitt liv. Jesus peker på livsområder som den troende vet om, men ikke vil legge under Jesu herredømme. Han mener at et liv med bare munnens bekjennelse uten frukt og følge for livet må være en falsk kristendom.
Kjennetegnet på om hjertet er gjenfødt til et nytt liv ved troen på Kristus, er om det vokser noe av det. Veksten måles på om en gjør Guds vilje. Guds vilje er åpenbart i kjærlighetsbudet og i de ti bud. Johannes spør i sitt brev: ”Men den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham?” (1 Joh 3,17)
Om noen sier de er kristne, men for eksempel lever sammen uten vigsel, hvordan kan deres kjærlighet til Gud være levende? ”Å elske Gud er å holde hans bud,” sier Johannes (1 Joh 5,3) Kjærlighetsløshet mot brødre og søstere stiller selv spørsmålet er noen kjærlighet til Gud til stede. Og det å leve i åpenbar strid med Guds vilje stiller selv spørsmålet om det livet virkelig har lært Gud å kjenne.
Om dette sier Jesus: ”Men den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand.”
Et skjebnesvangert misstak i dag er at kristendom og kristenliv skal reddes gjennom å prute på kravene og tilpasse dem til hva ola nordmann kan finne passe og rimelig.
Men hva da med den tale man ofte ellers hører, at man bare skal tro? ”Troen alene” het det hos de lutherske reformatorene, og Paulus taler jo om gjerningene som en vederstyggelighet når de blandes inn i det som har med frelsen.
Ja, det er sant. Og dagens tekst stiller heller ikke opp handlingen som en selvstendig vei til Guds rike uavhengig av Jesus selv. For Jesus taler jo her til dem som han allerede har gitt Guds rike til. De har mottatt det ufortjent av bare nåde. Bergprekenen begynner jo slik: ”Salige er de fattige i ånden (de som er fattig i seg selv), for himmelriket er deres.” (Matt 5,2)
Det er nettopp av dem han har tilsagt riket, at Jesus krever at deres handlinger skal være bestemt av Gud og hans kongedømme. De ord som krever gjerninger, har sin brodd nettopp mot dem som er Jesu disipler. Handlingen er ikke en forutsetning for å komme inn i disippelforholdet, men prøven på om det er ekte.
Hvis Guds rike måtte fortjenes ved gode gjerninger, ville intet menneske komme inn i det. Men nå har Jesus betalt prisen med sitt eget liv. Derfor benåder han oss syndere og gir oss Riket gratis. Men når han tar oss til seg, så er det for å gjøre noe med oss, nemlig forme oss i sitt eget bilde. Som Luther sier i sin lille katekisme: ”Han har kjøpt meg fri o frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død. Dette har han gjort for at jeg skal være hans egen, leve under ham i hans rike og tjene ham…”
Den som vil ha Jesus bare som løsepenge og ikke som herre, den kan han ikke gjøre noe for i det hele tatt. Den som ikke har gjerninger, men mener seg å ha troen, vil på dommens dag bli avslørt som en som narret seg selv. ”Slik er det … med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død,” står det i Jak 2,17.
Jesus sa: ”Den som kommer til meg og hører mine ord og gjør etter … han er like en mann som bygde et hus, og som gravde dypt og la grunnmuren på fjell.” (Luk 6,48) Det er klart at denne fyren også ville ha gravd forgjeves hvis det ikke hadde ligget noe fjell der.
Slik er det med det vi gjør. Våre gjerninger er slett ikke fullkomne. De er tvert imot altfor få og mangelfulle til at vi kan bestå på dommens dag på det grunnlaget. Men selve grunnlaget er av et annet slag: det er Jesu frelsesverk, nåden i Kristus, Kristi rettferdighet som tilregnes dem som tror.
Den som bygger på dette grunnlaget, er med nødvendighet en ordets gjører og ikke bare en hører. Man kan ikke stå i kontakt med Jesus uten at hans kraft virker noe. – Den som bare er en hører og ikke en gjører, viser dermed at han ikke har nådd ned til det rette grunnlaget. Gjerningene rettferdiggjør ikke, men vitner om troen, om den er ekte eller ikke. Luther sier at ”i dommen overbeviser Gud oss ut fra gjerningene om vi har trodd eller ikke … Der det ikke er tro, er det heller ikke gode gjerninger, og der det ikke er gode gjerninger, er det heller ikke tro.”
Vi bør, ja, vi må gå våre gjerninger etter i sømmene og ransake hvordan det er med grunnmuren og kontakten med grunnfjellet. Er mitt byggverk en fasade av kirkelighet og kristelighet som nok tar seg ganske bra ut i menneskers øyne, men som vil styrete sammen når flommen dommer?
Jeg har i dag uttalt meg kritisk om mange foreteelser i din og min kristendom. Men la det være klart at de tingene som her er underkastet kritisk prøving, i og for seg ikke er syndige eller gale. At vi med munnen avlegger en rett bekjennelse, er godt, ja, nødvendig. Da Peter hadde avlagt den gode bekjennelse ved Cæsarea Filippi og sagt: ”Du er Messias, den levende Guds Sønn,” da roser Jesus dette og sier: ”Salig er du, Simon… Du er Peter. På denne klippen vil jeg bygge min kirke.” (Matt 16,16-18)
Jesus har selvsagt heller intet imot kraftgjerninger. Jan sa for eksempel til apostlene i sin utsendelsestale: ”Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene, driv ut onde ånder.” (Matt 10,8)
Han vet også at vi kommer til kort når hans vilje skal praktiseres. Han lærte oss å be daglig ”forlat oss vår skyld”. Han visste at vi alltid ville trenge syndenes forlatelse. Det er syndenes tillatelse han aldri har gitt oss. Hans apostel uttrykker det slik: ”Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.” (1 Joh 2,1-2)
”Den som gjør min himmelske Fars vilje…” Den som hører disse mine ord og gjør etter dem.” Slik karakteriserer altså Jesus de ekte disipler. Gud vil både kreve og gi. Å følge hans vilje er både å gjøre og å ta imot. Vi er helt avhengige av hans soning av våre synder. Og vi er helt underlagt hans vilje.
Hans nåde alene frelser oss. Og ikke en millimeter av vårt liv er unndratt lydigheten mot ham. I dette totale fellesskap med Jesus Kristus er frelsen. Den som vil reservere seg på det minste punkt, mister det hele.
Apostelen Johannes har sagt det slik: ”Og dette er hans bud: Vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik som han bød oss.” (1 Joh 3,23)
Hvert år - med få unntak - har jeg de senere årene deltatt på det såkalte Granstevnet til Kirkelig fornyelse. Så også i år. Denne gangen fikk jeg med meg foredraget til Dag Øyvind Østereng, talsmannen for Carissimi-nettverket i Den norske kirke: 'Dåpen som forener og splitter'. Det var både inspirerende og tankevekkende. Vi har godt av å bli utfordret på de ulike dåpssynene og tradisjonene. Østereng, som for tiden er vikarprest i Hå prestegjeld, har er en god kommunikator og gjør det han foredrar om lett tilgjengelig for de som hører på. Det er det ikke alle som kan. Jeg håper foredraget blir utgitt i en eller annen form.
