'Nå stiger solen opp i øst ..'

Hvert år - med få unntak - har jeg de senere årene deltatt på det såkalte Granstevnet til Kirkelig fornyelse. Så også i år. Denne gangen fikk jeg med meg foredraget til Dag Øyvind Østereng, talsmannen for Carissimi-nettverket i Den norske kirke: 'Dåpen som forener og splitter'. Det var både inspirerende og tankevekkende. Vi har godt av å bli utfordret på de ulike dåpssynene og tradisjonene. Østereng, som for tiden er vikarprest i Hå prestegjeld, har er en god kommunikator og gjør det han foredrar om lett tilgjengelig for de som hører på. Det er det ikke alle som kan. Jeg håper foredraget blir utgitt i en eller annen form.

Etter foredraget deltok jeg på messe i Nikolaikirken. Jeg er blitt så glad i Søsterkirkene på Gran. De bærer de lange historiske linjene med seg, og når man - som i formiddag - også får del i den rike liturgien til Den nordisk katolske kirke, et kirkekor som leder an i lovsangene, og en spennende skriftutleggelse av fader Lauritz Elias Pettersen, og et attpåtil faller nyfallen snø utenfor, da er det en fryd!

I forbindelse med messen sang vi en gammel fransk julesalme, hvis refereng lyder slik:

'Nå stiger solen opp i øst, halleluja.
Det er vår frelser, Jesus Krist, halleluja.
Og lyset skinner like inn i dypet av vårt mørke, halleluja'.

Det er en fin hilsen til bloggens lesere denne lørdagen!

Våkenatt i kirke fra 1100-tallet

Deler av natten har jeg tilbrakt i Nikolaikirken (til høyre på bildet). Det var nærmest magisk. Mens tropenatten og et svakt måneskinn levde sitt liv på utsiden, var stillheten nærmest til å ta og føle på inne i den svale kirken. En del av de som sverger til husmenigheter, og mener at kirkebygg er en uting og snakker foraktelig om sådanne, burde ha vært sammen med meg denne natten. En slik atmosfære som var i Nikolaikirken i natt får du ikke i et vanlig hus. Nærværet av Den Hellige var til å ta og føle på. Ved 22.00-tiden tok jeg del i en kveldsgudstjeneste i Mariakirken, den til venstre på bildet. En time senere en orgelkonsert med meditativ musikk og liturgisk dans, og ved midnatt den første tidebønnen. Etter at den var over, ble Nikolaikirken åpnet. Det første kvarteret var det noen som gikk inn der, men når de var gått igjen, hadde jeg hele kirken for meg selv! Det eneste som kunne høres var den svale kveldsvinden som fikk bladene i trærne utenfor til å rasle. Inne i kirken var alterlysene tent, og de få stearinlysene i lysgloben, samt lysekronene i taket. Jeg gikk først bort til det store vakre ikonet av den hellige Nikolai, tegnet meg med hellige korstegnet, før jeg gikk opp til alteret og knelte ned rundt alterringen. Der utøste jeg mitt hjerte for Herren. Alle de ting jeg har båret på i det siste. Gjennom natten delte jeg på å ta del i tidebønnene i Mariakirken, for så å be Jesusbønnen inne i Nikolaikirken. Det ble nærmest overveldende å tenke på at her har det vært mennesker som har bedt helt siden 1100-tallet! Det andre som ble så sterkt for meg i natt var en setning fra liturgien for nattens tidebønner: "Herre, du som våker over oss om natten og kjenner hver enkelt ved navn, ta imot oss og la din Hellige Ånd berører oss." Tenk at Gud våker over oss om natten. Og under denne Olavsvaken kunne jeg våke sammen med Hans Kirke. Det vil jeg leve en god stund på.