Deler av natten har jeg tilbrakt i Nikolaikirken (til høyre på bildet). Det var nærmest magisk. Mens tropenatten og et svakt måneskinn levde sitt liv på utsiden, var stillheten nærmest til å ta og føle på inne i den svale kirken. En del av de som sverger til husmenigheter, og mener at kirkebygg er en uting og snakker foraktelig om sådanne, burde ha vært sammen med meg denne natten. En slik atmosfære som var i Nikolaikirken i natt får du ikke i et vanlig hus. Nærværet av Den Hellige var til å ta og føle på. Ved 22.00-tiden tok jeg del i en kveldsgudstjeneste i Mariakirken, den til venstre på bildet. En time senere en orgelkonsert med meditativ musikk og liturgisk dans, og ved midnatt den første tidebønnen. Etter at den var over, ble Nikolaikirken åpnet. Det første kvarteret var det noen som gikk inn der, men når de var gått igjen, hadde jeg hele kirken for meg selv! Det eneste som kunne høres var den svale kveldsvinden som fikk bladene i trærne utenfor til å rasle. Inne i kirken var alterlysene tent, og de få stearinlysene i lysgloben, samt lysekronene i taket. Jeg gikk først bort til det store vakre ikonet av den hellige Nikolai, tegnet meg med hellige korstegnet, før jeg gikk opp til alteret og knelte ned rundt alterringen. Der utøste jeg mitt hjerte for Herren. Alle de ting jeg har båret på i det siste. Gjennom natten delte jeg på å ta del i tidebønnene i Mariakirken, for så å be Jesusbønnen inne i Nikolaikirken. Det ble nærmest overveldende å tenke på at her har det vært mennesker som har bedt helt siden 1100-tallet! Det andre som ble så sterkt for meg i natt var en setning fra liturgien for nattens tidebønner: "Herre, du som våker over oss om natten og kjenner hver enkelt ved navn, ta imot oss og la din Hellige Ånd berører oss." Tenk at Gud våker over oss om natten. Og under denne Olavsvaken kunne jeg våke sammen med Hans Kirke. Det vil jeg leve en god stund på.
