Adventus domini - Herrens ankomst

Med tillatelse bringer jeg her en artikkel som har stått på trykk i Benkeblad for St.Johannes Døperen Menighet, modermenigheten til Den nordisk katolske kirke, i Oslo. Artikkelen handler om den tiden vi nå er inne i - advent, og den holder frem sider ved denne høytiden som vi trenger å dvele ved:

I sin nåværende form, som forberedelse til jul, er adventiden av relativt sen dato. Den har sitt utspring i Østkirkens feiring av Epifania til minne om Jesu dåp og forberedelse til denne høytiden. Etter at Vestkirken begynte å feire jul som Jesu fødselsfest, ble advent mer og mer vanlig også her.

Etter mønster fra fastetiden før påske, ble det i år 480 fastlagt en førti dagers fastetid fra St Martinsdag (Mortensmesse) 11. november. De seks søndagene ble regnet som søndager før Kristi fødselsfest (ante Natale Christi). Antallet søndager varierte mellom seks og fire. Det nåværende antallet har vært vanlig siden 1000-tallet. Ved siden av botsmotivet, har gledesmotivet vært dominerende for feiringen.

De tre sentrale personene i adventstiden er Jesaja, Døperen Johannes og jomfru Maria.

I Middelalderen talte man om advent som Kristi komme i kjødet, i sinnet og til dom (in carnem, in mentem, in judicium). Vi taler derfor om advent i et trefoldig perspektiv: som perfektum (Han kom), som presens (Han kommer) og som futurum (Han skal komme igjen).

Adventens perfektum: Kristus er født - Kongen er kommet. Advent er altså en forberedelse til å feire inkarnasjonens under. Adventens presens: Herren kommer igjen og igjen til sin kirke - i Ord og sakrament. Adventens futurum: Kirken venter med lengsel på Kristi gjenkomst. Dette siste aspektet er det som gir nerve til de andre og som holder de troende våkne.

Kirken ber slik: Maranatha! Ja, kom, Herre Jesus!