Et liv i samtidighet

Joyce Huggett skriver noe som jeg tror mange av oss kan kjenne oss igjen i, og som kan hjelpe oss til å praktisere Guds nærvær i våre hverdagssituasjoner:

Å praktisere Guds nærvær betyr ganske enkelt å være oppmerksom på sannheten i Apostlenes gjerninger 17,28, at Gud aldri er langt borte fra noen av oss. For det er i Ham vi lever, beveger oss og er til.

Noen ganger tenker jeg på det slik: Nå da jeg bor utenfor England, blir jeg stadig flinkere til å holde kontakten med England. Jeg er meget takknemlig for BBC's programmer som sendes både dag og natt. Alt jeg trenger å gjøre er å stille inn radioen, så er jeg forbundet med hjemlandet. Slik sender også Gud sitt budskap hele døgnet, budskapet om unedelig kjærlighet. For å få fobindelse med denne kjærligheten, trenger vi bare å innstille hjertene og sinnene våre på den slik at vi blir bevisst at den er der. Uansett hva vi da holder på med, kan vi holde kontakt med Guds hemmeligheter: At Han virkelig finnes, at Han er kjærlighet, at Han bryr seg om oss, at Han alltid arbeider til det beste for oss, at Han steg inn i vår verden fo å ta bolig i våre liv, at Han bor i oss. Som David Adam sier det: 'Vi kan vibrere i Hans nærvær.'

Kvekeren Thomas Kelly kaller denn bevissthet overfor både det hellige og det verdslige 'å leve i samtidighet'. Han hevder at vi kan øve oss opp til å bli bevisst Guds nærvær og den verden vi lever i på samme tid. Han sammenligner oss med skilpadden og utfordrer oss: 'Skilpadden svømmer rundt i vannet, men oppmerksomheten er rettet mot eggene som ligger på bredden. Gjør derfor alt det du må i denne verden, men la tankene være rettet mot Gud.'

For en tid tilbake deltok jeg i en nattverdgudstjeneste. Gudstjenesten hadde knapt begynt da en liten venninne på knapt tre år ble enig med seg selv om at hun foretrakk mitt selskap fremfor morens. Følgen var at hele gudstjenesten ble et liv i samtididighet. På den ene siden fulgte jeg nøye i Miriams stillferdige (og ikke fullt så stillferdige) prat, tegnet og leste for henne. På den andre siden fulgte jeg fortsatt nøye med i liturgien. De to opplevelsene konkurrerte ikke med hverandre. I stedet utfylte de hvernadre og gjorde gudstjenesten enda rikere.

Mange av oss bruker store deler av vår tid på å tenke, og til og med snakke med oss selv - når vi går, arbeider, sover, våkner - spesielt hvis vi er sinte eller reddee. Fordi det er slik, krever det ikke så mye å omstille seg til Guds kanal, slik at vi taler med den Gud som alltid er nær oss like vel som til oss selv.

I boken Dialogue with God (Dialog med Gud) beskriver Mark Virkler hvordan han har arbeidet for å leve i denne bevissthet slik at han nå kjører, så tilber han samtidig: 'Jeg deler min kjærlighet med Jesus, synger kjærlighetssanger til Ham og er åpen for at Han taler til meg i tankene mine.'

Gjennom en personlig krise ble forfatteren Sue Monk Kidd overbevist om at Gud kommer til oss midt i vår hverdag. I God's Joyful Surprise (Guds gledelige overraskelse) lar hun oss få del i denne erfaring:

Hver dag samlet Guds nærvær seg i meg som regnvann. Jeg følte at Han kom og kom og kom ... gjennom en lyd, en lukt, en berøring, en bevegelse, vanlige ting som formet dagen min ... Jeg kunne stirre på de kjedeligste ting og bli oppmerksom på Hans kjærlighet. En krukke med melk i kjøleskapet, en gammel genser, dampen som steg fra suppen min, en stille himmel, et tre som hadde blitt dratt opp med roten ... alt var kjærlighetsgaver. 'Nyt Meg. Drikk av Meg,' virket det som Gud sa: 'Finn Min kjærlighet over alt!'

Disse to forfatterne hadde ikke snublet over en ny åndelig dimensjon. De hadde ganske enkelt våknet og er blitt klar over at Jesus sa: Jeg vil aldri forlate dere, og mente det.