En bønn ved inngangen til påske

 Far, du hellige, uutgrunnelig er ditt navn. Måtte alle mine kontakter, alle mine møter med andre, mine kamper og fristelser, mine tanker, drømmer og begjær bli farget av den kjærlige ærbødighet jeg føler for deg. Måtte din personlighet gi gjenskinn i mitt arbeid, i mine leppers ord og i mitt sinns tanker, slik at alt jeg er og alt jeg gjør stadig mer måtte bli verdig ditt hellige nærvær som bor i meg.

Gud, vær i mitt hode og i min forstand. Gud, vær i mine øyne og mitt syn. Gud, vær i min munn og i min tale. Gud, vær på min tunge og i det jeg smaker. Gud, vær i mine lepper og i min hilsen. Gud, vær i mine ører og det jeg hører. Gud, vær i min nakke og i min ydmykhet. Gud, vær i mine hender og i mitt arbeid. Gud, vær i min død og i mitt nye liv.

- Joyce Huggett: Veien mot påske. Lunde forlag 1990, side 35

"Slik skal dere be: Vår Far, du som er i himmelen. La ditt navn holdes hellig..."

Et liv i samtidighet

Joyce Huggett skriver noe som jeg tror mange av oss kan kjenne oss igjen i, og som kan hjelpe oss til å praktisere Guds nærvær i våre hverdagssituasjoner:

Å praktisere Guds nærvær betyr ganske enkelt å være oppmerksom på sannheten i Apostlenes gjerninger 17,28, at Gud aldri er langt borte fra noen av oss. For det er i Ham vi lever, beveger oss og er til.

Noen ganger tenker jeg på det slik: Nå da jeg bor utenfor England, blir jeg stadig flinkere til å holde kontakten med England. Jeg er meget takknemlig for BBC's programmer som sendes både dag og natt. Alt jeg trenger å gjøre er å stille inn radioen, så er jeg forbundet med hjemlandet. Slik sender også Gud sitt budskap hele døgnet, budskapet om unedelig kjærlighet. For å få fobindelse med denne kjærligheten, trenger vi bare å innstille hjertene og sinnene våre på den slik at vi blir bevisst at den er der. Uansett hva vi da holder på med, kan vi holde kontakt med Guds hemmeligheter: At Han virkelig finnes, at Han er kjærlighet, at Han bryr seg om oss, at Han alltid arbeider til det beste for oss, at Han steg inn i vår verden fo å ta bolig i våre liv, at Han bor i oss. Som David Adam sier det: 'Vi kan vibrere i Hans nærvær.'

Kvekeren Thomas Kelly kaller denn bevissthet overfor både det hellige og det verdslige 'å leve i samtidighet'. Han hevder at vi kan øve oss opp til å bli bevisst Guds nærvær og den verden vi lever i på samme tid. Han sammenligner oss med skilpadden og utfordrer oss: 'Skilpadden svømmer rundt i vannet, men oppmerksomheten er rettet mot eggene som ligger på bredden. Gjør derfor alt det du må i denne verden, men la tankene være rettet mot Gud.'

For en tid tilbake deltok jeg i en nattverdgudstjeneste. Gudstjenesten hadde knapt begynt da en liten venninne på knapt tre år ble enig med seg selv om at hun foretrakk mitt selskap fremfor morens. Følgen var at hele gudstjenesten ble et liv i samtididighet. På den ene siden fulgte jeg nøye i Miriams stillferdige (og ikke fullt så stillferdige) prat, tegnet og leste for henne. På den andre siden fulgte jeg fortsatt nøye med i liturgien. De to opplevelsene konkurrerte ikke med hverandre. I stedet utfylte de hvernadre og gjorde gudstjenesten enda rikere.

Mange av oss bruker store deler av vår tid på å tenke, og til og med snakke med oss selv - når vi går, arbeider, sover, våkner - spesielt hvis vi er sinte eller reddee. Fordi det er slik, krever det ikke så mye å omstille seg til Guds kanal, slik at vi taler med den Gud som alltid er nær oss like vel som til oss selv.

I boken Dialogue with God (Dialog med Gud) beskriver Mark Virkler hvordan han har arbeidet for å leve i denne bevissthet slik at han nå kjører, så tilber han samtidig: 'Jeg deler min kjærlighet med Jesus, synger kjærlighetssanger til Ham og er åpen for at Han taler til meg i tankene mine.'

Gjennom en personlig krise ble forfatteren Sue Monk Kidd overbevist om at Gud kommer til oss midt i vår hverdag. I God's Joyful Surprise (Guds gledelige overraskelse) lar hun oss få del i denne erfaring:

Hver dag samlet Guds nærvær seg i meg som regnvann. Jeg følte at Han kom og kom og kom ... gjennom en lyd, en lukt, en berøring, en bevegelse, vanlige ting som formet dagen min ... Jeg kunne stirre på de kjedeligste ting og bli oppmerksom på Hans kjærlighet. En krukke med melk i kjøleskapet, en gammel genser, dampen som steg fra suppen min, en stille himmel, et tre som hadde blitt dratt opp med roten ... alt var kjærlighetsgaver. 'Nyt Meg. Drikk av Meg,' virket det som Gud sa: 'Finn Min kjærlighet over alt!'

Disse to forfatterne hadde ikke snublet over en ny åndelig dimensjon. De hadde ganske enkelt våknet og er blitt klar over at Jesus sa: Jeg vil aldri forlate dere, og mente det.

I stillheten

Joyce Huggett har betydd mye for mitt åndelige liv. Jeg leste tidlig en bok av henne, "Listning to God", og den skapte lengsel etter Guds vennskap. I går leste jeg denne lille betraktningen av henne, som jeg gjerne vil dele med deg. Ta deg tid til å lese Salme 63,1-8, som er selve utgangspunktet for det hun skriver:

Så ofte jeg kunne, pleide jeg å dra til klostret på St. Bernhards-fjellet for å be. Noen ganger kunne jeg være der bare noen timer. Andre ganger kunne jeg bli der en hel dag. En sjelden gang fikk jeg med meg en retreat på halvannet døgn. Hva var det som fikk jeg til å dra dit? For ikke lenge siden var jeg der igjen, og da klarte jeg å sette ord på den kraften som finnes der. Det hadde vært hasardiøse forhold underveis, med tilsnødde veier og hvirvlende snøstorm; et sted langs veien hadde bilen min sklidd inn i en annen, større bil. Omsider parkerte jeg utenfor klostrets gjestehus, vaklet gjennom ankeldyp snø og løftet haspen av døren til kapellet, og da merket jeg hvordan sjelen min ble fylt med fred.

Kapellet er mettet av bønn, og stillheten der inne sèg langsomt inn i meg. Et øyeblikk etter lå jeg på kne. Jeg la merke til omgivelsene - lukt av møbelpuss, lyden av munkene som subbet inn i korbenkene og vinden som ulte rundt bygningen. Det beste av alt var likevel kjærligheten som dro meg som en magnet; Guds kjærlighet. Opplevelsen av Guds kjærlighet og nærvær var så sterk at den utslettet alle minnene om den vanskelige kjøreturen. Denne kjærligheten ropte på et svar fra meg. Mens munkene tilba Gud, åpnet jeg hver celle og fiber i mitt vesen, som en svamp som har ligget hard og inntørket, mot denne varmen og kjærligheten som strålte fra den levende Gud og kalte på meg.

'Slik har det alltid vært,' tenkte jeg. 'Her kaller Herren meg bort fra min selvopptatthet og travelhet, slik at jeg kan konsentrere meg om Ham og bare Ham. Her rører Han ved meg, ved det innerste i meg gjennom den inntrengende musikken. Han rører meg når jeg ser på korset, Han rører meg gjennom den mektige atmosfæren, mettet av bønn, og gjennom det blafrende lyset som på en eller annen måte roer mitt plagede hjerte.'

Jeg pleide å bli igjen i kapellet når munkene gikk, og det gjorde jeg denne gangen også. Jeg merket at alt i meg - kropp, sjel og ånd - var åpnet og mottagelig for det guddommelige nærvær. Jeg hadde ikke gjort noe som helst for å forberede meg på at dette kunne skje, det var Guds verk. Han sendte en stråle av sin kjærlighet ned over meg slik at jeg kunne føle den. Deler av meg, som vanligvis pleide å være lukket, åpnet seg. Jeg var vel omtrent som en vannlilje som åpnet seg i varmt, deilig solskinn, men som lukker kronbladene når skyer og regn stenger solen ute.

Det jeg hørte mens jeg satt slik og lyttet, var mer enn en stemme, det var et nærvær. Ja, jeg hørte Herren si navnet mitt. Men jeg 'hørte' også hvor øm Han er. Jeg suget til meg kjærligheten Hans som en svamp. Jeg lyttet på et plan som ligger dypere enn ordene. Noen ganger var det som om Jesus selv stod foran meg, ved siden av meg eller over meg. Jeg ble overveldet over å møte Ham slik. Var det på grunn av det som strålte ut fra Ham? Var det ømhet i blikket Hans? Eller var det rett og slett det at Han så på meg? Den eneste måten jeg kan forklare det på, er at det var som å møte et menneske man elsker uendelig høyt. Hjertet brenner av ren og skjær glede over å være nær den elskede, øynene glitrer eller blir fulle av tårer skapt av varme og dype følelser, selv om den elskede ikke sier noe. Ord er oveflødige. De kan til og med ødelegge øyeblikket, for de kan gjøre kjærligheten blass og banal. Ingenting må få ødelegge gleden over dette møtet, som uansett oppleves altfor kort. De elskede er tilfreds med rett og slett 'å være' i hverandres nærhet. Stillheten er mettet med varm kontakt.

Utfordringen med å være radikalt åpen for Gud

"Herre, måtte Joyce, være radikalt åpen disse dagene hun skal tilbringe i stillhet."

En av bønnevennene til Joyce Huggett bad denne bønnen da han ba for Joyce, før hun trakk seg tilbake for å tilbringe tid med Gud.

Jeg har tenkt mye på akkurat denne bønnen de siste dagene.

Å være radikalt åpen for Gud er nemlig selve forutsetningen for at Gud kan møte oss. Vi har ofte så mange betingelser, de fleste sikkert ubevisste, når vi trer frem for Gud. Vi har liksom sett for oss hvordan ting skal bli, hvordan Gud skal løse de utfordringene vi står midt oppe i. Men vi kan ikke stille betingelser for hvordan Gud skal svare. Gud er Gud.

Men vi kan be om å være "radikalt åpne".

Det er en utfordrende bønn, og det er en dristig bønn.

For dermed overlater vi til Gud å svare på den måten som behager Ham aller mest.

For å be på denne måten må nok de fleste av oss gå igjennom en prosess.

Det vanskeligste er å gi opp selvkontrollen vår. Av egen erfaring vet jeg det. Jeg må lære Gud å kjenne, vite at Han er til å stole på. Gud vil åpenbare seg for oss, og gradvis skapes det en tillit som gjør det mulig for meg å slippe taket, og overlate alt til Gud.

For enkelte er ikke det jeg skriver om nå tilsynelatende noe problem. De stoler på Gud med det samme. Det kan vel være så, men jeg tror dette nok mer er snakk om umodenhet, hvor man i ungdommelig iver kaster seg ut i det, og tror Gud. Jeg tror at Gud også møter en slik djervhet og setter pris på den, men troens vei er en vandring og når vi går den veien, vil vi møte utfordringer som krever at vi lodder djupere. I slike prosesser koster det noe å overgi seg til Gud. Kostnaden består i at vi må være villig til å kvitte oss med krykkene våre, og begynne å gå skritt for skritt inn i et for oss ukjent landskap. Vi begynner å gå en vei vi ikke har gått før.

Dette kalles troens eventyr.

Du verden så spennende det er å leve med Gud.