En livslang reise

Reisen hjem er livslang. Det finnes alltid sjikt i oss som smuldrer bort eller som fester seg i bitterhet. Før vi rekker å tenke etter har vi havnet i dagdrømmer fulle av lyst eller i bitterhet som knar og elter oss. Nattens drømmer og dagens fantasier minner oss ofte på vår bortkomne vi er.

Åndelige øvelser som bønn, faste og gode gjerninger hjelper oss alltid med å vende oss hjemover. Når vi vender om oppdager vi hvor lang veien er. 

Men la oss ikke miste motet. 

Jesus vandrer med oss og taler med oss på veien. Om vi lytter nøye etter oppdager vi at vi allerede er hjemme mens vi ennå er underveis."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Vandring for sjelen

Sammen med min kjære datter har jeg vandret langs Mjøsa, på en sti som er en del av Pilegrimsleden. Hele skogens orkester holdt konsert, og solisten - hakkespetten - var riktig presis i sine utrolige trommevirvler i dag. Langs stien sto restene av vårens kvitsymre - jeg liker det navnet, fremfor hvitveis. Og her og der fantes anemoner ved navn Gulsymre. Ja, du leste riktig.

Anemone ranunculoides er en flerårig urt som finnes langs Mjøsa, og enkelte steder i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms. Det er godt for sjelen dager som dette, når sommervarmen gjør sitt inntog. Alt blir så lyst og trivelig, og lettere. Det er en tid for å gå! Ikke løpe, men vandre. Her er noen meditative tanker fra i dag:

I den gode langsomhetens rytme, rekker jeg å tenke tankene ferdig.                        
I den gode langsomhetens rytme rekker jeg å ta meg fram i tilværelsen i min egen takt uten det tempo som spiser opp min fred.                                                 

I den gode langsomhetens rytme, får jeg gå i takt med hjertets slag og lungenes åndedrag.                                                                                                                        
I langsomhetens rytme møter jeg Gud, den gode følgesvennen.

Når tiden er kommet for å tynne

Igjen kjenner jeg at det er en tid for å tynne! Du vet: skal du få en plante til å vokse, så trenger den lys, vann og rom rundt seg. Da hender det at en må gå til det skritt å tynne vekk selv andre goder planter for at vekstvilkårene skal bli de beste for den planten som skal vokse opp.

Og Jesus ba oss om å bære mye frukt.

Skal vi gjør det, må det til tynning. Selv de gode kan bli det aller bestes verste fiende. Da kan vi ikke være sentimentale. Da må vi våge å gå til handling. Vi får ikke med oss alt, vi kan heller ikke være alt.

Ennå en gang har den såkalte Flodbergkretsen blitt meg til hjelp. En lyktetender, en skomaker, en tollkontrollør. Alle tilhørte de en åndelig bevegelse der man vandret i landet med de vide grensene. Denne kretsen oppstod i Gamla Stan i Stockholm ved begynnelsen på 1900-tallet. Til denne kretsen sluttet Hjalmar Ekström (bildet) seg. Han skulle senere bli betraktet som en av nittenhundretallets viktigste åndelige veivisere i Sverige. Et typisk Ekström sitat er dette:

"Den som vil møte Ham trenger bare å bli stille, så er det møtet uunngåelig."

I Flodbergkretsen gjaldt dette:

"Lengselen etter hellighet og pasjonen for Kristus var troens lue. Målet, en gjenvunnet gudslikhet. Veien, den eneste nødvendige, korsets."

Jeg kjenner at det er mye som stjeler min tid, derfor må jeg nok en gang tynne. Det vil si for min del at jeg vil begrense meg enda mer og leve for det jeg tror er mitt kall. Så hjelpe meg Gud.

Å lære seg til å vandre ydmykt med Gud

I går fortalt jeg om mannen jeg møtte som bodde alene langt inni skogen, og som hadde som livsmål å bli Guds venn. Han fortalte også noe annet, som gjorde inntrykk på meg.

For noen år siden deltok han på en retreat. Retreatholderen gjorde inntrykk på ham. Ikke så mye på grunn av ordene han sa, men på grunn av livet han levde. Han bestemte seg for å reise for å besøke denne mannen der hvor han bodde. Der ble han værende. For mannen levde hva han trodde. Han var et levende eksempel på en radikal og hel overgivelse til Jesus.

"Det som fascinerte meg mest var denne mannens ydmykhet," fortalte eneboeren jeg traff på tirsdag. Så la han til:

"Det er noe du ikke kan lære deg ved å lese deg til det. Boklig lærdom er viktig (jeg kan skyte inn at eneboeren snakker flere språk, og er vel bevandret i filosofiens verden), men selv ikke de mest lærde bøker kan lære oss alt i livet. Men levd liv kan. Av og til drømte jeg om å flytte til et sted hvor jeg kunne leve i en kommunitet, hvor det var mer orden på tingene, enn hos den gamle mannen. Men jeg innså dette: Bare den gamle mannen kunne lære meg å leve ydmykt innfor Gud. Gjennom sitt eksempel."

Disse ordene slipper ikke taket i meg.

Jeg har sagt det ved flere anledninger nå: vi trenger gode rollemodeller. Vi trenger noen som kan modellere liv for oss. Noen som ikke bare snakker om Kristus, men lever Kristus.

Eneboeren jeg traff tirsdag forstod dette, og han var villig til å forlate en godt betalt jobb, lyse fremtidsutsikter, for å lære ydmykhet! Av en gammel mann som har fulgt Kristus i mange år.

Jeg kom til å tenke på ordene fra Mika 6,8:

"Han har kunngjort deg, du menneske, hva som er godt. Hva søker Herren hos deg, annet enn å gjøre rett, å elske barmhjertighet og å vandre ydmykt med din Gud."

Veien vi skal gå

Dette ordet talte veldig til meg i dag:

"Mange problem kjem av ein for stor tankemessig synsvinkel. Det er betre å kasta augene audmjukt mot føtene, og finna ut kva steg ein må ta og kor. Det er den sannaste vegen å gå."

Hl Teofan den tilbaketrekte
(Oversatt av Øystein Lid)

Det er lett å bli opptatt av interessante problemstillinger, og ting, og alle livets viderverdigheter.

Jesus sier: "Følg du meg!" (Joh 21,22b)

Og: "Jeg er veien..." (Joh 14,6)

"For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,14)

Det er ikke for ingenting at de første kristne ble omtalt som de som fulgte Veien. (Apgj 22,4)

Å vandre med Herren, del 2

Vi studerer begrepet "vandre", og da i betydningen "vandre med Gud", for tiden. I den første artikkelen så vi at det er noe ganske annet enn å skynde seg, eller "stresse av gårde". Det handler derimot om en tilstand hvor en er lyttende, iaktagende, ja - jeg vil si at det handler om å sanse. Om vi skynder oss av gårde, mister vi mye underveis. Vandrer vi, ja da har vi tid til å stanse opp.

Det finnes to veldig interessante ord i denne sammenhengen, som vi gjør vel i å dvelde ved. Det ene er Salme 46,11. Dette verset er litt ulikt oversatt i de bibeloversettelsene vi har på norsk, men i den jeg bruker mest, heter det: "Fall til ro og kjenn at Jeg er Gud!" I Norsk Bibel 88 er det oversatt slik: "Hold opp, og kjenn at jeg er Gud."

Dette er et godt råd. Vi trenger ofte og oftere enn vi tror å stanse opp. Da hender det vi må "holde opp" med ting, slippe taket, stanse helt opp og falle til ro.

Det andre verset jeg tenker på er Salme 34,9:

"Smak og se at Herren er god."

Det er et forunderlig ord. Hvordan smaker vi Gud? Det ordet sier er det samme som Salme 46,11. Når man smaker på noe sluker man det ikke. Da går man jo glipp av smaken. Spiser man et godt måltid mat, tar man seg tid.

Skal vi lære Den evige å kjenne, Den Hellige Gud, må vi bruke tid på å bli kjent med Ham.

En mann jeg kjente - han er død nå - lekte foran Herrens ansikt. Ja, jeg vil beskrive hans bønn på den måten. Ikke de at det ikke var alvorsstunder enkelte ganger. Det var det. Men Ole Petter kjente Gud på en måte som få andre. Han vandret med Gud. Og når han bad lekte han foran Herrens ansikt. Han var som barnet som krabbet opp på pappas fang, og satt der og fortalte Pappa hva han tenkte, følte, trodde og ønsket at Pappa skulle gjøre. Å, om jeg kunne lære mer hva dette virkelig innebærer.

(fortsetter)

I alle ting en stille glede

Jeg tar med meg disse ordene av bror Roger, grunnleggeren av Taize-kommuniteten, inn i denne dagen:

"I alle ting - hjertets fred, en stille glede. Allerede lenge før Kristus ba en troende slik: Bare i Gud hviler min sjel, mitt håp kommer fra Ham. Bare Han er mitt fjell. En urokkelig støtte.

Og i evangeliet forsikrer Kristus oss: Fred etterlater Jeg dere, min glede gir Jeg dere. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.

Du Guds kjærlighets pust,
Du Hellige Ånd.
I dypet av vår sjel har Du lagt troen.
Den er som en bølge av tillit
som skyller inn over oss
gjennom hele livet.
Troen kan ikke være annet
enn en ganske enkel tillit,
så enkel at alle kan ta imot den.

Å vandre med Herren, del 1

Jeg er blitt så glad i ordet "vandre". Vi møter det flere steder i Bibelen. Når apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Efesos, skriver han: "Bli derfor Guds etterfølgere, som Hans kjære barn. Og vandre i kjærlighet, slik også Kristus elsket oss og ga seg selv for oss, en offergave og et blodig offer for Gud, som en velbehagelig duft."

Vandre er noe helt annet enn å skynde seg, eller "stresse av gårde", som vi gjerne sier det her hvor jeg bor. Når man vandrer har man tid, man kan stanse opp, reflektere, nyte en utsikt, et tre. Man går i et tempo som passer ens sjel, og kropp. Jeg tenker ofte på det inderlige fellesskapet Adam og Eva hadde med Gud, og om Gud selv heter det jo: "Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval..." (1.Mos 3,8. Norsk Bibel 1988) Fantastisk! En vandrende Gud i ettermiddagens svalhet. Vakkert!

De første menneskene forstod betydningen av vandringen. "Noah vandret med Gud," leser vi i 1.Mos 6,9. Det samme gjorde Enok: "Enok vandret med Gud, og så ble han borte, for Gud hentet ham." (1.Mos 5,24) Det samme gjorde Abraham og Isak.

I 5.Mos 10,12-13 leser vi:

"Og nå, Israel, hva ber Herren din Gud deg om, uten dette at du frykter Herren din Gud, vandrer på alle Hans veier og elsker Ham, at du tjener Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel, så du holder Herrens bud og Hans lover, som jeg befaler deg i dag, til det gode for deg."

Vi finner det samme hos apostelen Paulus:

"For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus, til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem." (Ef 2,10)

Ordet "vandre" er i Bibelen brukt både billedlig og bokstavelig. Vi skal se litt nærmere på dette i artikler som kommer.

(fortsettes)

Utfordringen med å være radikalt åpen for Gud

"Herre, måtte Joyce, være radikalt åpen disse dagene hun skal tilbringe i stillhet."

En av bønnevennene til Joyce Huggett bad denne bønnen da han ba for Joyce, før hun trakk seg tilbake for å tilbringe tid med Gud.

Jeg har tenkt mye på akkurat denne bønnen de siste dagene.

Å være radikalt åpen for Gud er nemlig selve forutsetningen for at Gud kan møte oss. Vi har ofte så mange betingelser, de fleste sikkert ubevisste, når vi trer frem for Gud. Vi har liksom sett for oss hvordan ting skal bli, hvordan Gud skal løse de utfordringene vi står midt oppe i. Men vi kan ikke stille betingelser for hvordan Gud skal svare. Gud er Gud.

Men vi kan be om å være "radikalt åpne".

Det er en utfordrende bønn, og det er en dristig bønn.

For dermed overlater vi til Gud å svare på den måten som behager Ham aller mest.

For å be på denne måten må nok de fleste av oss gå igjennom en prosess.

Det vanskeligste er å gi opp selvkontrollen vår. Av egen erfaring vet jeg det. Jeg må lære Gud å kjenne, vite at Han er til å stole på. Gud vil åpenbare seg for oss, og gradvis skapes det en tillit som gjør det mulig for meg å slippe taket, og overlate alt til Gud.

For enkelte er ikke det jeg skriver om nå tilsynelatende noe problem. De stoler på Gud med det samme. Det kan vel være så, men jeg tror dette nok mer er snakk om umodenhet, hvor man i ungdommelig iver kaster seg ut i det, og tror Gud. Jeg tror at Gud også møter en slik djervhet og setter pris på den, men troens vei er en vandring og når vi går den veien, vil vi møte utfordringer som krever at vi lodder djupere. I slike prosesser koster det noe å overgi seg til Gud. Kostnaden består i at vi må være villig til å kvitte oss med krykkene våre, og begynne å gå skritt for skritt inn i et for oss ukjent landskap. Vi begynner å gå en vei vi ikke har gått før.

Dette kalles troens eventyr.

Du verden så spennende det er å leve med Gud.