Når jeg ser ut av vinduet i dag morges, så kommer en strofe fra et dikt av Tarjei Vesaas imot meg:
Snø og granskog
Tale om heimsleg -snø og granskog er heimsleg.
Frå første stund er det vårt. Før nokon har fortalt det, at det er snø og granskog, har det plass i oss -og sidan er det der heile heile tida.
Meterdjup fonnkring mørke tre- det er for oss! Innblanda i vår eigen ande. Heile heile tida, om ingen ser det, har vi snø og granskog med.
Ja lia med snøen, og tre ved treså langt ein ser, kvar vi er vender vi mot det.
Og har i oss ein lovnadom å koma heim. Koma heim, gå borti der, bøye greiner,- og kjenne så det fer i ein kva det er å vera der ein høyrer til.
Heile heile tida, til det er sløkti våre innlandshjarte.
Her har snøen virkelig lavet ned i natt. Tung, våt snø. I går var min gode venn, Odd Elvesveen og jeg en aldri så liten førjulstur i Sverige. På kvelden skulle jeg tale i Pinsekirken i Kongsvinger, etter en invitasjon fra Glåmdalen Israelsforening. I min tale la jeg vekt på de mange under Gud gjorde som svar på bønn, da Berlinmuren falt og Sovjetunionen kollapset. Dette banet veien for at jødene kunne komme ut av Russland, og reise tilbake til Israel. Det er første gangen jeg har talt over akkurat dette emnet. Over en tid har jeg samlet informasjon om de ulike bønneaksjonene som ble i verksatt, både fra Steve Lightle, Kjell Sjöberg, Johannes Facius, og Tom Hess. Det er veldig spennende å se hvordan forbønn og profetiske handlinger fikk så avgjørende betydning i dette moderne exodus som jødenes tilbakevending fra Nord til Israel er. Jeg kommer sikkert tilbake til dette på bloggen senere.
Hos Jesaja finner vi denne herlige sammenligningen med snø:
Kom nå, og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren: Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Og de er røde som purpur, skal de bli som den hvite ull." (Jes 1,18)
