Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 7

Russiske mennoniter i Latin-Amerika så det som en nødvendighet å dele Bibelen, og Jesu frelsesbudskap som en del av det som var blitt dem betrodd.

Diedrich Lepp, en flyktning fra Bolivia fullførte oversettelsen av Det nye testamente til Lengua-språket. Det skjedde tidlig på 1970-tallet. Gerhard Hein, en annen flyktning, oversatte Det nye testamente til Chulupi-språket, og resten av Bibelen fulgte raskt etter. Men ingenting sa mer om hva mennonitene trodde og hvordan de forstod Gud, enn de som bodde i de mennonitiske koloniene.

En besøkende fra Nord-Amerika som besøkte Chaco i Paraguay i 1947 skrev:

'Fernheim ble grunnlagt av mennoniter som hadde flyktet fra Russland til Tyskland i 1930. De hadde håpet å kunne fortsette videre til Canada, men Canada hadde stengt sine dører på grunn av stor arbeidsledighet og depresjon. På grunn av at flyktningene ikke kunne forbli i Tyskland hadde Mennonitenes Sentralkomite invitert dem til å slå seg ned i Chaco i Paraguay. Omlag 1.800 av dem tok imot denne invitasjonen.

De første årene i Paraguay var ekstremt vanskelige. Folk og dyr var alltid tørste, men mangelen på vann var bare et av problemene. Fem år senere hadde emigrantene i Fernheim kolonien gravd 198 brønner, men det viste seg at 75 av dem inneholdt saltvann.

Så var det varmen. Flyktningene hadde aldri opplevd varme slik som denne. Hager og dyrkningsjord tørket opp. Og som om ikke dette var nok så var det gresshopper. Folk måtte stå på at deres første avling bare forsvant foran øynene deres. Og så var det naboene deres - indianerne. For det meste tre stammer: Lengua, Chulupi og Moro (Ayoreo). Dette var jegere og nomader. Mangelen på mat var trolig en av de viktigste årsakene til at barnedrap var akseptert blant dem som en del av familieplanleggingen. Den vanligste måten blant disse indianerstammene tok livet av de nyfødte barna på var å stamme varm sand ned i spedbarnets munn.

Lengua-folket og Chulupierne var fredelige, men Moroene var krigere. De drepte misjonæren Kornelius Isaak som forsøkte å nå dem med evangeliet. Misjonsarbeidet blant indianerne begynte allerede få år etter at mennonitene kom til Chaco, og i 1935 organiserte de et misjonsselskap med navnet Licht den Indianern (Lys til indianerne).

Vi ble imponert. Over Guds forsørgelse. Flukten fra kommunismen var forvandlet til et misjonsarbeid gjennom kolonisering. Disse folkene hadde så lite selv, likevel var det første de brydde seg om indianerne. De delte med dem det de hadde: mat, klær, kunnskap og tro på Gud.

fortsettes

Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 6

Her fortsetter fortellingen om de russiske mennonitenes misjonshistorie. Del fem av denne artikkelserien ble publisert 24. juni:

Martin W. Friesen beskriver et besøk i Loma Plata i Paraguay:

En dag slo jeg følge med Bernhard Toews på en vandring gjennom en indianerlandsby. Vi stanset opp for å avlegge et besøk hos flere av de som bodde der. Foran et av skurene satt en eldre kvinne:

- Denne søsteren er så takknemlig for at vi kom til Paraguay, og gav dem evangeliet og et nytt liv å leve. Som en ung kvinne levde hun sammen med sin mann i en leir i Lengua, der den nåværende landsbyen ved navn Lindenau ligger. Det brøt ut sykdom og mange mennesker døde. Heksedoktorene gjorde hva de kunne for å stanse denne sykdommen, men de maktet det ikke. Så de konkluderte med at en av deres egne hadde fornærmet de onde åndene og det var nå opp til dem å finne ut hvem det var. De gjorde sine 'hokus pokus' og bestemte seg for at det var denne kvinnens far som var den skyldige. Fire menn dukket opp ved stråhytten hans tidlig om morgenen og ba han om å komme ut. Så snart han dukket opp gjennomboret de ham med mange piler. Han forsøkte å komme seg unna, men falt om og døde. Så halshugget de ham, kuttet opp kroppen og brant den opp bit for bit veldig sakte. På denne måten håpet de på å blidgjøre de onde åndene. Alle aksepterte denne handlingen fordi de trodde at heksedoktorene bare gjorde det de måtte gjøre.

Slik levde disse menneskene, i konstant frykt for det ukjente og mot de onde åndene var de maktesløse. Denne Lengua-kvinnen, nå en troende, klarte ikke å gi uttrykk for hvor takknemlig hun var, for å ha blitt befridd fra dette forferdelige mørke og åndelige ondskap.... Også vi, når vi forsøker å forestille oss, hedenskapens mørke i hvilket våre forfedre levde, må fryde oss sammen med dem for deres befrielse.

Det er vanskelig for oss å finne måter å nå inn til disse menneskene på. Det gjelder både materielle og kulturelle ting. Alt går så sakte. Men mange av Lengua-folket har slått seg ned og lært hvordan de skal dyrke jorda. Nå finnes det kirker, skoler, klinikker og kooperativer i deres bosetninger og det er med på å skape en ny framtid for dem. I stedet for at vi er utålmodige med dem og lurer på hvorfor det tar så lang tid å få skapt disse endringene, skulle vi ta oss tid til å lære mer om deres fortid og forstå hvor langt de har kommet. Bare da kan vi hjelpe dem til å hjelpe seg selv.

Når dette skrives (1977) er det 443 døpte indianere i Pozo Amarillo, 315 i Loma Plata og 354 i Nueva Vida.

(fortsettes)

Billedtekst: Sykehuset i Hochstadt, Chaco, Paraguay. Hit, til dette sykehuset drevet av mennoniter i den mennonitiske bosetningen der, kom en strøm av indianere fra de ulike urbefolkningsgruppene for å få medisinsk hjelp.

Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 5

Her fortsetter beretningen om de russiske mennonitene og deres misjonsarbeid. Jeg siterer fra et brev fra Bernhard Toews:

'Så - på 1940-tallet når vi spredte oss enda lenger sørover kom vi nok en gang i kontakt med usiviliserte stammer. Vår forsamling startet et arbeid her. Det var en beskjeden begynnelse, men ting begynte å skje. Den første av våre brødre som begynte et arbeide som heltidsmisjonær blant indianerne var Johann M. Funk, som senere ble ordinert til tjeneste blant dem.

På samme tid, rundt de gamle landsbyene lenger nord fortsatte indianerne med å spørre om ikke barna deres kunne få gå på våre skoler, og om ikke vi kunne komme å lære dem om Gud. Vi kunne ikke forvente at alle disse indianerne skulle flytte til Yalve Sanga - en misjonsstasjon grunnlagt av mennoniter fra Fernheim kolonien - så jeg ble spurt av menigheten om ikke jeg starte opp en skole for indianere i Loma Plata. Med den store familien vi hadde som vi trengte å underholde var det slett ikke enkelt å si ja til et slikt arbeid som dette. Takket være støtte fra andre mennonite-familier så lot dette seg likevel gjøre.

Den første oppgaven var å samle alle fra Lengua-folket som var spredt rundt omkring hele regionen. Kolonien jeg tilhører har satt til side et landområde for dette. Vi startet opp med 224 fra Lengua-folket. Jeg lærte meg deres språk og bygde en skole for dem. Men den aller første skolen var et samlingssted under et tre med en enkel tavle. Barna og ungdommene satt på trestokker. Skrivebord de kunne ha i fanget ble donert fra våre andre skoler.

For mange av dem var det svært vanskelig å lære seg å lese. De foretrakk at jeg leste høyt for dem fra Bibelen og forklarte dem det jeg leste. Dette forstod de godt, og jeg forundret meg over deres kapasitet til å ta til seg det jeg underviste om. Vi hadde de fire evangeliene og Apostlenes gjerninger på deres eget språk, takket være det misjonsarbeidet som anglikanerne drev. Noen av indianerne, selv om de aldri hadde lært å lese, kunne store deler av Skriften fordi de lærte seg å memorere den. Etter noen år fikk vi så muligheten til å bygge en skole.                                                                                              

5. oktober 1957 kunne vi feire vår første dåpshandling. 34 nyomvendte lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Omlag 1.300 indianere kom for å overvære høytideligheten, sammen med omlag tusen mennoniter.

Rett etter at dette skjedde kom søster Eleonore Matties fra Canada for å arbeide sammen med min kone i dette misjonsarbeidet.

I 1957 startet vi opp et nok et misjonsarbeid. Denne gangen i Pozo Amarillo, etter at indianerne der hadde bedt om inderlig om å komme til dem. Det var broren min, Heinrich Toews, som begynte å arbeide der. Så i 1960 begynte alle koloniene til mennonitene i Chaco et samarbeide med The Indian Settlement Project som blir fulgt opp av Mennonitenes Sentralkomite (som driver et stort humanitært hjelpearbeid) og har vokst veldig siden da'.

(fortsettes)

Bildet er fra en av skolene i de mennonitiske koloniene i Paraguay.

Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 4

Vårt menighetsfellesskap - gruppen Sommerfelder fra Canada - manglet ikke visjon for å nå andre mennesker, forteller Bernhard Toews: 'Vi visste at kristne må bære med seg budskapet og gi det til hele verden'. Men det å etablere misjonsstasjoner var ikke vår måte å gjøre det på.

'De erfaringene jeg gjorde meg mens jeg vokste opp i Canada kaster lys over dette', forteller Bernhard Toews og legger til:

'Mennonitenes misjonær til India, Peter Penner (bildet) besøkte menighetene i Canada og fortalte om misjonsarbeidet. Han talte i en av våre forsamlinger, og faren og moren min tok meg med for at jeg skulle få muligheten til å høre ham. Blant annet fortalte han oss at barna i India ber akkurat som oss: 'Du lieber Heiland mach mich fromm, das ich in den Himmel komm' (Kjære Frelser, gjør meg til en gudfryktig person slik at jeg kommer til himmelen). Han fortalte også at de sang akkurat slik vi gjorde og at han hadde en liten indisk gutt som sang: 'Gott ist die Liebe and Jesus liebt mich ganz gewiss'. Jeg var svært beveget på grunn av dette møtet og klarte ikke å sove før det gikk en god tid denne kvelden.

Mange mennesker i vårt menighetsfellesskap samtalte om en misjonens sak og som barn fikk jeg den forståelsen at dette var noe som var viktig. Jeg fikk også lyst til å drive misjonsarbeid blant hedninger en dag. Men i noen av samtalene jeg overhørte ble det også fremsatt noen reservasjoner. Noen av våre folk mente det var arrogant av oss å gå ut og lik fariseeren tro at vi var bedre enn andre og at vi hadde noe eget å gi av oss selv. Noen tenkte også at moderne misjonsarbeid ville ta noe bort fra vår kristne livsstil og fra det å tilhøre de såkalte 'stille i landet'.

Evangeliet, mente de, måtte presenteres i sin reneste form og den beste måten å gjøre dette på var å støtte arbeidet med bibeloversettelse til fremmede språk. Vårt menighetsfellesskap støttet The British and Foreign Bible Society, og vi tok opp kollekter som gikk til deres arbeid. Gjennom alt dette - mine foreldre hadde de beste intensjoner når det gjaldt å gjøre det som var rett.

Når vi så kom til Chaco befant vi oss plutselig midt blant Lengua-folket som ikke visste noe om Gud eller evangeliet. Vi ble med ett var det store ansvaret vi hadde. The British and Foreign Bible Society hadde allerede oversatt noen av de bibelske skriftene til språket Lengua-folket snakker. De skulle brukes i forbindelse med et arbeidet som Den anglikanske kirke hadde startet opp. Vi støttet dem så godt vi kunne.

Så - i 1935 - begynte noen nylig ankomne mennoniter fra Russland et misjonsselskap: Licht den Indianern (Lyset til indianerne). De kom fra Fernheim kolonien. Vi ble ikke direkte involvert med det samme, men vi spurte oss om vi hadde evner til å drive et slikt arbeide.

(fortsettes)

Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 3

Forsamlingene som flyttet til Canada på slutten av det 19.århundre (Old Colony, Bergthaler, Chortitzer, Kleingemeinde osv) kjempet hardt, i mange år, for å beholde sin identitet.

Men det kontante presset for å la seg assimilere, miste fellesskapsfølelsen og kjennetegnene på at man er en del av Guds familie, førte til at de måtte bryte opp fra sine bosteder og de ble spredt for alle vinder. De mer konservative medlemmene re-lokaliserte i Latin-Amerika og det var der, i Paraguay, at en ny mulighet for misjonsvirksomhet åpnet seg for disse fellesskapene.

Sommerfelder og Chortitzer mennonitene, håpet på å bevare sin livsform, og slo seg ned i hjertet av Chaco i Paraguay på 1920-tallet. I landsbyen Schoenbrunn, langt ute i villmarken, kjempet de med elementene for å etablere nye gårdsbruk, og de førte opp hus i murstein de brant av jorda, anla frukthager og skoler.

Men de arbeidet ikke i et vakuum. Nysgjerrige menn, senere kvinner og barn, dukket forsiktig opp og begynte å stirre på dem fra avstand. Gnistrende svart hår, med minimal bekledning - om de hadde noen - snakkende et helt uforståelig språk. Dette var Lengua-folket. Senere skulle de stifte bekjentskap med Chulupi og Ayoreo - begge urbefolkningsgrupper.

Mennonitene i Schoenbrunn ble venner med sine nye naboer. De gav dem mat og klær. En av de unge mennonitene, Johann Funk, ble så interessert i disse folkegruppene at han lærte seg deres språk. Dette åpnet mange nye dører, og det tok ikke lang tid før Lengua-folket begynte å stille spørsmål. De spurte om han ikke kunne lære barna deres å lese. Men først og fremst spurte de ham om ånder. De gode og de onde. Lengua-folket levde i konstant frykt for dem. Og Johann fortalte dem om Gud.

Det ene førte til det andre. Mennonitene bygde skole for indianerne og begynte å holde regelmessige bibelstudier for dem. På den måten introduserte de Gud og Bibelen for disse indianerne.

Johann Funk ble ordinert til å drive arbeid blant Lengua-folket og Chulupi-folket på fulltid. Han fikk ganske snart en hjelper - Bernhard W. Toews, som hadde hatt en djup erfaring med Herren Jesus mens han led fra tyfus som en ung tenåringsgutt fra Canada, og hadde gitt sitt liv for å nå indianerne i Chaco med evangeliet. Men det syntes ikke klart for ham hvordan han skulle gjøre det.

I neste del kan du lese et brev hvor han forteller hvordan Gud ledet ham. Det ble skrevet i 1974, kort tid før han døde av et hjerteinfarkt.

(fortsettes)

Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 2

Her følger andre del av serien om de russiske mennonitene:

Intet eventyr eller prøvelser som de første mennotiske bosetterne opplevde i Russland, kan sammenlignes med det drama som utspant seg for dem i det tyvende århundre. Alt - etter at de eldste kommunitetene emigrerte til Canada på 1870-tallet, ble snudd fullstendig på hodet.  Og alt forandret seg for alltid. Men uansett hva som forandret seg, forble de selv de samme.

Det tyvende århundre brakte med seg slutten for de mennonitiske bosetningene i Russland. Kommunistene tok over, tsaren og hans familie ble myrdet, noe som førte til den blodigste revolusjonen verden til da hadde sett. Den ble etterfulgt av hungersnød og to verdenskriger som berørte millioner av mennesker i det østlige Europa. Mennonitene var slett ikke uberørt av dette. Ikke bare de som befant seg i Russland, men også de som befant seg i det såkalte Vistula deltaet.

Imellomtiden følte mange mennoniter seg utilpass i Canada, følgene av krigen nådde dem der også, ikke minst med tanke på verneplikten - mennoniter er jo pasifister av overbevisning - så tusener av dem dro videre til Mexico, Sentral- og Sør-Amerika. De ble forenet med tusenvis av mennoniter som flyktet fra et krigsherjet Europa, og de skapte seg nye hjem i villmarkene i Paraguay og Brasil.

Alle disse folkeforflytningene i det tyvende århundre hadde sin pris. Et stort antall mennonier døde som en følge av alle stabbasene. Men det som tilsynelatende så ut som en fullstendig tragedie - økonomisk, sosialt og åndelig, ble til nytt liv på steder få om noen hadde trodd var mulig. På 1980-tallet levde det flere hundretusener russiske mennoniter i Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan i Sentral-Asia. Mange tusen levde i Sibir. Hundretusener i Latin-Amerika. På 1980- og 1990-tallet emigrerte 125.000 russiske mennoniter til Tyskland, og derfra til Canada og til Sør-Amerika og Australia.

Vekkelse
Alle disse ulike omstendigheter tatt i betraktning så har det vært mange utfordringer for mennonitene når det gjelder å ta vare på sin egenart.

De 'verdslige' som hadde blitt igjen i Russland med deres store bondegårder og formuer når 'de gamle' kommunitetene dro, sto ribbet tilbake. De ble de fattigste av alle. De mistet alt. I nøden som fulgte 2.verdenskrig opplevde de en vekkelse som førte til nytt åndelig liv.

Den begynte i en konsentrasjonsleir på de nordlige områdene av Russland, helt oppe ved den arktiske sirkel, og er nok helt ukjent for de fleste av oss. Vekkelsen spredte seg herfra og berørte millioner av mennesker - både mennoniter og ektefødte russere. Også de som hadde bosatt seg i Canada og Tyskland ble berørt av denne kolossale vekkelsen.

Mennonitene vendte tilbake til sine røtter, både det indre og det ytre livet ble berørt.

Bildet viser en dåpshandling i Tyskland for fire år siden. Menigheten som her er samlet består av over 3000 medlemmer, og består av russiske bosettere, og de kaller seg Mennonitische Brüdergemeide, og er et sterkt vitnesbyrd for mennesker som lever i et sekulært samfunn. I Tyskland har disse mennonitene startet kristne skoler i Detmold, Bielefeld og Espelkamp. Hit kommer tusenvis av skolebarn for å få del i god undervisning, og de er ivrige for å drive misjon og sender mange arbeidere ut på misjonsmarken verden over.

(fortsettes)

Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 1

Historien jeg er i ferd med å fortelle deg, begeistrer meg! Kanskje fordi jeg helt siden jeg ble en kristen i 1972, har kjent på et kall til de slaviske nasjonene.

Dernest har jeg hatt en spesiell interesse av Døperbevegelsen, som jo også er 'min åndelige arv', om jeg kan si det slik. 25. september 1979 ble jeg døpt på bekjennelsen av min tro på Herren Jesus, som min Frelser og Herre. Og i mange år har jeg arbeidet med misjon i Øst-Europa. En periode som redaktør for Ropet fra Øst, nåværende Magasinet Stefanus.

På bildet ser du en gruppe troende fra Susanovo i Orenburgskaya i Russland. De fleste av dem har tyske, mennonitiske navn som Enns, Teichroeb, Kehler, selv om de bruker russisk når de kommer sammen for å feire gudstjeneste. Min venn, Peter Hoover, som leder den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Capes Christian Fellowship i Australia, forteller at han har kontakt med denne gruppen flere år etter at han var på besøk her. En av ungdommene i menigheten, Hans Enns, har en mobiltelefon og han sender regelmessig tekstmeldinger til Peter Hoover, gjerne med et skriftsted som hilsen.

'Mens jeg ennå var tenåring husker jeg at David Bontrager, som var biskop blant Amish-folket, fortalte om sine reiser bak Jernteppet,' forteller Peter Hoover.

I forbindelse med en togreise gjennom Sibir så han en person som han var ganske sikker på var en Mennonit. Derfor spurte han på tysk:

'Bist du ein Mennonit?'

Mannen snudde seg rundt, og så spørrende på biskop Bontrager:

'Bist du gläubig?'

Hvilket betyr: 'Er du en troende?' Det er det eneste som det spørres om i Russland.

'Historien grep meg veldig', forteller Peter Hoover, som aldri kan glemme den. Mange år etter at dette skjedde var Peter Hoover selv i Russland, hvor han blant annet traff Hans Enns. Han begynte å spørre Peter Hoover:

'Von wua komen de Mennoniten häa, en wuaromm heten de soo's daut?'

'Hvor kommer mennonitene fra, og hvorfor heter de det?'

Peter Hoover begynte da å fortelle om Menno Simons, hvordan han fant Kristus i Nederland og slo seg i lag med anabaptistene.

'Hva betyr anabaptist?, spurte Hans Enns og la til: 'Hvem var anabaptistene og hva skjedde med dem?'

Det litt komiske med denne samtalen var at Hans Enns og Peter Hoover kommuniserte på en helt spesiell tysk dialekt - Plattdeutsch - som nettopp har sin opprinnelse blant anbaptistene på 1600-tallet. Hans Enns og gruppen i Susanovo var etterkommere av anabaptister som måtte flykte fra Europa på grunn av de harde forfølgelsene mot dem, og fant et sted i Russland hvor de kunne utøve sin tro i frihet. Etter alle disse årene i isolasjon snakket Hans Enns og denne gruppen fremdeles 'mennonite-språket', men de kjente ikke noe til opprinnelsen til verken språket eller den bevegelsen de var en del av.

De kledde seg nøyaktig slik mennoniter gjør, de snakket slik, de forsøkte så godt de kunne å følge Jesus etter ordene fra Bergprekenen, men de visste altså ikke hvem mennonitene var eller noe til reformasjonshistorien!

(fortsettes)