På et bestemt tidspunkt var jeg til stede da mine foreldre samtalte om min bestemor. De sa hun var veldig melankolsk og trist, og var kommet i stor tvil om sin sjels frelse; hun fortvilte og lurte på om hun kom til å gå fortapt. De mente at slik skulle det jo ikke være, og at hun måtte kaste seg i Guds nådefulle armer. Det gjorde virkelig inntrykk på en ung manns hjerte! Å, sa jeg til meg selv: Hvis en person som min gudfryktige bestemor - for jeg anså henne for å ha en gudfryktig karakter - var fortvilet og klaget sin nød over sin frelsessituasjon, hva da med meg? Hvordan skulle jeg kunne stå for Universets store Dommer og svare for det jeg har gjort?
Inntrykket som dette skapte varte ved i en lang tid, og, å, jeg skulle ønske jeg ikke hadde overlevd som spedbarn. Frykten grep tak i meg og plaget mitt stakkars hjerte. Jeg tenkte på evigheten, på en evig fortapelse. Jeg så dette stadig foran mine øyne - jeg klarer ikke å beskrive det som skjedde med mitt følsomme sinn. Når jeg i mine voksne år leste i Den Hellige Skrift om hvordan menneskehetens Frelser ble forfulgt, forrådt, misbrukt, ja, til slutt korsfestet, så gråt jeg ofte av medlidenhet. Jeg undret meg over hvordan jødene, Hans eget folk, kunne være så ubarmhjertige mot Ham.
Å, så mange tanker og drømmer jeg hadde om dommen og evigheten. Det fantes ingen mulighet for at jeg kunne bli frelst. Det er så mange som går fortapt, så få som blir frelst, og jeg var ikke en av dem.
Jeg forsøkte å be og forsøkte å overtale og overbevise meg selv om at jeg var blant de frelste. Men ganske snart oppdaget jeg at jeg fremdeles var en slave av synden. Jeg ba inderlig til Gud om at jeg måtte bli frelst.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar