Et stykke ærlighetsteologi

 Det er så mye med Gud jeg ikke forstår. Derfor har jeg stor sans for den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som svarte følgende da han ble utfordret til å beskrive Gud med en eneste setning. Etter å ha tenkt seg om lenge, som vise mennesker gjør før de svarer, svarte han: 'Han heter Underlig!' Ikke Under, men Underlig. Svaret inneholder et stykke ærlighetsteologi. 

I den fasen av livet som jeg befinner meg i akkurat nå, hvor Parkinson ser ut til også å ramme venstre side av kroppen, utfordres jeg av to skikkelser fra Bibelen. Den ene er Abraham, den andre er Maria, Jesu mor. Det heter om Abraham i Romerbrevet: "Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjorde døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til. Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud ære." (Rom 4,17-20)

Jeg har ikke Abrahams tro, men jeg deler erfaringen om en skrøpelig kropp, selv om det er noen år til jeg blir 100! Men jeg holder fast ved Guds løfter, og ønsker å gi Gud all ære, ikke bare med mine ord men også med levd liv.

Jeg vil aldri slutte å sette min lit til Herren, men jeg stoler ikke på meg selv. Det jeg gjør er følgende: "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre alle dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde! Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben." (Ordspr 3,5-8) Jeg er fristet til å sette min lit til mine følelser, mine omstendigheter, min diagnose, men den eneste formen for tro med en garanti, er å sette sin lit til Abrahams Gud.

Den andre som inspirerer meg, er Maria, Jesu mor. Jeg tenker på bryllupet i Kana i Galilea, hvor selskapet var i ferd med å gå tom for vin. Da er det at Maria sier noe jeg ikke klarer å slippe tak i: "Hva han sier til dere, det skal dere gjøre." (Joh 2,5) Det er Herren det kommer an på, ikke meg og min tro.

I en tid som denne holder jeg fast ved et ord fra profeten Nahum, en bibelbok vi sjelden leser fra. Her heter det: "Herren er god, et vern på trengselens dag. Han kjenner dem som tar sin tilflukt til ham." (Nah 1,7)

Tenk det, Herren kjenner meg!