Åndelig veiledning

Jeg blir mer og mer overbevist om at vi alle trenger en medvandrer. En åndelig veileder, om du vil. Vi lever i en svært individualistisk tid. Det gjelder også for troen. Den er privat og vi skal klare oss selv. Tror vi. Vi leser Bibelen på egenhånd. Vi danner oss våre egne meninger. Og vi trekker våre egne konklusjoner. Ofte løsrevet fra sammenhengen. Det blir en tro på våre egne vilkår. En tro tilpasset våre egne behov og som passer inn i den rammen vi selv setter. Troen blir selvkomponert. Det behøver ikke å bety at det er en kristen tro vi har, selv om det er det vi gjerne liker å tro.

Selv det som har med bønnen å gjøre skal vi klare selv.

Men i alt dette lurer selvbedraget og hovmodet.

Det åndelige hovmodet, som fører til fall, ligger oss snublende nær. Når vi blir vår egen målestokk, er det virkelig fare på ferde. Da blir vi ofte mennesker som er harde mot andre, mens vi tar lett på vårt eget liv.

I den keltiske tradisjonen snakker man om sjelevenner. I den ortodokse tradisjonen om staretser. I begge sammenhenger handler det om mennesker som har ervervet seg kunnskap til Guds ord, gjennom levd liv. De har gått gjennom prøvelser og lidelse. De er blitt formet i stillheten og i ødemarken, og av Den Hellige Ånd. Og de står godt plantet i en kirkelig tradisjon som ivaretar den tro som en gang for alle er blitt overlevert de hellige. De er utrustet med Åndens gaver.

Dette er mennesker som lytter etter Åndens vare stemme. Som kan være medvandrere i troens landskap. Som kan være med på å veilede og bekrefte den veien som vi går, eller som varsomt kan hjelpe oss til å spore oss inn på den igjen.

Jeg har skrevet om dette før, men som tiden går er jeg blitt enda mer overbevist om at vi alle trenger en medvandrer. Selv klarer jeg meg ikke uten. Jeg kjenner på djup takknemlighet overfor menn og kvinner som har talt inn i livet mitt. Enten det nå har vært mennesker som forlengst er hjemme hos Herren, eller som har vært til åndelig hjelp for meg mens de levde.

Forbilder og lærlinger

Vår tid trenger gode forbilder. Ord er det nok av.  Teorier likeså. Mennesker som lever hva de preker er det færre av. Vi trenger mennesker som kroppsliggjør evangeliet. Som viser i praksis hva det vil si å leve som en kristen. Modne mennesker som har gjort seg erfaringer med at Gud er til å stole på.

Vi trenger mennesker hvis ansikter bærer preg av å ha vært ute en vinternatt. Furete ansikter. Kropper som har arr.

Apostelen Paulus skrev: "Ha meg til forbilde lik jeg har Kristus som forbilde." (1.Kor 11,1) eller som det står i en annen oversettelse: "Bli mine etterfølgere slik jeg etterfølger Kristus."

Det slår meg at dette kunne ikke en nordmann ha skrevet. Dertil er vi altfor beskjedne. Vi ville sagt: "Ikke se på meg! Se på Kristus!" Det høres mye mer fromt ut! Og mye riktigere!

Men Paulus forstod at han var et brev som ble lest av andre, jfr 2.Kor 3,2-3: " ... kjent og lest av alle mennesker."

Vi trenger mennesker som modellerer noe. Viser noe i praksis.

Det var Kristus i Paulus menneskene så. Og som var verd å etterlignes

Jeg undres på om ordet 'kristen' sier noe lenger. Begrepet er blitt svært utvannet. Det kan bety hva som helst.

Kanskje vi heller skulle bli disipler. Mennesker som går i lære - en lærling - hos en mester. Det var vel egentlig det Jesus kalte oss til å gjøre: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til DISIPLER!" (Matt 28,19)

Det er noe underlig dette: I vår tid skal vi kurses i alt mulig, men kristenlivet skal vi leve alene på egenhånd. Akkurat det finner jeg ingen steder i Det nye testamente. Der leser jeg om en kropp og der leser jeg om lærlinger som går i lære hos en mester.

Har du noen du etterfølger, noen du går i lære hos, noen du er ansvarlig overfor?

Skriftemålet og en skriftefar

En venn av meg - en munk - holder på å skrive en bok om skriftemålet. Den gleder jeg meg til å lese.

Mange er i ferd med å gjenoppdage skriftemålets velsignelser. Skriftemålet er nemlig god sjelehygiene. Det å bekjenne sin synd for et annet menneske, og oppleve å få tilsagt sine synders nådige forlatelse i den Herre Jesu navn, er noe av det største et menneske kan få del i. Det er virkelig en gave.

Vi skulle alle ha en skriftefar. En person som kan ta imot et skrifte og tie stille ned ens betroelser. Så slapp en å gå rundt og bære på så mange ting som tynger ens liv. En lege jeg kjenner sa det slik ved en anledning: "Jeg skulle ønske dere prester kunne gjenoppta praksisen med skriftemålet. Mange av de pasientene jeg har kunne ha sluppet å komme til meg, for de kommer jo for å betro meg sine synder og skrøpeligheter."

Legen mente å kunne gjøre bedre nytte for seg som lege enn som sjelesørger, men siden det er så få som går til presten eller pastoren for å betro seg, så tar denne legen også imot et skrifte.

Min venn, munken, skriver om sin skriftefar. Hans åndelige far.

Det er gripende å lese om hvordan han skyndte seg for å skrive ned noe av det hans åndelige far lærte ham. Med det samme samtalen var over skyndte min venn, munken, seg å finne et papirark og så skrev han ned rådene han fikk. Og alle disse bekjennelsene, skriver han, forble hos hans åndelige far, hans mentor og medvandrer. Tilbake fikk han under, kjærlighet, tålmodighet og det viktigste av alt - tilsagt seg sine synders nådige forlatelse.

Jeg skulle ønske mange flere fikk oppleve dette.

Å reise seg etter å ha fått syndernes forlatelse tilsagt seg og gå ut døra er som å møte morgengryet og den nye dagens velkomst.

Det store behovet for åndelig veiledning og åndelige veiledere, del 3

Her fortsetter artikkelserien skrevet av Trevor Martin, om åndelig veiledning og behovet for åndelige veiledere, som jeg har oversatt. Forrige artikkel ble publisert 27.november:

Trevor Martin henviser til en bok av Thomas Green: 'The Friend of the Bridegroom' (Ave Maria Press 2000). Green har satt opp seks kriterier som må finnes tilstede hos den som skal være ens åndelige veileder. Vedkommende bør være:

1) Kompatibel 
En du føler deg komfortabel med og som du kan være på bølgelengde med.

2) Dele visjonen
Noen som tror på verdiene ved bønnen og evnen til å skille ånder

3) Objektiv
Noen som kan opprettholde en sunn avstand uten å bli følelsesmessig fjern

4) En god lytter
En som kan lytte til hjertet og det Gud gjør bakenfor det vi ser.

5) Vise konfidensialitet
Noen som kan respektere den tillit de blir vist

Det sjette punktet, sier Trevor Martin, er det viktigste av dem alle: Den personen som skal være din åndelige veileder må ha kommet lenger på veien enn deg selv.

(fortsettes)

Det store behovet for åndelig veiledning og åndelige veiledere, del 2

Her følger andre del av artikkelen til Trevor Martin, som jeg har oversatt. Den første ble publisert søndag:

Vi er alle blinde for våre egne feil og tilkortkommenheter og bygger ofte forsvarsmurer rundt vårt skjøre ego, slik at det av og til hjelper å ha en annen person som vandrer med Gud som vi respekterer til å ta del i vår indre reise.

Noen som aksepterer oss som vi er, og som, gjennom deres egen sårbarhet, er ærlige nok og vàre nok til å hjelpe oss til å skille mellom våre egne motiver og handlinger.

Dette er grunnen til at en hver som er hengitt til åndelig vekst og fordjupelse av deres egen Gudsrelasjon kan være medvandrer for andre i deres åndelige vandring. I en viss grad kan åndelige veiledere aldri utdannet fordi evnen til å være det er en nådegave, men gaven kan finjusteres ved øvelse, studier, prøvelser og feiltagelser gjennom faktisk erfaring. Dette alene skaper visdommen og den dømmekraften som trengs.

Å finne en åndelig veileder krever tid, og åpenhet til Gud i bønn. Be om at Herren vil vise deg noen hvis åndelig vandring du respekterer. Så kan du spørre dem og de vil utforske muligheten av å vandre sammen med deg.

I neste artikkel ser vi nærmere på hvilke kvaliteter du bør se etter i en slik person.

(fortsettes)

Det store behovet for åndelig veiledning og åndelige veiledere, del 1

Trevor Martin har skrevet en svært god artikkel om åndelig veiledning og åndelige veiledere. Jeg har valgt å oversette den, ikke bare fordi dette temaet opptar meg, men fordi jeg anser det for å være et av vår tids største behov i Kristi kropp.

Trevor Martin er en av grunnleggerne av Northumbria Community, en keltisk kommunitet vi kjenner slektskap med i Kristi himmelfartskapellet:

Jeg minnes en gang jeg var på besøk i Irland at jeg i vestibylen i en kirke tilhørende fransiskanerne i Killarney, leste en enkel definisjon av åndelig veiledning. I notisen het det: 'handler ikke om å gi svar. Det handler om å hjelpe hverandre til å høre Guds stemme i de erfaringene livet gir og å oppdage Guds plan slik som den utfolder seg'. Dette siste uttrykket om det som pågår under reisen, om oppdagelser som ennå ikke har utfoldet seg er det som skiller åndelig veiledning fra pastoral veiledning.

Selv om pastoral veiledning i noen tilfeller kan utvikle seg til et pågående behov, dreier det vanligvis seg om et medlidende forsøk på å bringe helbredelse og trøst inn i en situasjon der og da. Åndelig veiledning er et bevisst og gjennomtenkt forsøk på å vandre ved siden av hverandre i en pågående trosvandring. Av dette følger at åndelig veiledning handler om en pågående forpliktelse for å utvikle et åndelig vennskap, slik at vi hjelper hverandre til å tolke livets erfaringer i en kontekst av bønn og søken etter Gud.

fortsettes

Menigheten trenger flere fedre enn lærere

Jeg fikk en epost av Graham Cook i går. Graham og hans team befinner seg for tiden i Australia. I eposten beskriver Graham, som har en anerkjent profetisk tjeneste, noen av de behovene han ser i Kristi kropp for tiden.

Han snakker om et paradigmeskifte når det gjelder synet på lederskap. Nå er Graham tydelig på at Gud har innsatt tjenestegaver i Kristi kropp, som også har som oppgave å lede. Men som Graham skriver: "I menigheten har det vært en rådende oppfatning at mennesker er sauer som trenger å ledes, mer enn mennesker som trenger fedre." Graham skriver om at forståelsen av hvem en leder er, er hentet fra styrelederens rolle, enn noe som gjenspeiler Guds hjerte eller Guds rike. Graham skriver:

"I vår relasjon med Faderen så er vi barn som lærer hvordan vi skal bli sønner. Vi vokser i vår avhengighet av Faderen og i vår felles avhengighet av hverandre. Vi har alle et personlig kall og utrustning, som kommer til oss gjennom vår relasjon til Herren. Dette bekreftes av mennsker, men kontrolleres ikke av dem."

Så skriver Graham følgende:

"Menigheten trenger flere fedre enn lærere."

Her tror jeg Graham er inne på noe særdeles viktig. Dette er kanskje vårt aller største behov i våre forsamlinger i dag: åndelige fedre og mødre.

Apostelen Paulus skriver følgende i 1.Kor 4,14-16:

"Jeg skriver ikke dette for å gjøre skam på dere, men som mine elskede barn formaner jeg dere. For selv om dere måtte ha ti tusen veiledere i Kristus, har dere likevel ikke mange fedre. For i Kristus Jesus er det jeg som har født dere ved evangeliet. Derfor formaner jeg dere: Vær mine etterfølgere."

Selv om apostlene var tydelige ledere, omtaler de folket som de representerer som brødre, søsken, venner, elskede barn, sønner i troen.

Vi trenger fedre og mødre som gjennom sine liv modellerer et eksempel for andre. Legg merke til at apostelen Paulus frimodig brukte seg selv og sitt eget liv som eksempel: Vær mine ettefølgere!

Har du noen åndelige barn? Noen du lærer opp?

Her har noen og enhver av oss noe å lære.

George Verwer - et godt forbilde

Blant de mange flotte gavene jeg fikk til min 50 års dag, var en personlig gave fra George Verwer, grunnleggeren av Operation Mobilisation. Den mannen slutter ikke å forundre meg! Jeg traff ham første gangen i juli 1989, under Love Europe konferansen i Offenburg i Tyskland. 7000 unge mennesker kom sammen til en evangeliseringskongress med talere som verdensevangelisten Luis Palau, Stuart McAllistar, Floyd McClung med mange flere. Jeg deltok sammen med en gruppe norske deltagere, og skulle blant annet tale til den skandinaviske gruppen på et av møtene. Det var inspirerende dager. George Verwer inviterte meg til sin egen buss. Nå må jeg skynde meg å si at det var en skikkelig gammel og velbrukt buss, som blant annet var omgjort til hans kontor og soverom. Vi satt utenfor på noen campingsstoler, og han inviterte på te. Det ble en veldig nær og personlig samtale som fikk stor betydning for meg. Før jeg gikk derfra ba han om et bilde av meg, mitt navn og min andresse. Dette ville han lime inn i bønneboka si, slik at han kunne huske å be for meg! Siden den gangen har vi holdt litt sporadisk kontakt, men Verwer må ha kikket i bønneboka si og oppdaget at jeg fylte år. Dermed setter han seg ned og signerer et eksemplar av Ian Randalls bok "Spiritual Revolution. The Story og OM" og sender den slik at den rekker frem til dagen min. Det var mildest talt en svært overraskelse! Det er tydelig at Verwer tar sin oppgave som forbeder og inspirator på alvor! Nå gleder jeg meg til å ta fatt på denne boken. Operation Mobilisering, som er det norske navnet, er en evangeliseringsbevegelse som står mitt hjerte nært. En periode var jeg formann for det norske styret, og jeg følger godt med på deres nyhetsbrev. George Verwer er virkelig et forbilde å leve opp til. Like entusiastisk for misjonens sak, og alltid like begeistret for Jesus! En av de tingene som virkelig inspirerer meg er at han hver måned setter av en dag til bønn for å be for alle han har på bønnelisten sin, og alle de utfordringene OM står overfor. George Verwer tar bønn på alvor! Oppfordrer gjerne bloggens lesere til å ta en titt på George Verwers egen nettside. Der finnes det mye spennende og utfordrende lesestoff:

http://www.georgeverwer.com/

Kjennetegn på en mentor eller åndelig veileder, del 3

4. En mentor eller åndelig veileder er en som ber. Egentlig handler hele konseptet om mentoring eller åndelig veiledning om det vi kaller lyttende bønn. Søker du en mentor, så se etter en som ber! En som lever i bønn hører fra Gud. En åndelig veileder vil være en som "bader" samtalen i bønn. Innled og avslutt alle samtaler med bønn. Bønn som følger en samtale med den åndelige veilederen kan forsegle det som er blitt sagt og hindre satan fra å omgjøre det gode som er blitt gjort. Vi bør følge rådet fra Jak 5,16: "Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye."


5. En mentor eller åndelig veileder er en som har erfart lidelse og som har gjort feil. "Stol aldri på en som ikke halter," heter det, sikkert med henvisning til Jakob som kjempet med Gud og som kom merket ut av kampen. En som aldri har opplevd prøvelser og vanskeligheter har neppe noe særlig å gi videre til en som kjemper. Ofte er slike mennesker ufølsomme for andres utfordringer, de har rett og slett vanskelig for å forstå hva den andre går igjennom. De dypeste erfaringene vi gjør oss skjer når troen settes på prøve, når vi gjør oss erfaringer av Gud midt i lidelsen. Apostelen Paulus beskriver denne sannhet for oss i sitt andre brev til forsamlingen i Korint:


"Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. Lider vi nød, er det for at dere skal få den trøst om gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle. Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten" (2.Kor 1,3-7)


Apostelen Peter forteller oss om sine erfaringer, når han skriver: "Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke." (1.Pet 5,8)


Peter visste hva det ville si. Han falt for denne løven, og forrådte sin Herre og Mester. Men han opplevde også Herrens tilgivelse og nåde og legedom for sine sår. Derfor kunne han skrive: "Stå ham imot, faste i troen." (v.9)
Fordi Peter hadde gått igjennom hva han hadde gått igjennom, så ble han troverdig som mentor. Han hadde gjort seg dyrkjøpte erfaringer.

(fortsettes)

Kjennetegn på en mentor eller åndelig veileder, del 2

Gårsdagens artikkel handlet om det første kjennetegnet på en mentor eller åndelig veileder: Han eller hun må kjenne Kristus personlig. Det er selve forutsetningen. Men det finnes flere kjennetegn:

2. Gjort seg erfaringer med Gud. Hvis vi skal hjelpe andre med å finne ut hva Gud gjør i deres liv, bør vi selv ha gjort oss noen erfaringer med å oppdage hva som er Guds vilje i våre egne liv. På det åndelige området er det slik at man ikke kan føre noe lenger på veien, om man ikke har gått veien selv. Dette betyr at en mentor, eller åndelig veileder, er en som har levd en stund. Når det gjelder utvelgelsen av menighetens ledere, gir apostelen Paulus Timoteus et veldig konkret råd. Han skriver: "Han må ikke være en nyomvendt, for da kan han bli hovmodig og komme under samme dom som djevelen." (1.Tim 3,6) Det er flott med ungdommelig entusiasme og glød, men det er ikke nødvendigvis til så stor hjelp når det kommer til åndelig veiledning.

For det finnes ikke noen egentlig erstatning for erfaring. Den type visdom som en åndelig veileder eller mentor trenger kommer ikke fra lærebøker, seminarer eller klasserom men er født gjennom virkelige livssituasjoner.

Når vi konsekvent følger Jesus gjennom mange år begynner vi å lære Guds vei å kjenne. Ikke minst gjennom hverdagslivets hendelser. Vi har lært oss å gjenkjenne hvordan Gud leder oss. David sier det slik i Salme 103,7:

"Han kunngjorde sine veier for Moses, sine gjerninger for Israels barn."

Moses levde i et slikt nært fellesskap med Gud at Gud kunngjorde for ham sine veier. En mentor eller åndelig veileder lever i et slikt forhold til Gud, at han eller hun har lært noe om Guds veier og Guds gjerninger. For å si det på en annen måte: Han eller hun har gjort seg erfaringer med Gud, Hans karakter og Hans ledelse.

3. I harmoni med Den Hellige Ånd
Siden Helligånden er jo den virkelig sanne mentor eller åndelige veileder, er det viktig at en mentor eller åndelig veileder utvikler ører som hører som har en slik varhet, at vi er i stand til å få tak på det Han vil si inn i en situasjon.

Etter hvert som vi blir mer og mer avhengige av Helligåndens ledelse og stemme, så vil Han hjelpe oss til bedre å forstå det vi hører. Når vi utvikler en lyttende holdning som vår livsvei, så kan Ånden gi oss ord, tanker og bilder til enhver tid. I Jes 50,4 kan vi lese følgende:

"Herren min Gud har gitt meg en disippels tunge, så jeg med mitt ord kan styrke den trette. Hver morgen vekker han mitt øre, så jeg kan høre på disiplers vis."

(fortsettes)