"Bruk ikke harde ord mot en eldre mann, men forman ham som en far. Forman unge menn som brødre, eldre kvinner som mødre og unge kvinner som søstre, i all renhet." (1.Tim 5,1-2)
På vår vei møter vi så mange mennesker. Alle bærer de med seg sin egen historie, sin smerte, sin uro, sin tvil, sin angst. Noen kan synes robuste utenpå, andre er skjøre planter. Noen snakker høyt, andre er lavmælte. Noen er skråsikre om det meste, andre mer åpne, spørrende og undrende.
Hvordan møter vi andre?
Jeg kan bare svare for meg selv, men etter at jeg ble syk, har jeg tenkt mye på dette. Sykdommen har endret meg. Forhåpentligvis gjort meg mer ydmyk. Jeg ønsker å møte alle med et åpent sinn, og jeg ber til Herren om å få lytte mer enn jeg snakker. En jeg kjenner, som jeg av og til ser, spør alltid om hvordan det går med mine barn, de gangene vi møtes. Men han hører aldri etter når jeg forteller om dem. Hvorfor spør han, tenker jeg. Jeg håper ikke jeg er slik, men at jeg lytter når andre forteller om det som betyr noe for dem.
Jeg er mer sårbar nå enn noensinne. Tårene kommer så lett. Jeg blir lettere rørt. Jeg vet det har å gjøre både med hjertesykdom og Parkinsons. Jeg vandrer i ukjent landskap. Jeg blir av og til lei meg. Av og til redd. Vet ikke helt hvordan jeg skal møte en for meg ukjent verden.
Det jeg trenger er Guds ømme berøring.
Harde ord endrer ingen av oss til det bedre. Det gjør i grunnen bare godheten og raus nåde.
Den samme Paulus sier: "Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse." (Rom 2,4)
Alle mennesker jeg møter er skapt i Guds bilde. De bærer alle noe av Gud med seg. Selv de som ikke bekjenner Hans navn. Jeg har noe å lære av alle. Uten unntak. Jeg ønsker å lete etter dette bildet i de jeg møter. Måtte Herren forbarme seg over meg - og dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar