Kappes om å hedre hverandre, del 7: Erling Rimehaug

Djup åndelig visdom og innsikt gjennom sprukkent leirkar. De ordene kommer til  meg når jeg tenker på Erling Rimehaug. Et sprukkent leirkar har den egenskapen at det slipper det indre lyset ut. Ikke perfekt, men det reflekterer et prøvd liv, et ekte liv. For meg, og sikkert mange, mange andre, ble møtet med "Tørsten gir lys", en lindrende drikk for en strupe som har opplevd noe av sjelens mørke natt.

Så er da også Rimehaug ærlig med eget levd liv, og de erfaringer han har gjort seg når troen settes på prøve. Slikt blir til hjelp for andre pilegrimsvandrere. Ikke som noe belærende, men som sår som legges mot sår, og som gir lys til veien videre. Gjennom sitt forfatterskap byr Erling Rimehaug på grovbrød for sjelen.

Jeg vet om de som abonnerer på Vårt Land ene og alene for å kunne lese kommentarene til Erling Rimehaug. Nå har denne avisen veldig mange gode kvaliteter, men Rimehaug er absolutt en av dem. Analytisk, kunnskapsrik som få, stillferdig, djup, men også kvass. Erling Rimehaug er noe så sjeldent som en folkeopplyser. Slik journalister av den gode gamle sorten var. Man føler seg nemlig litt klokere etter å ha lest noen av Rimehaugs kommentarer og samfunnsanalyser. Han tar pulsen på tiden og setter ting i perspektiv. Tiden går med hurtigtogsfart, men Rimehaug har stanset på stasjonen, og gjør tilbakeblikk, samtidig som han har klatret litt høyere for å få oversikt.

Noen venner av meg satt å snakket sammen forleden dag, og vi kom til å snakke om at Sverige har så mange gode kristne forfattere hvis røster det virkelig er verd å låne ører til: Tomas Sjödin, Ylva Eggehorn, Samuel Rubenson, Peter Halldorf, bare for å nevne noen. Hvem har vi så i Norge, spurte en, og så kom det: Erling Rimehaug.

Kanskje er det oppveksten i Hallingdal, med fjell og vidde, med gammel kultur, som er noe av byggmaterialet, som gjør stemmen til Erling Rimehaug, så ekte? Den som har gått litt i landskapet hvor Rimehaug kommer fra har ikke vanskeligheter med å forstå at bekkesilder gjennom røsslyng og blankskurte fjellsider, sauebjeller og låten fra vidda setter djupe spor. Boken jeg henviste til, har undertittelen: Om åndelig lengsel og modning. Kanskje ligger svaret der, at Rimehaug tar lengselen på ramme alvor og at han tar tid til å modnes. Det overfladiske, det lettvinte, er nemlig ikke noe man forbinder med journalisten, forfatteren og redaktøren, Rimehaug. Wikipedia forteller meg at det er blitt ni bøker. Nå er mannen blitt pensjonist, så det er å håpe at det blir flere.

For noen år siden ble en av dem, Veien til Betlehem, som kom i 2012, min adventslesning, Jeg satt i godstolen hjemme, men følte jeg egentlig befant meg i Det hellige land. Landskapet og menneskene kom meg så nær. Konflikten i Midt-Østen ble mennesker, på begge sider, med deres egne levde liv.  Takk! Det gav meg nytt perspektiv.

Rimehaug er da også reiseguide, ikke bare i bøkenes verden,, men han er også turguide på sine modne dager. Akkurat en slik tur skulle jeg gjerne ha vært med på en gang! En reise i et landskap, gjennom et levd liv, gir nok virkelig perspektiv - kroppslig, sjelelig og åndelig. Drømmen min ville være å sitte på en fjellnut med vinden blåsende i håret, og høre Erling Rimehaug fortelle om sin medvandrer, den spanske Kristusmystikeren, Johannes av Korset.