Fastebetraktninger 2017, del 9: Himmelen og Yorkshire tea

Du har sikkert sett det på engelske filmer: Når tragedien inntreffer, når krig bryter ut, når uværet setter inn, så finnes det en ting som løser absolutt alle problemer: en tekopp.

"I'll put the kettle on", sier de og om litt dukker tekoppen opp og problemet er i ferd med å løses!

I dag var det inderlig godt å komme hjem og nettopp gjøre det: fylle vannkokeren, la vannet koke opp og brygge meg en god kopp med Yorkshire tea. Ikke noe gul Lipton skvip, men Yorkshire tea. Ikke fordi vi har opplevd noe trasig de siste dagene, hvor vi har vært borte, men fordi det er direkte vederkvegende med en kopp te - vel og merke hvis det er ordentlig te.

For May Sissel og har hatt gode dager. Først på pastordagene og i går på starten av lederdagene til Det Norske Baptistsamfunn. Vi har deltatt som forbedere. Baptistsamfunnet har nemlig de siste årene satt bønn øverst på agendaen. Det gleder vi oss veldig over. Og i formiddag har jeg hatt seminar i Brumunddal baptistmenighet med tittel: "Det åndelige livet etter fylte 50 år." Det ble også en god opplevelse.

Men det er også godt å komme hjem. Finne frem tøflene og brygge seg tekoppen.

Men det beste av alt er å få komme hjem til Guds farsfang. Få hvile hos Ham og en dag flytte over i Hans hjem. Huset med de mange rom, hvor Jesus har beredt oss et sted.

For at det virkelig skal være himmel så serveres det sikkert Yorkshire tea der også!

En travel helg - og en teakopp

Nå var det ikke akkurat veldig vondt å sette seg ned med en rykende kopp varm tea, og en knupp med sukkerfri belgisk sjokolade!

Den teakoppen kjennes faktisk velfortjent. Det har vært en mer hektisk helg enn vanlig for meg. I går var jeg i Halden for å holde et foredrag i Patristisk forum, om bønn i Oldkirken. Det ble en fin samling i en av møtesalene til Halden frikirke, med et lydhørt og interessert publikum. Jeg synes teamet er svært interessant, og det har vært lærerikt å lese kirke- og ørkenfedrene i den hensikt å finne ut hvordan de ba. Likeledes å studere bønnelivet både i urkirken og i oldkirken, være seg både det personlige bønnelivet og gudstjenestens bønnepraksis.

Vel hjemkommet lyser en lampe som viser at det er noe feil med motoren. Dermed kunne jeg ikke ta bilen i dag når jeg skulle besøke Pinsekirken på Kolbotn, en forsamling som står mitt hjerte spesielt nært, siden jeg over en lengre tid talte i denne menigheten. Her har jeg så mange gode venner, som jeg setter stor pris på.

Kulden i dag tidlig gjorde sitt til at dagen startet med et angina-anfall, og det er ikke spesielt hyggelig i seg selv, men blir et hakk mer utfordrende når det er kort tid til at toget skal gå. Togturen inn til Oslo var likevel behagelig. Det er lenge siden jeg har reist med toget. Egentlig foretrekker jeg denne reisemåten fremfor noen annen. Når man reiser med toget blir sjelen med!

I Pinsekirken talte jeg over Apg 12, om Peter som blir befridd fra fengslet han sitter i på grunn av menighetens inderlige forbønn.

Men togturen hjemover ble en stor utfordring. En forferdelig risting, og en dør som jeg satt ved siden av, som spratt opp i eningen. Føler meg riktig mørbanket her jeg sitter. Men nå skal jeg nyte teakoppen - og sjokoladen. Jeg tror det faktisk blir to-tre slike kopper til før jeg legger meg.