Evangelistenes tjeneste, del 2

Det var en tid norsk pinsebevegelse hadde mange evangelister. Men så skjedde det noe underlig. Evangelistene ble forstandere. På en måte var det å være evangelist et slags forstadium til å bli forstander. Man gikk i lære hos en eldre forstander, og når han trakk seg tilbake, ble man hans arvtager. I mens var man evangelist.

Det er vanskelig å finne en slik modell igjen i Det nye testamente.

Evangelisten er i følge Ef 4,11 en av de femfoldige tjenestegavene til Kristi kropp. Det er også hyrden, eller pastoren. De er ikke en og samme person. Det har vist seg i mange tilfeller at det å innsette en evangelist i pastor- eller forstandertjenesten, har vært en ren ulykke. Av to årsaker:

Kristi kropp har mistet en evangelist, som har gått inn i en annen oppgave. Og: evangelister blir ofte for ensidige i den kosten de serverer en forsamling. Kirkehistorien kan også vise til at evangelister har sporet av læremessig når de trer inn i en rolle de ikke har. Men selvsagt finnes det eksempler på at evangelister er blitt gode pastorer.

"Evangelistembetet er menighetens kraftkilde utad," skriver Aril Edvardsen i boken: "Gjenopprettelsen", utgitt på Logos forlag i 1978, side 100.

Og Edvardsen viser til evangelisten Timoteus. Det er han kunsteren har forsøkt å avbilde på det bildet som følger denne artikkelen.

Til sin unge medarbeider skriver apostelen Paulus:

"Men du må være edruelig i at du gjør. Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist..." (2.Tim 4,5).

Dette gir oss et bilde av noen av de karaktertrekkene som bør finnes hos en med dette kallet. Han må være en person som er årvåken, sindig og han må tåle lidelse. Lidelsen hørte med til den erfaringen alle kristne i urkirken hadde. Det var en pris å betale for å forkynne De gode nyhetene om Guds rike. Det kunne føre til forfølgelse, mishandling, fengselsstraff, ja, martyrdøden. Slik mange evangelister opplever i dag i mange land. De er ganske ulik de som skaffer seg egne jetfly, dyre biler og som bokstavelig talt smykker seg med gull og glitter, slik vi finner eksempler på dag.

Evangelisten er først og fremst et vitne. Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Evangelistens tjeneste, del 1

Her om dagen skrev jeg om evangelister Norden har fostret. En av de jeg nevnte var Fredrik Franson. Om ham heter det i en biografi skrevet av Efraim Palmqvist:

"Gutten røpet tilbøyelighet til å søke ensomheten og gi seg hen til meditasjon. Han elsket stillheten i den dype skogen og høydenes vide utsikt og perspektiv. Hjembygdens storslåtte og alvorsmettede natur preget sjelslivet hans, som hadde en ild man sjelden finner på våre breddegrader. Det fortelles at den livlige gutten kunne gå opp på høyden og syk av lengsel betrakte det grenseløse himmelrommet, eller han søkte seg inn i skogen for å lytte til vindens sus og fuglenes sang. Da fikk de mørke, livlige øynene hans et drømmende uttrykk. Av lynne var han overveiende livlig og virksom. Men både det meditative og det virksomme anlegg kom klart til syne hos ham gjennom hele livet. Han ble et flittig bønnemenneske og en iherdig leser av bibelen, men også en ualminnelig nidkjær arbeider i Guds vingård." (Efraim Palmqvist: Fredrik Franson. Ansgar Forlag 1948, side 9-10).

Dette synes jeg var veldig interessant. Den lille karakteristikken av Fransons liv viser hvordan en evangelist blir formet og dannet av Herren gjennom bønn og lesning av Bibelen, gjennom stillheten og gjennom det særskilte landskapet vi blir født inni og vokser opp i. Når Franson vokste opp vokste han opp i en vekkelsesatmosfære i Vâstmanland. Hans far døde da han bare var fem år gammel. Hans mor giftet seg igjen og både stefaren og moren ble grepet av vekkelsen som grep om seg i Nora-traktene. Det var en vekkelse preget av varme og dybde og med en sterk fokus på Jesu snarlige gjenkomst. Dette budskapet skulle prege Fransons forkynnelse og virksomhet hele livet gjennom.

Franson begynte ikke umiddelbart som evangelist etter sin omvendelse. I tre år holdt han seg i stillhet, og i denne tiden studerte han flittig Bibelen og levde i bønn.

Om dette skriver Palmqvist: "Han levde hver dag som om den var den siste. Når han gikk til ro om kvelden, gjorde han det med en kjensle som om han om natten skulle bli vekt av Guds basun og stilt for Kristi ansikt. Dette ga livet hans evighetsperspektiv." (S.15).

I en serie med artikler skal vi nå se nærmere på evangelistens tjeneste. Hva er vel mer naturlig enn å starte med en av de mest fargerike av dem alle, Fredrik Franson.

fortsettes.