Biskopene i Den norske kirke: Vranglærens døråpnere

I en utydelig tid som vår takker jeg Gud for at det finnes tydelige røster som våger å bli stående, og si fra hva Guds ord sier, når andre vrir seg unna og blir en del av tidsånden. En slik tydelig røst er pastor Thomas Bjerkholt (bildet) i Trondheim frikirke.

Jeg har fått hans tillatelse til å gjengi en kommentar han har gitt i forbindelse med det famøse vedtaket på bispemøtet:

'Biskopene i Den norske kirke har talt. Det er ikke Den gode hyrdes røst vi hører, men forfallets og forførerens røst. For de taler mot Den Hellige Skrift som utvetydig sier oss at homofilt samliv er synd. De som sier slikt er ikke sanne tilsynsmenn i Kristi kirke. For de lærer ikke som Herren og Hans apostler.

Et mindretall av biskopene avviser å innføre en offisiell forbønnsliturgi for likekjønnede par. De finner ingen bibelsk begrunnelse for å føre slike par inn i ekteskap. For ekteskap er forbeholdt det hetrofile, monogame samliv. Det er jo godt at de taler slik. Det skulle bare mangle.

Men allikevel blir også de forførere og vranglærens døråpnere. Hvorfor?

Mindretallet sukrer uenigheten mellom flertall og mindretall ved å si at man, tross alt, står sammen om evangeliet. Hvordan kan man påstå slikt når flertallet ikke kaller dem som lever i åpenbar strid med Herrens ord til bot og omvendelse?

Evangeliet kan ikke løsrives fra forkynnelsen av loven. 1.Tim 1,10 sier klart at homofilt samliv strider mot den sunne lære. Og en slik livsførsel er ikke i samsvar med evangeliet.

Mindretallet hevder at uenigheten om homofilt samliv ikke splitter kirken. Det innebærer følgelig en aksept for at flertallets vranglære må være et mulig standpunkt i kirken. Det skal derfor ikke øves læretukt mot de i kirken som vil følge bispeflertallets vranglære. Mindretallet må derfor med nødvendighet gi denne vranglære plass i kirken.

Dette fører i neste omgang til at mindretallet ikke kan øve læretukt i forbindelse med ordinasjon av nye prester som vil følge flertallets syn. De må med nødvendighet ordinere nye, vranglærende prester, fordi uenigheten etter deres mening ikke er kirkesplittende.

Dette har dessverre vært praksisen i mange år for de såkalte konservative biskoper. Når mindretallet gir sin tilslutning til at prester kan be for likekjønnede par 'på grunnlag av den enkelte prests pastorale skjønn' (Biskopenes uttalelse i 2008), avslører dette at de ikke verken vil eller kan øve læretukt overfor homo-liberale prester.

Jeg er selv tilsynsmann i Den evangelisk-lutherske Frikirke. Jeg har testet mindretallets utsagn og veiledning på min egen praksis og spurt meg selv: kunne jeg tale og praktisere slik mindretallet sier? Nei, det ville være umulig. Fordi menighetene våre ville brytes ned, skulle en slik tale bli innført. Men i Den norske kirke skjer det.