Fra mitt hjerte strømmer det frem tilbedelsesord. Famlende og usikkert forsøkte jeg å fortelle hva jeg så og opplevde. "Du er vakker, Gud. Du er underfullt vakker, min Jesus. Din renhet og herlighet er selve det guddommelige kunstverket." Etter noen minutter ble mitt sinn fanget av livet omkring meg. Fuglesangen og fugleskrikene var nesten plagsomt voldsomme. Men etterhvert fattet jeg at flaksingen over mitt hode og skrikene også var en del av skjønnheten. For Guds og Kristi skjønnhet er ikke statisk, stivnet som en statue. Kanskje er dette liv som kunstnernes mobile verk forsøker å fortelle.
Lenger frem ble det stille omkring meg. Jeg gikk helt ned i fjæra og satte meg på en stein like ved vannkanten. Der satt jeg og betraktet tangen som duvet sakte frem og tilbake. Jeg så på skjell og småkryp og på små fisker som pilte omkring mellom steinene. En glassmanet lå innestengt mellom tangplantene og ventet på at det skulle bli flo, så den kunne dra seg dovent ut på djupet igjen. Jeg ante også et yrende liv, som var usynlig for det blotte øye, nede i det blanke, rene vannet.
Omsider reiste jeg meg og vandret videre. På en sanddyne ved en bukt satte jeg meg på en gammel planke som sikkert hadde drevet lenge til havs. Ute i bukten stakk store, runde steiner opp av lavvannet. På disse satt sjøfugl, men her i makelig ro og fred. Fire svaner strøk forbi rett over havflaten. Jeg hørte vingesuset.
På hjemveien stoppet jeg gang på gang for å betrakte og kjenne duften av gule, hvite og blå strandblomster. Her og der bredte det seg ut store felt med villroser.
Hjemme i sommerhuset ble jeg møtt av mine gode venner og av min kone. Jeg stoppet opp og så på dem, og plutselig synes jeg de var vakre på en måte jeg ikke har opplevd før. For de eide en skjønnhet som kom innenfra, fra kjærlighetens kilder.
Jeg satte på radioen for å høre nyhetene med en følelse av at verden ikke var slik. Den er ikke bare full av guddommelig liv, vakker og fredfull. Og jeg ventet meg en reportasje fra tidligere Jugoslavia, hvor serbere hele tiden anklages for å drepe kroatere og ødelegge deres byer. Men det var ikke tid for nyheter, og jeg fikk isteden inn en vidunderlig vakker korsang. Den ble sunget på et fremmed språk. Og jeg følte at den måtte være kristen. Etter et minutt eller to ble det sagt at dette var slutten på en serbisk andakt. Og min tanke fløy til Serbia hvor jeg i tankene så fromme, kjærlighetsfulle og bedende og vakre Jesu venner.
Det var som om Gud ville si meg at "nettopp nå, denne morgen er det tid for skjønnhet. Du hadde lov til å glemme alt annet under din ensomme strandvandring og i møte med mennesker som du elsker og som er glad i deg."
Nå sitter jeg behagelig i hammocken og skriver dette. I kjøkkenhaven bak huset plukker min venn friske bær til kulturmelken som vi skal starte frokosten med. Og jeg tenker at alt dette er Guds vilje nettopp for denne morgenen. For akkurat nå er det tid for skjønnhet, - bare for skjønnhet.
Billedtekst: Et av de vakreste bildene som er tatt av Edin Løvås. Bildet er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen.
Hentet fra: Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther forlag 1995, side 70-73.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar