Et hellig bønnens sted i Hamar

For mange er nok dette bare en slette. Slik er det ikke for meg. Jeg pleier å reise hit hver gang jeg er på Hamar, om jeg har tid. I dag hadde jeg det. Etter gudstjenesten i Hamarkirken, hvor jeg talte, dro jeg hit. Her sto det nemlig et kloster. Jeg pleier å stå helt stille her for å lytte. Klarer jeg å høre tidebønnenes sang?

Her lå Olavsklosteret i Middelalderen. Det var et dominikanerkloster, og ble nedlagt i forbindelse med reformasjonen. Så mye mer vet vi ikke.

Men den som søker, han finner. Om klostret er borte, så er dette et helligsted, et sted hvor Guds nærvær har vært følbart, hvor bønnene fra de hellige har steget opp. Herfra har Guds menn løftet hellige hender mot himmelen, og deres bønner bar like inn for Guds tronsal og blandet seg med røkelsen der.

Derfor er dette mer enn en slette for meg. Så ofte jeg kan står jeg her - noen ganger alene - andre ganger mens folk vrimler forbi en het sommerdag. I dag regnet det, så det var ikke mange, bare noen få ivrige joggere som ikke hadde tid for å stanse.

Men jeg sto der en stund for å lytte etter munkesangen og kjenne på takknemligheten for de hellige stedene. Hadde det ikke vært fint om denne sletta en dag ble fylt av menn og kvinner i bønn til Livets Herre? Hadde det ikke vært fint om det en dag kunne bes tidebønn her?