Det er et keltisk kors. Jeg bærer det fordi våre norske kristenrøtter er keltiske, og jeg føler meg nærmest denne gode arven. Det går en linje fra Jerusalem via Irland til Norge. Vi fikk del i den kristne tro via keltiske munker som satte seg i skrøpelige farkoster med segl og ba: 'Blås Hellige Ånd, blås!' Og så bar vinden og bølgene dem til Norges forrevne kyst. Dette fant sted lenge før hellig Olav's sverdmisjon. Kristentroen kom til Norge gjennom fredelige munker som brakte med seg de gode nyhetene som evangeliet representerer.
Den keltiske åndeligheten tiltaler meg. Den forklarer ikke alt ihjel, men har beholdt undringen over mysteriet. Røttene skriver seg helt tilbake til år 40-50 da de første kelterne blir kristne gjennom misjonsvirksomheten til apostelen Paulus.
"Lenge før konflikter splittet kristenheten, blomstret den keltiske kirke," skriver Ray Simpson i boken: "Keltiske veimerker". Så legger han til: "Den hadde sin tid fra det femte til det tolvte århundre. De keltiske kirkene var ortodokse i sin tro, men mangfoldige i sin praksis - de drev misjon og evangelisering, bevarte enheten gjennom vennskap, respekterte kvinners gaver, følte seg åndelig tilknyttet skaperverket, feiret Gud med alle sanser, inspirerte mengder av mennesker til hellig liv og bønn, levde tett på det overnaturlige og holdt lærdom i live gjennom mørke tider."
Men så skjedde det noe. Nærmere bestemt i år 597. Da sendte paven i Rom ut en misjonsdelegasjon som gjenspeilte modellen for statsadministrasjon i det romerske imperiet. Til å begynne med arbeidet disse utsendingene godt sammen med de keltiske misjonærene, men gradvis ble forskriftene fra Romerkirken tvangsinnført.
"Presteskapet ble overklasse, kirken mindre bibelsk, mindre karismatisk, og fjernet seg fra jorda og de fattige," skriver Simpson.
I dag er de keltiske kristenrøttene i ferd med å bli gjenoppdaget. Vektleggingen av bønn og hellighet, nærheten til skaperverket, behovet for å vinne mennesker for Jesus gjennom vennskap, de åndelige nådegavene, behovet for åndelig veiledning og medvandrere - alt dette tiltaler meg sterkt og jeg kjenner at dette kan jeg identifisere meg med. For en som er så glad i naturen - i fjell og skog - betyr det mye at kelterne var så opptatt av skaperverket. De hadde et sterkt fokus på Gud som Skaperen, og Jesus så de på som den som fullkommeliggjør skaperverket.
I dag gjenoppdages de keltiske kristenrøttene. Kristi himmelfartskapellet som jeg er forstander for står i denne åndelige tradisjonen.
Så tilbake til korset jeg bærer:
Korset er jo først og fremt et kristent kors, med alt hva det innebærer for vår tro. Men på dette korset finnes det også noen andre symboler:
De fire armene symboliserer både de fire verdenshjørner, og de fire årstidene. Ringen i korset evigheten. Inngravert i korset er også Kristus, og noen av de hellige. De symboliserer kirken.
For meg personlig er dette korset et uttrykk for hele min tro: På Kristi død og oppstandelse, på samfunnet med de hellige. Jeg står i en tradisjon, i en historisk kontinuitet helt tilbake til apostlene.
Så til et annet spørsmål jeg stadig får: Hvor kan jeg kjøpe et lignende? Jeg vet ikke. Jeg har fått det i gave fra noen nonner fra Hvite-Russland.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar