Om å oppdage skjønnheten og godheten

"Vi behøver ikke reise langt for å finne den skatt vi søker. Det finnes skjønnhet og godhet akkurat der hvor du befinner deg. Og bare når vi kan se den skjønnhet og godhet som vi har i vi nærhet kan vi oppdage skjønnheten og godheten på våre reiser rundt omkring. Det finnes træ og blomster å nyte, malerier og skupturer å beundre, og mest av alt finnes det mennesker som ler, leker og viser vennlighet og mildhet. De finnes overalt omkring oss som gaver til å ta imot i takknemlighet.

Vi fristes til å samle all den skjønnhet og godhet som vi møter og anvende den i forbindelse med det vi arbeider med. Men da kan vi ikke gledes over den. Vi merker snart at vi trenger ferie for å hente oss inn igjen. 

La oss oppdage skjønnheten og godheten som vi har i vår nærhet før vi søker etter den et annet sted."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

La oss oppdage skjønnheten og godheten

"Vi behøver ikke å reise langt bort for å søke den skatt vi søker. Det finnes skjønnhet og godhet akkurat der vi er. Og bare når vi kan se den skjønnhet og den godhet som vi har i vår nærhet kan vi oppdage skjønnheten og godheten på våre reiser. Det finnes trær og blomster vi kan nyte, malerier og skulpturer og beundre, og fremst av alt, det finnes mennesker som ler, leker og viser vennlighet og mildhet. De finnes overalt omkring oss som gaver å ta imot i takknemlighet.

Vi fristes til å samle all den skjønnhet og godhet som vi møter og bruke den for det vi arbeider med. Men da kan vi ikke gledes over den. Vi merker snart at vi trenger ferie for å hente oss inn igjen. 

La oss oppdage skjønnheten og godheten som finnes i vår nærhet før vi søker etter den et annet sted."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hvordan bringe Guds rike til nabolaget der vi bor? Del 1

En av de som utfordrer meg mest for tiden, er Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet).

Vi er kollegaer: begge er vi ordinerte baptistpastorer, det er det ene. Jonathan Wilson-Hartgrove, er også en av de aller fremste talsmennene for den nymonastiske bevegelsen. En bevegelse jeg kjenner djup tilhørighet til. Av flere grunner: det sterke sosiale engasjementet for de som blir utsatt for urett, de fattige og de marginaliserte. Troen må kroppsliggjøres. Men også den sterke understrekingen av behovet for å leve i fellesskap, i kommuniteter, med en daglig rytme av tidebønn, lesning av Bibelen og arbeid. Av røtter, djupe røtter, tilbake til urkirken, til ørkenfedrene og bedere og misjonsbevisste kommuniteter opp gjennom historien, ikke minst de som representerer den keltiske spiritualiteten, hvor nettopp bønn og misjon sto i sentrum.

I boken: 'The awakening of Hope' med undertittelen 'Why we practice a Common Faith' (Zondervan 2012), skriver Jonathan Wilson-Hartgrove blant annet om at det ikke er likegyldig hvor vi bor. Gud har plassert oss der, og så begrunner han det med å si:

'Stedet vi bor har betydning fordi hver enkelt av oss er invitert til å delta i det mysterium som er Kristi inkarnasjon. Det nye testamente kaller kirken for 'Kristi kropp'... Å leve et liv i Kristus er å leve et sted, og vokse hver dag i fylden til den Ene som har vist oss hvordan vi kan engasjere oss i vår verden med trofasthet. Det er å be, ikke bare med våre ord, men også med hele vårt liv: La ditt rike komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen...'

I dette kapitlet beskriver så Wilson-Hartgrove den kolossale betydningen av at Gud ble kjød og slo opp sitt telt midt i blant oss, hvilket er den bokstavelige oversettelsen av at 'Gud ble menneske og tok bolig iblant oss' (Joh 1,14). Så skriver Jonathan Wilson-Hartgrove:

'Den samme Ånd som gav liv til Jesu kropp bodde nå i kroppen til jøder og hedninger i Jerusalem og Antiokia, Efesos og Korint, Filippi og Rom'.

Hvordan kan så dette livet leves ut? Praktisk? Konkret? Jordnært?

Det skal vi se nærmere på i neste del av denne artikkelserien.

(fortsettes)