400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 4

Vi fortsetter her vår serie om den første engelske baptistmenigheten, som ble grunnlagt for 400 år siden. Denne menigheten ble grunnlagt av mennesker som i sin tro og overbevisning var arminianister. Vi skal se nærmere på hva det er i denne artikkelen:

Når jeg har besøk av kristne venner fra USA og England, blir de ofte veldig overrasket når jeg sier at norske kristne stort sett er ukjent med Jean Calvin og kalvinismen. Vi er først og fremst påvirket av luthersk teologi, og det gjelder også mange baptister og pinsevenner. Når så få har hørt om Calvin, så er det enda færre som har hørt om Jacob Arminius, 1560-1609. (bildet) Det er litt synd fordi mange frikirkelige kristne i Norge ligger nok mer på linje med arminianismen enn kalvinismen.

I denne artikkelen skal jeg forsøke å redegjøre for forskjellene mellom Calvin og Arminius. Dette er selvsagt kun en enkel fremstilling ment som en introduksjon for de som ikke kjenner så godt til dette. La oss begynne med kalvinismen. De fem klassiske punktene i kalvinismen kan beskrives slik:

* Mennesket er helt fordervet. Det er ikke noen side ved vår natur som er uberørt av synd.

* Kalvinistene snakker om det vi kan kalle uforbeholden utvelgelse, som betyr at Gud velger hvem Han vil.

* Kalvinistene tror også på en begrenset forsoning. Det vil si at Kristus døde bare for de utvalgte.

* Kalvinistene snakker om det vi kan kalle uimotståelig nåde. Dette betyr at Gud frelser dem Han vil frelse.

* Og sist, men ikke minst, frelsen varer for evig. Engang frelst, alltid frelst.

Så kunne man kanskje si at arminianismen er det motsatte av dette, men fullt så enkelt er det ikke.

La oss se litt nærmere på det som vi kan kalle klassisk arminianisme:

Også Jacob Arminius mente at menneskets fordervelse er total. Arminius mente at mennesket i sin falne stilling er "menneskets vilje til å gjøre det gode ikke bare såret, svak, bøyd, men også ødelagt og tapt." Det eneste som kan redde mennesket er Guds nåde. Jacob Arminius mente at forsoningen er ment for alle. Jesu død var for alle mennesker, og Jesus drar alle mennesker til seg og alle mennesker har mulighet til frelse gjennom tro.

Dette bekreftes jo også av det apostelen Paulus skriver i 2.Tim 2,4:

"Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse."

(fortsettes)