onsdag, mars 09, 2011

En fastende livsstil

Dagen/Magazinet gjengir i dag en kronikk jeg har skrevet om "En fastende livsstil":

Faste hører med til det normale kristenliv. «Når dere faster,» sier Jesus, ikke «om dere faster». Likevel er faste noe det sjeldent, eller aldri snakkes om i kristne forsamlinger. Da er det mer akseptert å snakke om ulike former for slanking og helsekost. Faste blir av enkelte sett på som noe som kun er forbeholdt en slags åndelig elite, eller som del av det man kaller 'gjerningskristendom'. Det til tross for at Jesus underviste om faste, selv praktiserte faste og blir etterfulgt av sine disipler, som fastet. Om apostelen Paulus heter det at han var «ofte fastende» (2.Kor 11,27) Det er også tydelig at fasten var noe som var vanlig praksis i den tidlige kirken. I Didache eller De 12 apostlers lære heter det: «Dere skal ikke faste på samme måte som hyklerne.»

En definisjon av fasten slik vi finner den beskrevet i Guds ord er «en åndelig disiplin, frivillig å avstå fra mat i den hensikt å søke Gud.»

Nå inviterer kirkeåret oss inn i fastetiden, en tid som skal munne ut i feiringen av påsken, ' den himmelske gledesdans', som Hippolytos fra Rom (d.235) kalte den. Innholdet i disse 40 dagene har nærmest forsvunnet fra vår bevissthet. For mange er de dagene er som alle andre av årets dager. Tenk om dette året kunne bli annerledes, at vi fikk øynene opp for betydningen av at det finnes dager som er annerledes enn andre. Dager for innvielse og for en mer radikal utøvelse av vår tro.

Å tynne

Skriften lærer oss at «alt har sin tid», og det finnes en tid for både forenkling og fordjupning. Det trengs sårt i en tid som vår hvor inntrykkene er mange, og det kreves stadig mer av oss i et stadig høyere tempo. Fastetiden inviterer oss til et saktere tempo, en tid for refleksjon og kontemplasjon. Av og til ? og kanskje oftere enn vi tror ? trenger vi å tynne i våre liv.

Ikke alt handler om det onde som vi må motstå. Selv det gode kan bli det aller bestes verste fiende i våre liv. Jesus kaller oss til å bære mye frukt. Skal den gode frukten vokse må vi våge å tynne i våre liv. Det handler om å akseptere begrensningens prinsipp, også for vårt åndelige liv. Vi må våge å spørre: Hvor stanser Den Hellige Ånd i mitt liv akkurat nå? Hva er viktig? Det må komme til en erkjennelse av at vi kan ikke være alt, og vi rekker heller ikke med alt. Kanskje er fastetiden en tid for å rydde i haugen med uleste bøker, alle bekjentskapene som tar all vår tid og vår oppmerksomhet ? ikke av forakt for det sosiale livet, men for å få tid til å bygge relasjoner på djupet med noen få? Vi må våge å ta på alvor Jesu ord: «Ett er nødvendig».


Ingenting kan vinnes uten forberedelse og kamp

Forbildet for fastetiden, som ble innført på 300-tallet, er Jesu 40 dager lange kamp i ørkenen. Årsaken til at den innledes en onsdag ? askeonsdagen ? er at søndagene er unntatt fasten, de er alltid oppstandelsesdager, og da faster man ikke. Da er det tid for fest. For at seks uker skal gå opp i 40 dager må derfor fire dager legges til. At fastetiden innledes med askeonsdag er mer enn symbolsk. Det er også praktisk. For dagen er en botsdag, hvor vi innvier oss for den 40 dager lange perioden vi går inn i.

Fastetiden er også et bilde av de vilkårene som gjelder for alt kristent liv: ingenting kan vinnes uten forberedelse og kamp. Nåden er og blir gratis, men troen trenger næring, beskyttelse og omsorg for å modnes.

I den tradisjonen jeg kommer fra har det ikke vært vanlig å benytte seg av kirkeåret, men personlig har det vært en befrielse å ta mer aktivt del i det og latt det bli en del av en rytme i livet. For i kirkeårets vandring finnes det en veksling mellom smerte og glede, mellom kamp og triumf, det speiler hele livets realisme i Kristi etterfølgelse.

En øvelse

Fasten knyttes også til et annet sentralt begrep i den tidlige kristne veiledningstradisjonen, nemlig askesen. Det er også et av disse ordene som har gått ut på dato, og som forbindes av enkelte med katolisisme. Men ordet betyr ikke noe annet enn «øvelse». Askesen innebærer å sette en grense for sitt liv. Og det er i forhold til det gode vi trenger å sette grenser. Da er vi tilbake til tynningen. Til begrensningen.

Tenk om årets fastetid kunne bli en tid for forenkling av våre liv? Et tid hvor vi spiser mindre og enklere. Hvor vi øver oss i selvfornektelsen. For den hører med til det kristne livet. «Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv.» (Luk 9,23-25)

Og tenk om det vi sparer kunne gis i solidaritet med de fattige og underpriviligerte?

For noen år siden feiret jeg påsken i et ortodoks kloster. Abbeden i dette klostret sa til meg ved en anledning: 'Dere protestanter vet ikke hva fest er for noe!' Så la han til: 'For dere fester hele tiden.' Det er sant. For mange er det ikke lenger forskjell på søndag og hverdager. Jeg er så gammel blitt at jeg husker søndagsmiddagen! Nå har vi søndagsmiddager hele uken.

Kan årets fastetid bli en periode hvor vi legger opp til et kosthold som er annerledes? Eventuelt prøver oss på dager uten å spise? Som en øvelse i selvfornektelsen? Hva vil vi så oppnå med det? Vi vil lære å ikke si ja til alt, vi vil lære at «ett er nødvendig», og at livet med Jesus også innebærer valg som må gjøres underveis.

Kall og utsendelse

Den kristne forsamlingen i Antiokia i Syria er et forbilde på mange måter. Dette var en menighet som levde i faste og bønn. Det er interessant å merke seg at det var mens de fastet og bad at Den Hellige Ånd taler. Og de gir seg ikke med å faste og be selv etter at Den Hellige Ånd har talt. Når Paulus og Barnabas sendes ut på sin første misjonsreise er det ut fra et etter at menigheten «hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.» (Apg 13,3)

Kanskje vi også vil oppleve at Den Hellige Ånd taler, kaller og utsender når vi vender tilbake til den apostoliske praksisen med å faste og be. Vi er i hvert fall på trygg bibelsk grunn når faster og ber.

Ingen kommentarer: