Syv ransakende spørsmål ved fastetidens begynnelse

Nå ved fastetidens begynnelse har jeg latt meg utfordre av noen ransakende spørsmål, som kanskje kan være til hjelp for andre enn meg? De 40 fastedagene før vi skal feire det som er blitt kalt for 'festenes fest' - 1.påskedag - er en gave til oss. Hvordan bruker vi dem?

Her er spørsmålene:

1) Når jeg våkner opp 1.påskedags morgen, hvor forandret vil jeg da være?

2) Er det en vane i mitt liv som gjentatte ganger kommer i veien for meg, slik at jeg ikke kan elske Gud av hele mitt hjerte, av hele min sjel og av all min forstand og min neste som meg selv? Hvordan forholder jeg meg til den vanen de neste 40 dagene?

3) Er det noen jeg trenger å forsone meg med eller be om tilgivelse fra?

4) Er det noen jeg trenger å tilgi?

5) Er det noe disse 40 dagene jeg skal legge fra meg, eller ta opp?

6) Er det noe jeg ikke trenger lenger og som jeg kan kvitte meg med?

7) Minner Gud meg om noen jeg skal be for, lage middag til, eller gjøre en tjeneste?

Når Hans svar er nei og nei

I går ble noen linjer i det diktet Roald Fangen skrev mens han satt i nazistenes fengsel, til hjelp for meg:


"Du sviktet aldri, Herre Krist, - du sviktet ei - selv når det svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og død, da kom du med din fred, kjøpt i din død."


De siste dagene har jeg kjent fortvilelsen komme smygende inn over livet mitt. Det har vært veldig tungt at det operative inngrepet ikke var så vellykket som jeg hadde håpet. I går tok vi bilen, min kone og jeg, og kjørte til et høydedrag et lite stykke fra der hvor vi bor. Egentlig er det ikke langt å gå, men jeg klarer ikke bakkene. Fra parkeringsplassen oppe på høydedraget går det en vei innover i skogen. Vi tok med oss Poirot, vår herlige Wheaton terrier, og ruslet sakte innover. Vi kom noen hundre meter, så var det stopp. Jeg orket ikke mer. Heldigvis kom vi så langt at jeg fikk se den flotte lovprisningstavlen som Mariasøstrene fikk satt opp her. Den gangen var det et nydelig utsiktspunkt, men nå har skogen helt grodd igjen og fuglene har hakket bort flere av bokstavene. Men tavlen sto der og minnet meg om det Guds løfte som står på den.


Når man ikke har mer pust igjen, og beina ikke vil bære - og man elsker å gå, da siger mismotet inn over en. Siden det ser ut som om det ikke blir noen endring, ser det også ut som om jeg må gjøre en del radikale grep når det gjelder fremtid og en del av tjenesten. Selvsagt ber jeg om at Gud må helbrede, men akkurat nå opplever jeg det slik som Ronald Fangen beskriver, at Guds svar er "nei og nei", og jeg kjenner jeg skjelver i uro.


Det ser ut som om jeg ennå en gang må lære meg å si: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd", og "skje din vilje, ikke min. Komme ditt rike!"


Jeg innrømmer at det ikke er lett, nei det er slett ikke lett.


Onsdag - altså i dag - oppholder jeg meg deler av dagen i Oslo. Jeg skal møte en god venn, en prest. Vi skal snakke om mangt og mye, kanskje noe av det jeg lurer på, kan avklares i forbindelse med den samtalen. Jeg vet at Kristus ikke svikter. Og det holder.

Vi må gjenerobre Bibelens shalomvisjon, del 2

"Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9) Den fred Jesus taler om er Guds shalom. Det er den fred som kommer med Guds rike, og som det er vårt kall å bringe inn i denne verden. Vi er kalt til å bringe fred der hatet råder.

Denne fred som vi er kalt til å leve i, og gi andre del i, har sin bakgrunn i det apostelen Paulus skriver om i Ef 2,14: "Men han er vår fred..." Skal vi bringe fred og forsoning, må vi selv ha en erfaring av å ha opplevd fred med Gud.

Det er forunderlig å se hva kraften som finnes i Kristi forsoning kan utføre. Vi har sett det igjen og igjen. Mennesker som hater hverandre, og som finner Kristus, blir frelst og opplever det nye livets forvandling, faller sin fiende om halsen og ber om tilgivelse og hater smelter i en kjærlighetens omfavnelse. Vi har sett det i Nord Irland, hvor katolikker og protestanter har vært i stand til å leve sammen på grunn av forsoningens forvandlende makt, og vi har sett det i Israel hvor jøder som har funnet at Jesus er Messias og palestina-arabere som har hatt samme erfaringen, begynner å elske hverandre.

Om Kristi forsamling kunne begynne å leve ut shalom-budskapet i hverdagen, ville vi begynne å se mer av Guds rikes kvaliteter og realiteter bryte inn i de områdene hvor vi bor, og mennesker ville bli forvandlet. Det er dette som er den dypeste forklaringen på den sterke menighetsveksten som anabaptistene opplevde på 1500 tallet. De bar ingen våpen, de var overmannet av Kristi kjærlighet og dens forvandlende makt og de begynte å leve ut Bergprekenen.

Det finnes de som mener at innholdet i Bergprekenen hører 1000 års riket til. Men det finnes ikke noe bibelsk grunnlag for å hevde noe slikt. Bergprekenen er Guds rikets grunnlov, og skal leves ut her og nå- ikke en gang i fremtiden.

Kristi forsamling trenger å få åpnet sine øyne til å se dette - det vil revitalisere den, og bringe mange til tro på Kristus.

I lys av vår tids forførelse: Hvor frelst er vi egentlig? Del 1

Et par timer alene i bil gir en mulighet til å tenke. For meg blir det tydeligere og tydeligere at mye av vår tids forkynnelse er en forkynnelse uten korset. Det ser ut til at vi blir mer og mer vant til en kristendom uten kors - eller, i beste fall, et som henger harmløst i bakgrunnen. I vår iver etter å popularisere kristendommen, så har vi skapt et svært brukervennlig evangelium hvor det knapt nok er snakk om noe offer. Vi ser ut til å ha glemt at det midt i evangeliet står et kors - et grusomt henrettelsesinstrument. Nåtidig kristendom er lite ivrig til å fortelle om det. Det passer ikke inn i vår nytelsessyke tid. Mye av vår tids forkynnelse handler om at vi skal ha det bra og bli velsignet. Men er dette virkelig bibelsk kristen tro? Neppe. En 'kristen tro' uten korset, er og kan ikke bli noe annet enn vranglære og forførelse!


Etter at jeg kom hjem fra Kolbotn i går, hvor jeg talte i stedets pinsemenighet, satte jeg meg ned for å se et intervju med Leonard Ravenhill, en nå avdød vekkelsesevangelist fra England, som i mange år var bosatt i Texas, USA. Ravenhill, som må sies å være en av David Wilkersons mentorer og som var en nær venn av den, skal vi si legendariske pastoren A.W Tozer - de to tilbrakte mye tid i bønn sammen, sier følgende i dette intervjuet:


"Det handler ikke om min lykke og min velsignelse, men om Guds ære og Guds herlighet."


Det er virkelig noe å legge seg på minnet!


Etter å ha sett intervjuet med Ravenhill kom jeg til å tenke på en bok jeg fikk av min gode venn, evangelist Eivind Frøen. Det er en bok av den messianske jøden Michael L. Brown (bildet). Dr. Michael Brown talte for noen få år siden på Hedmarktoppen, og jeg var så heldig å få være til stede. Brown kjenner vekkelseshistorien meget godt, og er også en dyktig teolog. Boken "How saved are we?" er virkelig en vekkerrøst.


Dr. Michael L. Brown tar et oppgjør med den såkalte "instant-frelse" teologien som har preget så mye forkynnelse i moderne tid. I årevis har vi forkynt et evangelium på billigsalg. Det handler om at man har bedt en rask frelsesbønn, og så er man erklært frelst og himmelborger, uten at det har ført til noen radikal endring av ens levesett.


"Som amerikanske 'troende' tilbringer vi timesvis foran TV men minutter i bønn. Vi er sultne på sportsendinger men har liten smaksans for Guds ord. Vi bruker mer penger på dyremat, enn på misjon, vi elsker å feste, men hater å faste. Vi ønsker Guds velsignelser velkommen, men liker ikke å høre snakk om Hans byrder. Er dette det Jesus døde for? Er dette det nye livet i Ham? Stans et øyeblikk og tenk etter: Enhver som tilbringer mer tid med videospill enn å søke Gud i bønn har ingen rett til å kalle Jesus Herre. Enhver som trives med å se vår tids perverterte såpeserier tjener en annen gud. Enhver som ikke kan unnvære sportsendinger tilber avguder,” skriver Brown og siterer 1.Joh 2,15:


"Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham."


Selv kom jeg til å tenke på Gal 4,14: "Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! FOR VED DET ER VERDEN BLITT KORSFESTET FOR MEG OG JEG FOR VERDEN."


Jeg spør meg selv: Hva betyr det konkret i mitt liv? At verden er korsfestet for meg og jeg for verden? Hva betyr det for deg?