Jesus, Guds rike og Jesu fredsbevegelse, del 7

Jesu etterfølgere er ikke kalt til å leve et passivt liv i påvente av Jesu gjenkomst. På samme måte som Gud er Den store Opprettholderen av jorden, så er Hans disipler kalt til å være 'salt' og 'lys'.

I evangeliet etter Markus leser vi:

'Salt er en god ting. Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli salt igjen? Ha salt i dere selv og hold fred med hverandre'. (Mark 9,50)

Saltet mister sin kraft når kirke og stat blir blandet sammen. Saltet mister sin kraft når kirken går kompromissets vei. Det var dette som skjedde når den kirken gikk fra å være forfulgt til selv å bli en som forfulgte andre. fra å være underlagt Herren Jesus, til å få keiseren som sitt overhode.

Jesus sa om sin forsamling på jord at den skulle være 'verdens lys', åpen og synlig som en by oppe på et fjell:

'Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den i en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen'. Matt 5,14-16)

At Jesus beskriver sitt folk i profetiske kategorier ser vi også den avsluttende delen av Bergprekenen. Forsamlingens oppgave er også å avsløre de falske profetene. De som sier 'Herre, Herre', men som likevel blir avvist på Dommens dag. Disse som misbrukte Hans navn og gav seg ut for å være sanne etterfølgere av Herren Jesus, tilhørte ikke Jesu fattige, sørgende og ydmyke folk på jord, dette folk som kjennetegnes blant annet av dette: en sterk hunger etter rettferdighet. De falske profetene kjenner ikke igjen Jesus når Han møtte dem i jordens hungrende, tørstende, hjemløse og syke.

Deres 'kirke' var annerledes: En kirke hvor dens hyrder hersket over hjorden, som gjorde seg rik på andres bekostning, spiste sammen med denne verdens herskere og menget seg med dem, og dermed fornektet og forrådte Evangeliet om Riket.  Dette var en kirke for de rike og herskende klassene, som drev inn penger for å bygge sine katedraler ved å legge tiende og skatter på folket, som drev mange fra gard og grunn. Dette var en kirke som nektet sine medlemmer å få lese Guds ord, det kunne bare utlegges av deres prester som lovet troskap mot keiseren. Det betydde blant annet at denne kirken fjernet seg fra Jesu ikke-volds lære, og med våpen i hånd startet den med å forfølge og drepe de som fortsatt sto for denne læren. Med velsignelse av både keiser og biskoper.


(fortsettes)