Når det er nødvendig å si upopulære ting

Når noe må sies som ikke er populært er det lett å trekke kortet som sier: 'Du er dømmende', eller 'Du er kritisk' og holde det opp foran ansiktet til den som ytrer ordene. Da har man liksom satt vedkommende ut på sidelinjen, og lukket en hver mulighet for kommunikasjon.

Men av og til må man si vanskelige og upopulære ting. Av og til må noe konfronteres i en menighet. Det er pastorens oppgave!

Guds ord lærer oss følgende:

'Vokt den Guds hjord som er blant dere, og gjør tjeneste som tilsynsmenn ...' (1.Pet 5,2)

Menighetens ansvar beskrives på denne måten:

'Vær lydige mot lederne deres og rett dere etter dem! For de våker over sjelene deres og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere'. (Hebr 13,17)

En av de som har jobbet med denne problemstillingen teologisk den siste tiden er Floyd McClung (bildet), som nå er leder for et disippeltreningsarbeid i Sør-Afrika. Han sier noe som noen og en hver av oss bør vel i å tenke igjennom:

'Hvis folk svikter i å handle på noe de vet er sant, så vil det å gi dem mer kunnskap bare føre til at de gjør hjertene sine harde og fører bare til at forførelsen bare blir sterkere'.

Jesus talte av og til harde ord! Så harde at enkelte ikke ville fortsette å følge Ham på grunn av Hans harde ord: 'Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham'. (Joh 6,66)

Åndelige ledere må være villige til å si upopulære ting som kan virke harde, og som kan oppfattes som 'dømmende'. Om de ikke er villige til det, er de falske hyrder. De vil oppleve at noen forsvinner, men det er omkostningen, om man vil bli stående som en sann hyrde for den flokken en er blitt betrodd.