Jesus, Guds rike og Jesu fredsbevegelse, del 6

Oppe på høydedragert overfor Genesaretsjøen sitter Jesus med sine 12 disipler rundt seg. Han ser på dem med ømhet, og sier:

'Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn'. (Matt 5,9)


Det er altså på grunn av innsatsen som fredsarbeidere at disiplene kalles Guds barn! Legg merke til at Jesus bruker ordet 'skape'. Da snakker vi om en prosess. Teksten ordvalg på grunnspråket, hele sammenhengen og fremfor alt Jesu eget eksempel viser oss at det er et spørsmål om en aktiv, skapende innsats for fred og forsoning. Vi er kalt til å være salt og lys, og leve forsonet med andre. Der hvor det er strid er vi kalt til å skape fred. Derfor blir det en stor selvmotsigelse når kristne deltar i væpnede kamper, eller er med på å opprettholde konflikter, eller til og med skaper dem!

Ingen ting speiler nemlig Guds egen holdning til menneskene som det å skape fred. Jesus kalles i Jes 9,6 for 'Fredsfyrste'. Og i Ef 2,24 leser vi: 'Han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet'.

Disse murer av fiendskap må brytes ned hele tiden, for djevelen er en mester i å bygge dem opp rundt mennesker, og skape konflikter hvor hatet råder. Det er ingen passivitet Jesus kaller oss til, men et aktivt fredsskapende arbeid:

'Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, be for dem som mishandler dere og forfølger dere. SLIK kan dere være barn av deres Far i himmelen ...' (Matt 5,44-45) 

Jeg har valgt å skrive 'SLIK' med store bokstaver for virkelig å understreke det Jesus sier: På denne måten, når dere gjør dette, da er dere Guds barn!

Med andre ord: Livet med Jesus er veldig praktisk! Dessverre så åndeliggjør vi kristenlivet alt for mye.

Jesus tegner i saligprisningene et bilde av et profetisk folk. Den profetiske forsamlingen kan derimot miste sin identitet og i alt for høy grad assimileres med omgivelsene. Kristus skapte ikke en folkekirke, hvor alle hører med! Han skapte en profetisk forsamling som særpreges av at dens medlemmer er salt og lys i en mørk verden. En folkekirke blir smakløs. Den har ingen skarphet, ingen dybde og har dermed ingen forvandlingskraft. Den tilpasser seg hele tiden etter tidsånden, og blir en makelig kirke som har liten eller ingen innflytelse.

(fortsettes)