En fransk historiker, ateist og nihilist besøkte munken Porphyrios i hans Hermitage i Milesi, Attica. Hun forventet ikke at hun som universitetsprofessor skulle lære noe stort av som bare har gått i 2. klasse i barneskolen, men for vennens skyld gikk hun med på å gå.
Munken ba om å få snakke uten at noen andre var tilstede eller ved hjelp av tolk, noe som forårsaket spørsmål til vennene hennes som visste at den franske kvinnen ikke snakket gresk i det hele tatt, og heller ikke at munken snakket fransk.
Den teologiske og eksistensielle diskusjonen fant endelig sted med de to alene, ganske lenge.
Døren åpnet seg og den gusfornektende kvinnen kom ut i tårer og anger. Da vennene hennes spurte henne hvordan det hadde gått med samtalen med munken, svarte hun:
"Han snakker flytende fransk."
Det samme skjedde med en tysk lege, med en serber, med en rumener, med en ire.
Da hans åndelige barn spurte ham hvordan han kunne fremmedspråk mens han aldri ble lært dem, svarte han:
"Jeg snakker til dem på gresk, og Den Hellige Ånd tolker dem i deres sinn og hjerter"
Dette er det nye språket til Den Hellige Ånd som Kristus lovet sine disipler, Paradisets språk som ble forvirret av stolthet over Babels tårn og fra pinsen som ble returnert av Den Hellige Ånd gjennom Kirken til alle tiders hellige.
Også med Saint Paisios har vi mange slike eksempler og med russiske hellige også.
Den Hellige Ånd, den himmelske ild som alterets ild en gang tente på pinsedagen, er alltid i Kirken og har brent i tjue århundrer nå. Det ble aldri slettet av menneskelige svakheter og feil.
"Og jeg vil be Faderen, og han skal gi deg en annen Talsmann, så han kan bli hos deg for alltid".
På bildet er den ateistiske franske historikeren Magdalene i Sinai -ørkenen, hvor hun levde et asketisk liv etterpå, alene i 18 år under svært vanskelige forhold, etter å ha gitt avkall på rikdom, karriere, berømmelse og ubrukelige livsfilosofier.
Hun sovnet inn i Herren 12. desember 2013.
