Rastløshet, uro og stedbunden tro

 Det moderne mennesket er bereist. Nå tilhører jeg en generasjon hvor det var ganske uvanlig at man dro på ferie utenlands. Noen i min bekjentskapskrets hadde vært i Sverige og Danmark, ja, til og med på Gran Canaria, men sistnevnte tilhørte absolutt sjeldenhetene. Nå er det ikke uvanlig at man reiser til de fjerneste steder, noen man knapt nok har hørt om. Den moderne nordmann er blitt en globetrotter.

Og det er ikke noe galt med det. Kanskje har vi det i blodet. Nordmenn har siden vikingstiden ikke minst vært et sjøfarende folk, og på sine reiser og vikingetokter stiftet de bekjentskap mee kelterne. En av dem, hellige Brendan, ble til og med kalt 'sjøfareren'. Og det ikke uten grunn! Hans sjøreise fra den sørvestlige irskekysten til det som nå er kjent som Amerika, er sagnomsust.

Men det går an å reise uten å bevege seg! 

For en tid tilbake var jeg så heldig at jeg fikk se et TV-program i reprise. Jeg så programmet om laftesnekkeren Robert, som i en mannsalder har bodd i de djupe skogene i Ozark i Arkansas, og oppdratt flere barn, for noen år siden. Det gjorde et djupt inntrykk på meg. Derfor ble tirsdagens reprise et gledelig gjensyn. Robert er ikke alene om å leve et enkelt avsondret fra omgivelsene. Det er det mange som har gjor, og i en fastfood-kultur finnes det også en motvekt: slowfood. Den maten det tar tid å dyrke og tilberede.  Munker, nonner og eneboere har gjenom århundrene levd sine liv på et og samme sted. Noen har ikke reist fra dette stedet noensinne, men de har likevel ikke gått glipp av mye! Det har levd sine liv 'skjult med Kristus' (Kol 3,3), og har hatt sterke og livsforvandlende møter med Gud og levd et liv i pakt med skaperverket, Kanskje har de sett ting ingen andre ser med sine øyne, kanskje har de hørt ting andre ikke hører med sine ører - men levd enkle liv i en daglig omgang med Gud? Det høres merkelig ut for det moderne, mobile mennesket, som stadig er på søken etter nye reisemål.

For å sitere forfatteren Alfred Hauge i hans trilogi om Cleng Peerson: "... i vårt eget hjerte er det hav å seile, der er skoger å gjennomstreife og ødemarker å gå seg vill i ... 

En full timeplan og et fullt og fredfylt og tilfreds hjerte er sjeldent den samme tingen. Nådens rytme er langsom. Langsomt blir allting til.

Stedbunden er slett ikke noe negativt. Det er mulig å være stedbunden og vidsynt. Er du stedbunden har du slått røtter, og med djupe røtter tåler du bedre stormen, I en tid så preget av overfladiskhet trenger vi ikke mer teknologi og hurighet, men djupe mennesker. Mennesker som er blitt formet av livet. En har sagt at jo nærmere Gud man lever, jo enklere blir man. Man har gjort seg djupe erfaringer av at Gud er trofast i alle livets skiftende omstendigheter - fordi man har levd langsomt. Den som leve lenge må leve langsomt. Bli en del av rytmen på det stedet hvor man bor. 

Til de jødene som levde i eksil i Babylon skrev profeten Jeremia et brev, hvor det blant annet heter: 

"Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, til alle dem jeg har ført bort fra Jerusalem til Babel: Bygg hus og bo i dem! Plant hager og spis deres frukt! Ta dere koner og få sønner og døtre. Og ta koner til deres sønner og gift bort deres døtre, så de kan føde sønner og døtre. Bli tallrike der, og bli ikke færre! Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel." (Jer 29,4-7)

Selv under eksilet ber Gud dem om å slå røtter! 

Konsentrasjon og distraksjon

Du har sikkert opplevd det: du setter deg ned for å lese i Bibelen eller be og så er det ett eller annet som fanger oppmerksomheten, og du blir distrahert og mister fokus. Jeg er sikkert ikke alene om å gjort meg flere erfaringer med dette? 

I den kristne tradisjonen har ordet 'prosoche'- oppmerksomhet - blitt definert som en holdning av 'konsentrasjon', 'en indre bevegelse mot', som 'å fokusere sitt sinn imot'. Men oppmerksomheten kommer likevel ikke av menneskelig evne, men av en indre bevegelse som berører hele vår kropp og vår sjel. Dette skjer når vi oppdager at vårt livs mening, sentrum og mål fører sammen, alt vi gjør i lyset av dette målet. 

Ordene fra Kolosserbrevet blir stadig mer meningsfullt: "i ham blir alt holdt sammen..." (Kol 1,17)

Konsentrasjon eller indre samling kommer med åndelig modenhet, av å tilbringe tid i Guds nærhet.

Rastløshet - og Guds fred

De siste dagene har jeg tenkt en del på hvilket grep rastløsheten har på oss. Jeg tror faktisk dette er et større problem, enn det mange vil innrømme at det er. Det må skje noe hele tiden.

Som en stille protest mot den moderne rastløsheten taler de første ordene i prologen til Benedikts klosterregel. Der heter det: "Lytt, min sønn, til mesterens ord, bøy ditt hjertes øre hen, ta imot din kjærlige fars formaning, og omsett den i handling."

"Lytt - med ditt hjertes øre..." Ikke bare med hjerne og intellekt, men med hele meg, mine følelser og forestillinger. Lærer jeg å lytte, blir jeg trukket inn i et "gi og motta". Hos den hellige Benedikt heter det videre: "Og med øynene åpne mot Guds lys, la oss lytte med vaktsomt øre til det daglige kall fra Guds stemme: 'I dag', heter det, 'i dag om dere hører hans stemme, forherd ikke deres hjerter.' Og videre: 'Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene.' Og hva sier Ånden: 'Kom, mine barn, og lytt til meg; jeg skal lære dere Herrens frykt. Løp, så lenge dere har livets lys, så ikke dødens mørke får dere i sin vold."

Skal vi komme dit hen at vi kan lytte, slik den hellige Benedikt anbefaler oss, ja da må Gud gjøre noe med rastløsheten vår. En av Åndens frukter er "fred". I Rom 14,17 leser vi at "Guds rike består i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd." Det greske ordet som er benyttet i Gal 5,22 hvor den Åndens frukt som heter fred nevnes, er ordet eirenè (uttales irenè). Ordet er brukt i betydningen fred i sinnet, det vil si at sinnet er fritt fra begjær og følelsenes innvirkning. Når jeg leser dette kjenner jeg virkelig på behovet i mitt eget liv for å be om at mitt sinn fylles med Guds fred! Vi har jo fått et eget løfte om dette i Fil 4,7: "Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." Men er det en virkelig erfaring i mitt liv? Her kjenner jeg virkelig at Gud må gjøre sitt verk i mitt liv på et enda dypere plan.

"For han er vår fred..." (Ef 2,14) Jeg leser disse ordene og tenker: Jeg skal feste blikket på Jesus, og tillate at Hans fred som overgår all forstand, får strømme over meg, slik at Han kan gjøre noe med min rastløshet.

Det skal jeg gjøre i dagene som kommer. Jeg skal sette meg på fanget til Gud, bikke hodet mitt inn til Hans bryst, og hvile hos Ham. Akkurat det trenger jeg.

Disse ordene av Esther de Waal, en legkvinne som har levd etter Benedikts-regel i mange år, rinner meg i hu:

Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn.

Blant poeter og profeter en regntung oktoberdag

Jeg sitter inne en regntung hustrig oktoberdag og leser den walisiske poeten R.S Thomas (bildet). Få har skrevet så sterkt om tvil og tro som ham. Dette er ærlighetsteologi på det beste.

Ronald Stuart Thomas (1913-2000) var en anglikansk prest med djupe røtter i sitt elskede Wales som utforsket de gåtefulle og skjulte sidene ved Gud, og våget seg på å skrive om Guds fravær. Det er modig, det er troverdig, for alle møter vi spørsmålene når troen prøves gjennom lidelsen.

Thomas henter sitt språk og sine bilder fra heiene og og liene i det walisiske fjellandskapet, fra tidevannet og bølgene, fra fuglene og menneskene som bor i dette landskapet.

Vi er så heldige at vi har fått gjendiktet flere av diktene til norsk, takket være teologen og bibeloversetteren Hans Johan Sagrusten. La meg gi deg en liten smakebit:

Heia

Ho var som ei kyrkje for meg.
Eg steig inn med mjuke steg,
heldt anden lik ei huve i handa.
Det var stilt.
Den Gud som var der, lèt meg kjenne han,
endå eg ikkje høyrde han, i reine fargar
som gav væte til auga,
i vinden som rørte seg gjennom graset.

Det er forlaget Efrem som gav ut denne gjendiktingen i 2013, med tittelen: 'Ein stad mellom tru og tvil'.

I 1990 gav Solum forlag ut boka: 'Efter Jeriko', som inneholder utvalgte dikt av R.S Thomas i Henning Kramer Dahls gjendiktning.

Jeg har begge bøkene framfor meg nå lånt på det lokale biblioteket, og skal bruke tiden framover på å bli bedre kjent med denne poeten. Jeg har funnet ut at profeter og poeter har mye til felles, og deres gaver hører sammen! Det ser man tydelig hos R.S Thomas.

Jeg leser også en essaysamling av Seamus Heaney, den irske nobelprisvinneren fra 1995, som skriver om 'Sansen for plassen'.

Rotløsheten er nemlig vår tids største utfordring - også åndelig sett. Jeg skal komme tilbake til hva Seamus Heaney skriver om dette, fordi det her også er mye åndelig visdom å hente. Vi hører hjemme et sted, og når vi slår rot der, formes vi av landskapet som omgir oss. Det er dette som kommer så sterkt frem i diktene til R.S Thomas.

Fordi vi ikke har tid til å slå rot blir vi frustrerte, desillusjonerte og fragmenterte.

Nå skal jeg fyre opp i peisen og brygge meg en god kopp tea og lese R.S Thomas. Jeg kommer nok tilbake til ham på bloggen, og i prekener framover.