Blant poeter og profeter en regntung oktoberdag

Jeg sitter inne en regntung hustrig oktoberdag og leser den walisiske poeten R.S Thomas (bildet). Få har skrevet så sterkt om tvil og tro som ham. Dette er ærlighetsteologi på det beste.

Ronald Stuart Thomas (1913-2000) var en anglikansk prest med djupe røtter i sitt elskede Wales som utforsket de gåtefulle og skjulte sidene ved Gud, og våget seg på å skrive om Guds fravær. Det er modig, det er troverdig, for alle møter vi spørsmålene når troen prøves gjennom lidelsen.

Thomas henter sitt språk og sine bilder fra heiene og og liene i det walisiske fjellandskapet, fra tidevannet og bølgene, fra fuglene og menneskene som bor i dette landskapet.

Vi er så heldige at vi har fått gjendiktet flere av diktene til norsk, takket være teologen og bibeloversetteren Hans Johan Sagrusten. La meg gi deg en liten smakebit:

Heia

Ho var som ei kyrkje for meg.
Eg steig inn med mjuke steg,
heldt anden lik ei huve i handa.
Det var stilt.
Den Gud som var der, lèt meg kjenne han,
endå eg ikkje høyrde han, i reine fargar
som gav væte til auga,
i vinden som rørte seg gjennom graset.

Det er forlaget Efrem som gav ut denne gjendiktingen i 2013, med tittelen: 'Ein stad mellom tru og tvil'.

I 1990 gav Solum forlag ut boka: 'Efter Jeriko', som inneholder utvalgte dikt av R.S Thomas i Henning Kramer Dahls gjendiktning.

Jeg har begge bøkene framfor meg nå lånt på det lokale biblioteket, og skal bruke tiden framover på å bli bedre kjent med denne poeten. Jeg har funnet ut at profeter og poeter har mye til felles, og deres gaver hører sammen! Det ser man tydelig hos R.S Thomas.

Jeg leser også en essaysamling av Seamus Heaney, den irske nobelprisvinneren fra 1995, som skriver om 'Sansen for plassen'.

Rotløsheten er nemlig vår tids største utfordring - også åndelig sett. Jeg skal komme tilbake til hva Seamus Heaney skriver om dette, fordi det her også er mye åndelig visdom å hente. Vi hører hjemme et sted, og når vi slår rot der, formes vi av landskapet som omgir oss. Det er dette som kommer så sterkt frem i diktene til R.S Thomas.

Fordi vi ikke har tid til å slå rot blir vi frustrerte, desillusjonerte og fragmenterte.

Nå skal jeg fyre opp i peisen og brygge meg en god kopp tea og lese R.S Thomas. Jeg kommer nok tilbake til ham på bloggen, og i prekener framover.

Gjest hos virkeligheten

Jeg glemmer ikke første gang jeg leste den svenske Nobelprisvinneren Pär Lagerkvist første gang. Det var en skjellsettende opplevelse. Hans forfatterskap traff en nerve i meg, og jeg ble dratt inn i hans fascinerende univers av Gudslengsel, av spørsmålene rundt tro og tvil, liv og død. Stadig finner jeg meg selv i situasjoner hvor et eller annet Lagerkvist-sitat dukker opp. Og nå og da leser jeg opp igjen hans bøker: Barabas, Dvergen eller Det Hellige Landet. Anbefales på det varmeste for den som har tid til å slappe av med god litteratur, som også setter tankene i gang!

Pär Lagerkvist var født i 1891 i Växjö som den yngste av syv søsken. Han kom fra et dypt religiøst hjem der troen på en god og allmektig Gud, oppstandelsen fra de døde og det evige liv var noe selvsagt som det ikke ble stilt spørsmål med. Men Pär skulle kjempe med de store livsspørsmålene livet ut. Han fikk også kjempe med sin angst, som den kunstnersjel han var. Det er vel derfor han kommer en så nær og berører en så sterkt, ikke minst gjennom hans lyrikk.

I dag leste jeg en dødsannonse hvor et dikt av Pär Lagerkvist var gjengitt. Og det er så typisk Lagerkvist som det er mulig å bli. Jeg vil gjerne få dele det med deg:

Det är vackrast när det skymmer. All den kärlek himlen rymmer ligger samlad i ett dunkelt ljus över jorden, över markens hus.

Allt er ömhet, allt är smekt av händer. Herren själv utplånar fjärran stränder. Allt er nära. allt är långt ifrån. Allt er givet människan som lån.

Allt er mitt, og allt skall tagas från mig, inom kort skall allting tagas från mig. Träden, molnen, märken där jag går. Jeg skal vandra - ensam utan spår.