Travelhet eller langsomhetens gode rytme

I det jeg nærmer meg fastetiden skal jeg 'hensynsløst elimenere travelhet fra livet mitt', for å låne et uttrykk fra den amerikanske filosofen og baptisten, Dallas Willard.

Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men du verden så nødvendig. C.S Lewis har sagt at 'travelheten er ikke bare av djevelen, den er djevelen.' Det stemmer godt med ordene fra profeten Jesaja 28,16: 'Den som tror, har ingen hast.' Eller som det heter på nynorsk: 'Den som trur, tek det med ro.' Den onde gjør jo det motsatte av Gud.

En av de store lærdommene jeg har tatt med meg siden jeg ble en kristen i 1972, er ordene fra Forkynneren eller Kohelets bok: 'Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen.'  Det stemmer på alle livets områder - også  på det åndelige!

Alt dette vi skal rekke! Det kan bli en forbannelse.

Mens alt går i hurtigtogsfart mister vi mer og mer av det forunderlige livet. Vi rekker rett og slett ikke å oppleve det. Vi verken sanser det, ser det, hører det, eller lever det.

'Hold opp! Kjenn at jeg er Gud,' skriver en av Korah-sangerne i Salme 46,11. Det kan også oversettes: Stans!

Fastetiden gir oss 40 dager til å stanse opp! Det er litt av en gave.

Selv har jeg måtte lære meg til å leve saktere på grunn av Parkinsons. Kroppen følger ikke med lenger. Det er saktere, for ikke å si, tregere morgener. Jeg kan ikke løpe lenger. Bevegelsene er saktere, jeg må hvile oftere. Men det er også en velsignelse i langsomhetens rytme. Jeg oppdager mer, legger merke til mer, og er mer til stede i eget liv.

Travelheten og roen

Jeg er ikke sikker på om jeg liker travle dager lenger. Det jeg derimot liker er den hverdagslige, rolige rytmen - som er godt for sjelen og kroppen. Den rytmen som gjør at sjelen din og kroppen din henger med.

De to siste dagene - og det kommer en til i morgen, har for mitt vedkommende vært heseblesende. Jeg har unnagjort meg besøk hos  nevrolog, ørespesialist, hjemmetjenesten, endrokrinolog og i morgen står et besøk hos reumatolog for tur. Inntrykkene er mange, følelsene kjører berg-og-dalbane.

Det er en ting å være opptatt, noe annet å være travel. Jeg liker å ha noe å gjøre. Det kan tilføre deg energi. Å ha det travelt tapper meg for energi.

Jeg trives ikke i byene lenger, ikke i støyen og alle lydinntrykkene.

Gi meg heller et stille fjellvann.

Travelt opptatt!

Det er mulig å bli så travelt opptatt med å leve i ens kall, at man ikke lenger lever med Gud!

Det er alvorlig.

Når dagene blir fulle av avtaler, når man tar på seg det ene engasjementet etter det andre, står man i fare for 'gå for egen maskin',  og ikke lenger ha tid til å lytte til Den Hellige Ånd.

Apostelen Paulus var ivrig. Lukas forteller i kirkens aller første kirkehistorie, Apostlenes gjerninger, at Paulus ved en anledning ville komme seg til Asia, men ble 'hindret av Den Hellige Ånd', og da han forsøkte å komme til Bitynia, "gav Jesu Ånd dem ikke lov'. Den Hellige Ånd hadde nemlig andre planer for Paulus og hans apostoliske team: Europa! Du kan lese om dette i Apg 16.

Men Paulus var altså i ferd med å gå glipp av Herrens plan i all sin iver etter å følge Herren. Han hadde ikke tid til å vente på å høre fra Gud. Dermed måtte Den Hellige Ånd gripe inn å hindre ham. Men det hender vi ikke hører selv om Den Hellige Ånd hindrer oss. Vi kjører på - med full guffe. Det går sjelden bra, og det bærer veldig lite frukt. Folk merker på oss at vi ikke har tilbrakt tid i lønnkammeret, men serverer gammel mat.

Vi er ikke kalt til å rekke over alt. Vi er kalt til å leve og vandre for Guds ansikt.
Det handler om å være til for Ham.
Det handler ikke så mye om gavene, som Giveren.

Hva etterlater jeg meg neste generasjon?

Jeg anser meg ikke selv for å være en gammel mann. 30. september runder jeg 57 år. Men for barn og ungdom er jeg nok urgammel. Det har fått meg til å tenke på hva jeg har å gi videre til neste generasjon. Av levd liv. Av gudsfrykt og ærefrykt for det hellige. Av erfaringer med Gud.

I går grunnet jeg mye på ordene fra profeten Jeremia:

'Så sier Herren: Still dere på veiene og se etter, spør etter de gamle stiene, spør hvor den gode veien er og vandre på den! Da skal dere finne hvile for deres sjeler...' (Jer 6,16)

Vi lever i en svært urolig tid. Opprivende på så mange måter. Alt skjer veldig hurtig. For de fleste strekker ikke tiden til. Kravene er uendelige. Livets runddans kaster oss inn i en malstrøm som gjør oss svimle. Det er få holdepunkter i livet. Relativismen brer om seg. Menneskene lager sin egen tro, satt sammen av det de finner troverdig, fra så mange kilder. For å forsøke å få livet til å henge sammen.

Men i hver generasjon har det vært noen som har vært en stabiliserende faktor. Som har båret med seg en fred, en ro over tilværelsen, som har satt djupe spor i dem. De har vært smittebærere. Når de kom inn i rommet, fylte de det. Og etterlot seg fred.

Også i urolige tider.

Det er lett å bli tilbakeskuende og nostalgisk, og tenke at alt var så mye bedre før. Noe var kanskje det, men Den Hellige Skift sier oss: 'Si ikke: Hva kommer det av at de gamle dager var så mye bedre enn de som nå er? For det er ikke av visdom du spør om det'. (Forkynneren 3,10).

Det er ikke her visdommen ligger.

Men derimot finner vi den beskrevet i Ord 9,10:

'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'.

Det var det de gamle hadde forstått, og det var det som gjorde at de la noe igjen etter seg: i sin samtid fred, og denne freden fulgte også med deres ettermæle. Fremdeles hviler velsignelsen over deres minne. De hadde funnet det profeten Jeremia talte om: 'den gode veien'. Dermed fant de også 'hvile for deres sjeler'.

Bærer vi dette med oss? Preger denne freden oss? Det var jo den Kristus etterlot seg! Han sier det selv, slik:

'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!' (Joh 14,27)

Jesus la altså noe igjen etter seg når Han dro hjem. Sin fred. Vi har fått den i gave. Har vi tatt i mot den? Apostelen Paulus skriver i sitt brev til den kristne forsamlingen i Efesos, at 'Kristus er vår fred' (Ef 2,14).

Det viktigste spørsmålet jeg dermed må stille meg er dette? Hva stjeler min fred?

Hvis jeg skal etterlate meg noe varig må det være dette: Et LEVD liv. Prøvet gjennom det livet har å by på, stående, i all min svakhet, for Guds ansikt, med Hans velsignelse hvilende over meg, preget av Hans fred.

Eller har jeg det så travelt at jeg ikke etterlater meg spor?

Apatheia - en dyp hemmelighet

Om ordet askese, som jeg skrev om i forrige bloggartikkel, har en dårlig klang i mange moderne menneskers ører, så har vel ordet apati det enda mer. Å være apatisk er vel ikke noe ideal. Men det er fordi ordet har fått en annen mening enn den opprinnelige. I den østlige kirketradisjonen betyr ordet apati, eller på gresk apatheia, noe ganske annet enn det vi forbinder med ordet. Det kommer da også tydelig frem i den undervisningen som Evagrios av Pontus gir.

Evagrios skildrer apatheia som en frihet fra lidelser. Spørsmålet som naturlig melder seg er: hva betyr denne frihet, og hvordan finner man denne friheten? Sagt på en annen måte: Hvordan finner man hvile i sitt indre?

Jeg har gått å tenkt på en historie de siste dagene, som fortelles om abba Arsenios. Det har sikkert sammenheng med min egen livssituasjon for tiden, hvor jeg søker å finne veien videre for min egen vandring med Herren. En bror i Herren kom og spurte abba Arsenios:

”Mine tanker plager meg og sier: Du kan verken faste eller arbeide. Da kan du i det minste besøke de syke, for det er også en kjærlighetshandling.” Men abba Arsenios som kjente igjen demonenes utsagn sa til ham: Gå hjem og spis, drikk og sov og arbeid ikke. La være med å forlat din celle.” Abba Arsenios visste nemlig at om denne bror i Herren forble i sin celle ville det føre munken til ordningen.

En av de fremste oppgavene som demonene har er å skape forvirring og splittelse, og for det moderne mennesket gjør han det ved travelhet og stress. Kvekeren Richard Foster har sagt følgende: ”Overfladiskhet er vår tids forbannelse. Kravet om øyeblikkelig tilfredsstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intelligente mennesker, men flere mennesker med dybde.”

Travelheten og rastløsheten gir oss denne dype splittelsen i vårt sinn, og driver oss stadig til å gjøre og handle. Den driver oss bort fra hvilen og stillheten, som er selve utgangspunktet for at Herren kan bruke oss. Den følgende historien har hjulpet meg til å få en dypere forståelse av begrepet apatheia hos Evagrios:

”Jeg ligner en mann som sitter under et stort tre og ser mange ville dyr og slanger komme mot meg. Når han skjønner at han ikke kan klare seg mot dem, klatrer han raskt opp i treet og blir berget. Slik er det også med meg: Jeg sitter i min celle og merker hvordan de onde tankene kommer mot meg. Når jeg ikke makter å stå imot dem, flykter jeg til Gud i bønn og blir berget fra fienden.” (Abba Johannes)

Spørsmålet er om det ikke er nettopp jakten på sinns inntrykk, på nye erfaringer, stimulans og på heftige opplevelser som skiller vår moderne tid fra den tidlige Kirkens åndelighet.

En har sagt at travelheten er ikke av djevelen, men den er djevelen selv. Det er noe å tenke nøyere på. Det nye testamente fremhever saktmodighet, mildhet, stillhet og tillit som uttrykk for åndelig modenhet, fremfor hurtighet, effektivitet, fleksibilitet som vi nå beundrer som uttrykk for det samme. Hvem tar feil? Bibelen eller den moderne utgaven av den kristne tro?

Dette handler likevel ikke om noe som er bakstreversk, en form for nostalgi. Det handler om genuint kristent liv, som er totalt annerledes. Å stadig bryte opp fra sitt bosted og forhold, å stadig søke nye ting, reisemål, metoder – er intet annet enn en flukt fra virkeligheten. Fra livet selv. Vi beseirer jo ikke det som river oss i stykker gjennom å følge de kreftene som stadig river i stykker i stadig større tempo!

Veien til befrielsen er lang. Den går ut i ørkenen. Men de mange viljene og begjær som finnes i meg, forsvinner ikke bare ved at jeg går ut i ørkenen og blir ensom med Gud. De bor i meg. Det jeg forsøker å la ligge igjen etter meg når jeg går ut i ørkenen, de følger med meg dit. Jeg behøver ikke bare en distanse til den hektiske karusellen av menneskelig streben, jeg behøver distanse til mine egne tanker; ikke bare en vei ut av uroen omkring meg, men også av uroen inne i meg.

Våre velprøvde åndelige veiledere fra ørkenen forteller oss om veien ut av dette. Veien finnes rett foran våre føtter. Den er ikke bred og den lokker ikke mange, men det er en vei fra splittelse til enhet. Veien kalles Kristi ydmyke vei. Den er ikke jevn, men full av groper og hinder, men hver gang man faller, faller man i barmhjertige hender – i Guds favn. Det er en kamp å gå denne veien, men den fører fram. Mange har gått den før oss. Og Herren er min hjelper. ”Han leder meg på rettferdighets stier for Sitt navns skyld.” (Salme 23,3)