Vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg

En bønn av Augustin følger med meg disse dagene. Jeg fikk den fra en kjær venninne av May Sissel og meg: Be den gjerne sammen med meg. Denne vakre bønnen betyr så mye for meg.

"Sent kom jeg til å elske deg, du skjønnhet så gammel, så evig ny. Sent kom jeg til å elske deg. Der ute søkte jeg deg, men du var i meg - selv om jeg var langt borte fra deg. Du rørte ved meg, og jeg lengtet etter din fred. Nå legger jeg mitt håp i din store nåde alene.

Gi hva du krever, og krev så hva du vil. Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg."

Stillhetens betydning

"Å fremstille seg, overgi seg, overlate seg helt til stillheten, til et vidt landskap av skog og åser, eller havet og ørkenen,
å sitte stille når solen flommer
inn over landet
og fyller stillheten med lys

... få er villige til å tilhøre
helt en slik stillhet,
til å la den suge seg helt inn til beinene sine,
å puste ingenting annet enn stillhet,
å mate seg med stillheten,
og forvandle selve substansen i deres liv,
til en levende og våken stillhet."

- Thomas Merton i Thoughts in Solitude. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den stille, hellige lørdagen.

Dagen i dag er ingen rød dag i vår kalender. Det burde den absolutt være. På den syvende dag i Den stille uken, hvilte Jesus ut i graven, etter å ha fullført alt det Hans Far hadde bedt Ham om å gjøre. Av alle dager i historien er Den hellige lørdagen, dagen da Jesus hviler i gravens stillhet og mørke. Dette er dagen hvor hele skapelsen venter i djup indre hvile. Dette er dagen hvor ingen ord blir talt, ingen proklamasjoner gjort. Guds ord gjennom hvilket hele skaperverket ble skapt, hviler i jordens djup. Denne hellige lørdagen er den stilleste dagen av alle.

"Alt i Hans tempel roper:"Ære!" ( Salme 29,9 )

Guds tid

"Det ligger noe vidunderlig i det at Gud ikke skapte tiden som en uendelig lang, ensformig linje. Guds tid er ikke alltid den samme. Det er ikke alltid samme temperatur, det er ikke alltid like lyst eller mørkt, det er ikke alltid sommer eller alltid vinter.

Mennesker har en tendens til å utslette og jevne ut alle forskjeller. I stedet for å arbeide om dagen og hvile om natten, har vi forstyrret både vår og naturens egen rytme og skiller ikke lenger mellom dag og natt.

Også i vår egen, åndelige utvikling skulle vi ønske at alt skjedde med samme hastighet. Men slik er det ikke i virkeligheten. Gud styrer tidens gang, både på det materielle og åndelige planet, og han gjør det med en stadig veksling. 

I dag søker menneskene så mye kunstig avveksling. Vi vil stadig ha noe nytt. Det skyldes kanskje at vi har mistet følelsen for den naturlige rytmen i Guds tid. 

Guds tid har en rytme som består av død og oppstandelse. Alt begynner, alt dør og alt begynner på nytt. Ingen ting er ferdig en gang for alle, ingen ting utvikler seg etter en jevnt stigende kurve. Det finnes sterke og svake øyeblikk. Det finnes tider da det ikke hender noe spesielt, og tider da det begynner noe helt nytt.

Hvis du bare respekterer denne rytmen og følger den uten motstand eller innvendinger, vil du allerede nå kunne ane noe av den dype harmonien Gud har skapt deg til."

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid, Verbum 1994, side 368

Gud opprettholder alt

"Hvordan kan vi unngå å miste sjelen vår når alt drar i ulike retninger? Hvordan skal vi kunne holde alt sammen når vi stadig slites i stykker?

Jesus sier: "Men ikke et hårstrå på hodet skal dere miste. Hold ut, så skal dere vinne livet!" (Luk 21,18-19)

Vi kan bare overleve i denne verden om vi setter vår lit til at Gud kjenner oss på en djupere måte enn vi kjenner oss selv. Vi kan bare holde alt sammen når vi tror at Gud holder oss oppe. Vi kan bare vinne livet når vi hele tiden er forvisset om at hver liten del, ja, hvert hodehår, hviler trygt i Herrens guddommelige favn.

Med andre ord: Når vi lever i Ånden har vi ingenting å frykte."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Guds hvile

"Gud holder alle trådene i sin hånd, det er alltid han som har det siste ordet. Hvis du tør stole på dette, blir du fylt av en dyp glede og fred. Da vet du at Gud står bak alt. Alt som skjer i livet ditt er båret av en allmektig kjærlighet. En kjærlighet som du kanskje ikke forstår, men som du kan overgi deg til."

Disse ordene av Wilfrid Stinissen betyr mye for meg om dagen. Dager med så mye smerte og svimmelhet.

"Å falle i Guds armer", er et uttrykk, som passer godt på mitt Gudsforhold akkurat nå. Jeg kan ikke falle utenfor de armene - og jeg kjenner på en djup takknemlighet for at det er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud som alltid har det siste ordet, ikke den onde.

I Guds armer kan jeg hvile. Ikke jage etter noe - men hvile. Puste ut. Kjenne Hans gode nærvær. Jeg sammenligner det med å ligge i vakker blomstereng - som denne.

Arbeidet vårt begynner med hvile

Denne artikkelen ble til stor velsignelse for meg. Derfor valgte jeg å oversette den til norsk:

'Fastetiden har begynt. Jeg åpnet boken til Christine Sine og Jean Andrianoff: "Hungering for life: Creative Exercies for Lent" og leste disse ordene for denne uken:

"Tro er den tillit at det vi håper på faktisk vil skje; den gir oss forsikring om ting vi ikke kan se." (New Living Translation). 

Umiddelbart reiste jeg i tankene tilbake til seminaret, til klassen som ble ledet av Eugene Peterson. Det var der jeg ble presentert for tanken om at dagen begynner når vi legger oss ned for å hvile. Hver dag starter mens vi sover, mens Gud i sin trofasthet arbeider for å forberede vår dag. Når vi våkner, så går vi inn i noe som Gud allerede har begynt. Dette er kanskje ikke nytt for noen av dere, men den gangen var det revolusjonerende nytt for meg. 

Så mye av Gud forblir skjult for våre øyne og enda, dag etter dag, forbereder Gud ting. "Han nåde er ny hver morgen."  Så ofte jeg mister denne sannheten av syne. Jeg våkner - etter et par kopper kaffe - med en liste med ting som skal gjøres. Enda før den siste supen av kaffe suser mitt sinn med travelheten som ligger foran. Det er så lett å glemme å spørre Gud: Hva har du forberedt for meg i dag?

Så i det jeg reflekterte over dette denne uken vil jeg huske dette: den første forberedelsen er Guds, ikke min. Tro, forsikringen at selv før jeg har fått ut rusket fra mine øyne, er Gud der. Gud er her. Gud har forberedt en ny dag som jeg kan få vandre inn i. 

Hvis dette bare er snakk om en individuell tro, er det ganske bemerkelsesverdig. Men etter hvert som kaffen gjør sin virkning og mine øyne begynner å fokusere, så forstår jeg at dette var større enn meg, dette er en sannhet for hele skapningen. Troen minner meg om at Gud, i Jesus Kristus, forsoner alle ting. Skapningens Gud skaper fremdeles, og vever liv sammen. Når jeg vet dette kan jeg begynne dagen som et barn, idet jeg stoler på at Gud er oppe og er stor og vakker.

På Askeonsdag, idet vi ba Fadervår sammen, skalv jeg igjen over disse ordene: "og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere." Konfrontert med uroen innvendig, skrev jeg ned disse ordene: "Den samme Herren som befaler oss til å til å elske våre fiender lærte oss også å be: "og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere" og jeg grøsser."

Når jeg reflekterer over dette nå, er jeg mindre forstyrret. Selve tanken gjør meg fortsatt skjelven, men jeg har et større håp, en forsikring om ting som ikke kan sees. Selv nå arbeider Gud inne i meg på en stillferdig måte. Gud kultiverer jordsmonnet i min sjel mens jeg hviler, og forbereder meg til å gå fullt, trofast til løftet om Shalom for hele skaperverket. Hvis vi våger å tro, blir vi både mottakere og deltagere i Guds største gave.

Andy Wade. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. Oversatt fra Godspace hvor også fotografiet er hentet fra.

Å slappe av

'Jeg innser mer og mer at det er mange som ikke vet hvordan de skal slappe av. Det tok lang tid før jeg lærte dette. 

Selvsagt vet folk at de må sove, men hvile er langt mer enn det. Dessuten kan søvn være en måte å unnslippe virkeligheten, en flukt, en slags depresjon.

Virkelig hvile fornyer vår energi slik at vi kan kjempe for fred og sannhet med mer styrke, entusiasme og håp. Så hvile handler om å finne nye energikilder, og bli bekreftet og støttet av den oppvåkningen denne energien gir. Det er å gjenoppdage tilliten til vår oppgave og hva som befinner seg på djupet av oss. Det er det motsatte av å slumre i tristhet, av apati og mangel på selvtillit og tvil. 

Virkelig hvile innebærer å slappe av med venner ved å feire sammen med dem, latter, sang, humor. Det innebærer å føle seg vel og lykkelig i kropp, i huset, i familien og i fellesskapet'.

Jean Vanier i Our Journey home, side 154. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hva etterlater jeg meg neste generasjon?

Jeg anser meg ikke selv for å være en gammel mann. 30. september runder jeg 57 år. Men for barn og ungdom er jeg nok urgammel. Det har fått meg til å tenke på hva jeg har å gi videre til neste generasjon. Av levd liv. Av gudsfrykt og ærefrykt for det hellige. Av erfaringer med Gud.

I går grunnet jeg mye på ordene fra profeten Jeremia:

'Så sier Herren: Still dere på veiene og se etter, spør etter de gamle stiene, spør hvor den gode veien er og vandre på den! Da skal dere finne hvile for deres sjeler...' (Jer 6,16)

Vi lever i en svært urolig tid. Opprivende på så mange måter. Alt skjer veldig hurtig. For de fleste strekker ikke tiden til. Kravene er uendelige. Livets runddans kaster oss inn i en malstrøm som gjør oss svimle. Det er få holdepunkter i livet. Relativismen brer om seg. Menneskene lager sin egen tro, satt sammen av det de finner troverdig, fra så mange kilder. For å forsøke å få livet til å henge sammen.

Men i hver generasjon har det vært noen som har vært en stabiliserende faktor. Som har båret med seg en fred, en ro over tilværelsen, som har satt djupe spor i dem. De har vært smittebærere. Når de kom inn i rommet, fylte de det. Og etterlot seg fred.

Også i urolige tider.

Det er lett å bli tilbakeskuende og nostalgisk, og tenke at alt var så mye bedre før. Noe var kanskje det, men Den Hellige Skift sier oss: 'Si ikke: Hva kommer det av at de gamle dager var så mye bedre enn de som nå er? For det er ikke av visdom du spør om det'. (Forkynneren 3,10).

Det er ikke her visdommen ligger.

Men derimot finner vi den beskrevet i Ord 9,10:

'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'.

Det var det de gamle hadde forstått, og det var det som gjorde at de la noe igjen etter seg: i sin samtid fred, og denne freden fulgte også med deres ettermæle. Fremdeles hviler velsignelsen over deres minne. De hadde funnet det profeten Jeremia talte om: 'den gode veien'. Dermed fant de også 'hvile for deres sjeler'.

Bærer vi dette med oss? Preger denne freden oss? Det var jo den Kristus etterlot seg! Han sier det selv, slik:

'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!' (Joh 14,27)

Jesus la altså noe igjen etter seg når Han dro hjem. Sin fred. Vi har fått den i gave. Har vi tatt i mot den? Apostelen Paulus skriver i sitt brev til den kristne forsamlingen i Efesos, at 'Kristus er vår fred' (Ef 2,14).

Det viktigste spørsmålet jeg dermed må stille meg er dette? Hva stjeler min fred?

Hvis jeg skal etterlate meg noe varig må det være dette: Et LEVD liv. Prøvet gjennom det livet har å by på, stående, i all min svakhet, for Guds ansikt, med Hans velsignelse hvilende over meg, preget av Hans fred.

Eller har jeg det så travelt at jeg ikke etterlater meg spor?

Stor oppslutning om bønneseminaret i Porsgrunn baptistmenighet

Når disse linjene skrives er vi nettopp kommet hjem fra Porsgrunn, hvor jeg har holdt bønneseminar. Det er med stor takknemlighet til Gud jeg ser tilbake på disse to dagene, og til alle som har bidratt til å legge forholdene til rette for dette arrangementet. Ikke minst er jeg djupt rørt over den flotte ikonutstillingen som vi fikk se. Det var to lokale ikonmalere: Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth og Marit Olsen som stilte ut noen av sine ikoner, som deltagerne kunne se under lunsjpausen. Pastor Dag Eiel Kristoffersen ledet lovsangen lørdag, og bandt det hele så fint sammen, blant annet gjennom Taize-sanger.

Den vakre Porsgrunn baptistkirke var nærmest fullsatt lørdag formiddag, og det var godt og åpent å dele det jeg opplevde Gud hadde lagt på mitt hjerte. Porsgrunn baptistmenighet hadde gått sammen med Skien og Langsund baptistmenigheter om dette seminaret, men her var det også gjester fra Risør, Drammen og Oslo.

Tema for seminaret  var 'Vandring med hvilepuls - om det hverdagslige bønnelivet'. Mange sliter med sitt personlige bønneliv. Det er deres dårlige samvittighet. De skulle så gjerne bedt mer? Hensikten med dette seminaret er å hjelpe deltagerne til å vandre med hvilepuls. Seminaret gir praktisk og åndelig hjelp til å leve i en daglig relasjon med Gud, en kjærlighetens relasjon hvor man lærer Guds stemme å kjenne.

I dag talte jeg på gudstjenesten i Porsgrunn baptistkirke. Tema var: Han som lar lovsanger lyde i natten. Om bønnen når Gud blir taus, og vi opplever 'sjelens mørke natt'.

Flere menigheter har meldt sin interesse for dette seminaret. Det er fortsatt ledige datoer i høst og våren 2016. Skulle dette være av interesse for din menighet, kan du skrive til: bjornolav58@gmail.com eller ringe 90525875. Seminaret er tilrettelagt slik at det passer alle slags menigheter og kirkesamfunn.

Billedtekst: Her står jeg sammen med Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth og pastor for Porsgrunn baptistmenighet, Magne Hultgren. Begge disse to ledet bønneseminaret lørdag på den god og trygg måte. Personlig satte jeg stor pris på at bønneseminaret ble avsluttet med at vi feiret nattverd, ledet av pastor Hultgren.

Å vandre langs veien i sårbare tider

Når disse linjene skrives, har jeg nettopp kommet hjem, etter en fem timer lang undersøkelse av hjertet på sykehuset i Lillehammer. Jeg er sliten. Det blir spennende å få vite resultatet senere denne uken. Hjertespesialisten gjorde et funn, og jeg antar at det blir et nytt operativt inngrep på Feiring. Det sjette i rekken. Takk til alle dere som husker meg i bønn.

Bildet til høyre er jeg blitt så glad i. Som Guds barn er vi kalt til å vandre med Herren, langs den hellige veien. Den veien som fører oss inn i Herrens hvile. Når livet er som mest sårbart, har jeg valgt å ta tak i den hånda som Herren har rakt ut, og så vandrer jeg langs denne veien sammen med Ham. Han har gått her før meg, og kjenner veien, ja Han er selv denne veien: 'Jeg er VEIEN' (Joh 14,6) I utrygge tider er Herren selv vårt ly og vårt skjulested.

Jeg liker så godt den nye oversettelsen av Salme 91,1-2:

'Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til'.

Sjelens mørke natt

I min daglige bibellesning leser jeg for tiden profeten Jesaja. Medlemmene av Ekumeniska Kommuniteten følger en bibellesningsplan, som er utviklet av den økumeniske kommuniteten i Bose i Italia. Det er spennende og inspirerende å lese Bibelen sammen med mange andre, og vite at man arbeider med de samme tekstene.

I dagens tekst finnes det et vers som har fått spesiell betydning for meg disse dagene. I Jes 45,3 heter det:

'Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud'.

I en kommentar til dette verset, skriver prior for kommuniteten i Bjärka Säby, Peter Halldorf, følgende:

'Hvilket mørke? Sjelens dunke natt, den disen der mennesket tror at man er forlatt av Gud - der skjules himmelens skatt. Derfor vitner de hellige om mørket som en nåde som skjenkte en priviligert tilgang til troens djupeste sannheter. I disen forstår vi på alvor hva det innebærer at ingen kan skille oss fra Guds kjærlighet'. 

Jeg ber om å få oppdage disse skattene gjennom det jeg selv opplever for tiden som er en del av denne sjelens dunkle natt.

Brev fra Jean Vanier, del 3

Her fortsetter brevet fra Jean Vanier (bildet):

Som jeg skrev tidligere så er jeg fremdeles langt unna den kjærligheten som Paulus taler om, hvilket er det eneste som gir mening til universet, til livet, til L'Arche og til evangeliene.                                          

L'Arche er en god skole i kjærlighet. Hver dag gis det oss mange muligheter til å vise tålmodighet. Som du kanskje vet, så er det å være tålmodig å leve i harmoni med mennesker som noen ganger (og i noen tilfeller, ofte) er uutholdelige, mennesker som driver opp og ned etter vegger.

Paulus sier til og med at selv om vi vet alt det er å vite om Gud og mennesker, hvis vi hadde tro til å flytte fjell, og hvis vi gav bort alt vi eide til de fattige og likevel mangler den kjærlighet som tilgir alt, tror alt, håper alt og bærer alt, da vil alle disse vakre tingene som fremstår så 'gudelige' faktisk ikke være noe annet enn en 'klingende bjelle'. Da er jeg ingenting. Kjærlighet alene er det som teller.

De svakeste og mest sårbare menneskene som vi ønsker velkommen til L'Arche og Tro og Lys felleskapene er ekstraordinære lærere. Å leve sammen med dem er er et øyeblikk av nåde. I deres fattigdom - noen ganger så radikal - har gjort at jeg har oppdaget min egen radikale fattigdom: min frykt, hindringene som gjør at jeg ikke elsker med ømhet. Disse forbindelsene som binder meg til hver person har åpnet opp mitt hjerte, gitt meg styrke i kjærlighet som gjør tålmodighet og alle kravene lettere å bære.

Gjennom disse kjærlighetens bånd, gjør støtten fra fellesskapet og noen ganger fra profesjonelle, men først og fremst gjennom Den Hellige Ånd Guds nåde, at alt blir mulig. Men dette hindrer ikke at vi av og til går gjennom kamper, disse øyeblikk av slitenhet og skuffelse, men vi bærer dem. Det er det samme for oss alle.

For meg, så er livet sammen med de som ofte blir sett på som nederst på rangstigen, slik at jeg blir løftet opp med den gleden som kommer fra Gud.

(fortsettes)

Brev fra Jean Vanier, del 2

Her fortsetter brevet fra Jean Vanier:

Tidlig i august deltok jeg på en retreat ledet av en jesuittprest fra Ungarn. Tema: Åpenhet for kontemplasjon. Det å åpne seg selv for Guds nærvær og forbli der for en lang stund.

Fader Thomas Philippe lærte meg å be, når jeg forlot marinen, i 1950: 'Sett deg selv i Guds nærvær og bli der!'

Retreaten i La Ferme handlet nettopp om dette: å sette seg selv i Jesu nærvær og hvile der. Det var en tid for stillhet og renselse. Og nå fortsetter det her ved The Abbey of Orval, hvor jeg har oppholdt meg hver eneste august siden for omtrent 25 år.

Jeg kom hit 11. august. De første som ønsket meg velkommen var myriader av svaler, som fløy opp mot himmelen og stupte ned mot jorden. De lekte sammen, sang deres eget språk, sa alle slags morsomme ting, men over alt priste de og forherliget Gud. Hvor usedvanlig vakker naturen er, og hvor vakkert er ikke livet.

Etter møtet med fuglene, møtte jeg munkene som sang til Guds ære. Deres sang bandt himmel og jord sammen. De er så vakre, og så trofaste, disse munkene, så dedikerte til bønn og et liv inspirert av Jesus.

Som du kanskje allerede har forstått, trives jeg her, det er avslappende og forfriskende. Ingen telefoner, ingen besøk; bare en tid til å leve med og i Guds nærvær.

(fortsettes)

Brev fra Jean Vanier, del 1

Jeg har nylig lest et brev skrevet av Jean Vanier, som har velsignet så mye, at jeg måtte oversette det for bloggens lesere. Jeg er overbevist om at det kommer til å velsigne langt flere enn meg! Noen forklarende ord:

Når Vanier skriver om det nye året, så er det kirkeåret han sikter til. L'Arche er det internasjonale bofellesskapet han har bygget opp, mellom funksjonsfriske og funksjonshemmede, hvor de bor sammen som en familie.

Kjære venner!
Et år går mot slutten, og et nytt tar til. August falt mellom disse to: en måned for Gud, for bønn og lesning, hvile og turer i skogen. Det betyr ikke at ikke de andre månedene ikke er for Gud. Det er de, men på en annen måte; som i de andre handler det om å finne ham i hverdagslivets møter med mennesker jeg har levd sammen med i 48 år.

Finne Gud i et kjærlig nærvær, inspirert av kjærlighetsvisjonen til Paulus. Kjærlighet, sier han, er 'tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten'. Og så konkluderer han: 'Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt'. Å, min Gud, hvor vakker og utfordrende kjærligheten er! Jeg skulle ønske at den kunne veilede meg hver dag, men beklageligvis er det ikke slik. 

Kjærlighet er et lys, en inspirasjon, en lengsel. Men i hverdagslivet er den ikke alltid i mitt hjerte eller i mine handlinger; så mange ganger setter jeg meg i sentrum, er ikke tålmodig, jeg foretrekker å gi beskjeder i stedet for selv å være lydig, osv. I L'Arche, har jeg oppdaget all den volden som finnes i meg og som gjør med i stand til å trykke andre ned. 

Det er nettopp derfor jeg trenger denne august måneden til å være nær Gud, og fornye meg selv. Jeg trenger Gud til å forandre steinhjertet mitt til et hjerte av kjøtt og gi med sin Ånd. Det er fremdeles mye ugjort i livet mitt.  

(fortsettes)