Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 26

"... så arbeid på deres egen frelse med frykt og beven." (Fil 2,12) Hva betyr det? Det greske ordet som oversettes med 'arbeid' er 'katergazesthe' som innebærer ideen om at det er noe som skal fullføres. Det er som om apostelen sier: 'Ikke stopp på halvveien! Fortsatt inntil arbeidet på frelsen er helt fullført i dere.' Jesus sier jo at det er den som holder ut til enden som blir frelst, jfr Matt 10,22 og 24,13. Frafallet er alltid en mulighet.

For å forstå dette må vi forstå det bibelske begrepet 'frelse'. La oss aller først slå fast at frelsesverket er fullført en gang for alle. Det er fullbrakt. Ikke noe skal trekkes fra og ikke noe skal legges til! "Vi vet at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer, for døden har ikke lenger makt over ham." (Rom 6,9) "Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, gikk Han inn i Det aller Helligste EN GANG FOR ALLE, og fant en EVIG FORLØSNING." (Hebr 9,12) 

Men frelse er også et forløp som stadig bortsetter. Derfor snakker Det nye testamente også om at vi BLIR FRELST." 

For det første er frelsen av Gud. Den er Guds initiativ og gave. For det andre, og det er like vesentlig, frelsen er en prosess som også er helt avhengig av Gud. Uten Hans hjelp kunne vi ikke se noen fremgang i livene våre, og vi kunne heller ikke overvinne synd. Men også avslutningen av våre liv - våre sjelers frelse - hviler hos Gud. For å konkludere: 

Frelsesverket begyner, fortsetter og avsluttes hos Gud. 

Men det er også en annen side av dette. Mynten har to sider. Frelsen har også med vårt arbeid å gjøre. Uten at vi er villige til å ta imot, er Gud hjelpeløs. Sannheten er jo at alle ting må tas imot om de skal gagne oss. Det er gjennom våre hverdager dette skjer. Frelsen må tilegnes. Aktivt. Ved at vi gjør fremgang. Vi må ikke fortsette å være offer for de samme vanene våre og være slaver under de samme fristelsene. Dette arbeidet med å stå som overvinnere skjer ved at vi arbeider på vår frelse med frykt og beven! 

Dette er ikke en frykt og beven som en slave har for sin herre. Det er heller ikke snakk om en form for avstraffelse. Det er heller ikke en frykt og beven som driver oss til å gjemme oss for Gud, men heller den frykt og beven som driver oss til å søke Gud, i vissheten om at uten Hans hjelp kan vi ikke klare å leve på rett måte. Det er snakk om en frykt for å bedrøve Gud. Det som den kristne virkelig er redd for er å korsfeste Kristus på nytt.

Den frykt det her er snakk om er ærefrykten for Gud.

fortsettes
 

Til minne om en helt alminnelig arbeider

I går - på Arbeidernes dag - feiret vi også minnet om Josef - Arbeideren! Eller Jesu fosterfar. Han som underviser oss gjennom sitt levde liv, ikke gjennom sine ord. Vi trenger virkelig slike forbilder! Det er alt for mange ord. Vi trenger de som lever ut troen gjennom sin kropp. Josef er en veileder i det indre livet.

Josef var en enkel mann, familiefar, en hengitt arbeider som tjente sitt levebrød gjennom hardt og ærlig arbeid. Denne Guds trofaste tjener, som valgte å fortsette trolovelsen med Maria, til tross for alle ryktene som gikk om hennes graviditet, var nær Jesus i avgjørende år av hans liv. Hvor lenge vet vi ikke. Evangelieforfatterne er tause hva angår Josefs liv. Vi får bare noen små glimt av ham i forbindelse med Jesu fødsel, og som flyktning i Egypt og bittelitt om Jesu oppvekst. Det lille vi får vite gir oss likevel et bilde av en snill mann.

Jesus, sann Gud og sant menneske, var også Snekkersønnen! Hans gudfryktige far la igjen viktige ting hos barnet han tok se av. I Josef kan hvert menneske se sitt kall. Han hjelper oss til å akseptere vårt liv som det er, og være tilfreds med oss selv, vårt kall, vårt arbeid, og til å leve et liv i all enkelhet - og at akkurat det er Guds vilje med våre liv.

Josef arbeider midt i verden. For hans vedkommende i Nasaret. I et snekkerverksted. De fleste av oss er også kalt til å leve midt i verden med våre liv og med vårt arbeid. Måtte også vi ære Gud gjennom vårt arbeid, og ta på oss ansvar, slik Josef gjorde, selv for det som ikke er vårt.

Arbeidet vårt begynner med hvile

Denne artikkelen ble til stor velsignelse for meg. Derfor valgte jeg å oversette den til norsk:

'Fastetiden har begynt. Jeg åpnet boken til Christine Sine og Jean Andrianoff: "Hungering for life: Creative Exercies for Lent" og leste disse ordene for denne uken:

"Tro er den tillit at det vi håper på faktisk vil skje; den gir oss forsikring om ting vi ikke kan se." (New Living Translation). 

Umiddelbart reiste jeg i tankene tilbake til seminaret, til klassen som ble ledet av Eugene Peterson. Det var der jeg ble presentert for tanken om at dagen begynner når vi legger oss ned for å hvile. Hver dag starter mens vi sover, mens Gud i sin trofasthet arbeider for å forberede vår dag. Når vi våkner, så går vi inn i noe som Gud allerede har begynt. Dette er kanskje ikke nytt for noen av dere, men den gangen var det revolusjonerende nytt for meg. 

Så mye av Gud forblir skjult for våre øyne og enda, dag etter dag, forbereder Gud ting. "Han nåde er ny hver morgen."  Så ofte jeg mister denne sannheten av syne. Jeg våkner - etter et par kopper kaffe - med en liste med ting som skal gjøres. Enda før den siste supen av kaffe suser mitt sinn med travelheten som ligger foran. Det er så lett å glemme å spørre Gud: Hva har du forberedt for meg i dag?

Så i det jeg reflekterte over dette denne uken vil jeg huske dette: den første forberedelsen er Guds, ikke min. Tro, forsikringen at selv før jeg har fått ut rusket fra mine øyne, er Gud der. Gud er her. Gud har forberedt en ny dag som jeg kan få vandre inn i. 

Hvis dette bare er snakk om en individuell tro, er det ganske bemerkelsesverdig. Men etter hvert som kaffen gjør sin virkning og mine øyne begynner å fokusere, så forstår jeg at dette var større enn meg, dette er en sannhet for hele skapningen. Troen minner meg om at Gud, i Jesus Kristus, forsoner alle ting. Skapningens Gud skaper fremdeles, og vever liv sammen. Når jeg vet dette kan jeg begynne dagen som et barn, idet jeg stoler på at Gud er oppe og er stor og vakker.

På Askeonsdag, idet vi ba Fadervår sammen, skalv jeg igjen over disse ordene: "og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere." Konfrontert med uroen innvendig, skrev jeg ned disse ordene: "Den samme Herren som befaler oss til å til å elske våre fiender lærte oss også å be: "og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere" og jeg grøsser."

Når jeg reflekterer over dette nå, er jeg mindre forstyrret. Selve tanken gjør meg fortsatt skjelven, men jeg har et større håp, en forsikring om ting som ikke kan sees. Selv nå arbeider Gud inne i meg på en stillferdig måte. Gud kultiverer jordsmonnet i min sjel mens jeg hviler, og forbereder meg til å gå fullt, trofast til løftet om Shalom for hele skaperverket. Hvis vi våger å tro, blir vi både mottakere og deltagere i Guds største gave.

Andy Wade. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. Oversatt fra Godspace hvor også fotografiet er hentet fra.

Hvordan skal vi holde hviledagen hellig?

Jeg deltar for tiden i en samtale på Facebook rundt spørsmålene som har med sabbaten å gjøre. Det kunne vært interessant å høre hva bloggens lesere tenker rundt dette som har med hviledagen å gjøre. Da tenker jeg ikke først og fremst på hvilken dag i uken som er hviledag. For meg personlig er det den sjuende dagen, ut fra ordene i 2.Mos 20,8-11: "Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager i uken skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den." Det er ingen tvil om at de første kristne også feiret søndagen som gudstjenestedag, det bekrefter blant annet De apostoliske fedre. Men hviledagen for de første kristne var sabbatsdagen, den sjuende. Noen endring av det kan vi ikke se skje før keiser Konstantin gjør kristendommen til statsreligion.

Det jeg spør om handler ikke så mye om hvilken dag i uken som er hviledagen, som hviledagens innhold.

En av de jeg skriver med på Facebook hevder at hvile er å gjøre det man vanligvis ikke gjør i forbindelse med sitt arbeid. Det kan jeg være enig i. Han mener at det derfor er ok å klippe plenen og hogge ved. Det er jeg derimot ikke enig i. Jeg tror de færreste oppfatter det å holde hviledagen hellig som det å hogge ved eller klippe plen.

Så hva betyr det konkret å holde hviledagen hellig? Hva er det som gjør denne dagen annerledes enn de øvrige dagene i uken?

Jeg husker fra min barndom - jeg er blitt 50 - hvor annerledes søndagen var. Da hadde vi god tid til familie og venner, da gikk vi søndagstur og ikke minst: da spise vi mors vidunderlige søndagsmiddag! Med dessert! Det hadde vi ikke ellers i uken. Det hendte av og til at vi også fikk forrett. Nå er det ikke noen særlig forskjell på hviledagens middag og ellers i uken. Vi spiser stort sett festmiddag hele tiden.

Det kunne vært interssant å høre hva bloggens lesere legger i ordet hviledag.