Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 26

"... så arbeid på deres egen frelse med frykt og beven." (Fil 2,12) Hva betyr det? Det greske ordet som oversettes med 'arbeid' er 'katergazesthe' som innebærer ideen om at det er noe som skal fullføres. Det er som om apostelen sier: 'Ikke stopp på halvveien! Fortsatt inntil arbeidet på frelsen er helt fullført i dere.' Jesus sier jo at det er den som holder ut til enden som blir frelst, jfr Matt 10,22 og 24,13. Frafallet er alltid en mulighet.

For å forstå dette må vi forstå det bibelske begrepet 'frelse'. La oss aller først slå fast at frelsesverket er fullført en gang for alle. Det er fullbrakt. Ikke noe skal trekkes fra og ikke noe skal legges til! "Vi vet at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer, for døden har ikke lenger makt over ham." (Rom 6,9) "Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, gikk Han inn i Det aller Helligste EN GANG FOR ALLE, og fant en EVIG FORLØSNING." (Hebr 9,12) 

Men frelse er også et forløp som stadig bortsetter. Derfor snakker Det nye testamente også om at vi BLIR FRELST." 

For det første er frelsen av Gud. Den er Guds initiativ og gave. For det andre, og det er like vesentlig, frelsen er en prosess som også er helt avhengig av Gud. Uten Hans hjelp kunne vi ikke se noen fremgang i livene våre, og vi kunne heller ikke overvinne synd. Men også avslutningen av våre liv - våre sjelers frelse - hviler hos Gud. For å konkludere: 

Frelsesverket begyner, fortsetter og avsluttes hos Gud. 

Men det er også en annen side av dette. Mynten har to sider. Frelsen har også med vårt arbeid å gjøre. Uten at vi er villige til å ta imot, er Gud hjelpeløs. Sannheten er jo at alle ting må tas imot om de skal gagne oss. Det er gjennom våre hverdager dette skjer. Frelsen må tilegnes. Aktivt. Ved at vi gjør fremgang. Vi må ikke fortsette å være offer for de samme vanene våre og være slaver under de samme fristelsene. Dette arbeidet med å stå som overvinnere skjer ved at vi arbeider på vår frelse med frykt og beven! 

Dette er ikke en frykt og beven som en slave har for sin herre. Det er heller ikke snakk om en form for avstraffelse. Det er heller ikke en frykt og beven som driver oss til å gjemme oss for Gud, men heller den frykt og beven som driver oss til å søke Gud, i vissheten om at uten Hans hjelp kan vi ikke klare å leve på rett måte. Det er snakk om en frykt for å bedrøve Gud. Det som den kristne virkelig er redd for er å korsfeste Kristus på nytt.

Den frykt det her er snakk om er ærefrykten for Gud.

fortsettes