Om respekt, kjærlighet og gaven til å lytte

"Når alt kommer til alt handler det om respekt og kjærlighet. Og være oppmerksom på mennesker. Lytte, uten å temke på hva du skal si når de er ferdige med å snakke. Det finnes så mange mennesker i verden som aldri oppleveR at noen lytter til dem. Noe av det viktigste vi kan gjøre for at annet menneske er å lytte til dem. Når noen kommer til oss for å bli bedt for, lytt først. La dem snakke. Lytt til deres historier. Det handler om å respektere og lytte til andre mennesker. Den første kjærlighetshandlingen er å gi oppmerksomhet."

- Fra en tale av Dallas Willard (bildet), amerikansk filosof og åndelig veileder, baptist/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Travelhet eller langsomhetens gode rytme

I det jeg nærmer meg fastetiden skal jeg 'hensynsløst elimenere travelhet fra livet mitt', for å låne et uttrykk fra den amerikanske filosofen og baptisten, Dallas Willard.

Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men du verden så nødvendig. C.S Lewis har sagt at 'travelheten er ikke bare av djevelen, den er djevelen.' Det stemmer godt med ordene fra profeten Jesaja 28,16: 'Den som tror, har ingen hast.' Eller som det heter på nynorsk: 'Den som trur, tek det med ro.' Den onde gjør jo det motsatte av Gud.

En av de store lærdommene jeg har tatt med meg siden jeg ble en kristen i 1972, er ordene fra Forkynneren eller Kohelets bok: 'Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen.'  Det stemmer på alle livets områder - også  på det åndelige!

Alt dette vi skal rekke! Det kan bli en forbannelse.

Mens alt går i hurtigtogsfart mister vi mer og mer av det forunderlige livet. Vi rekker rett og slett ikke å oppleve det. Vi verken sanser det, ser det, hører det, eller lever det.

'Hold opp! Kjenn at jeg er Gud,' skriver en av Korah-sangerne i Salme 46,11. Det kan også oversettes: Stans!

Fastetiden gir oss 40 dager til å stanse opp! Det er litt av en gave.

Selv har jeg måtte lære meg til å leve saktere på grunn av Parkinsons. Kroppen følger ikke med lenger. Det er saktere, for ikke å si, tregere morgener. Jeg kan ikke løpe lenger. Bevegelsene er saktere, jeg må hvile oftere. Men det er også en velsignelse i langsomhetens rytme. Jeg oppdager mer, legger merke til mer, og er mer til stede i eget liv.

"Vi er blitt paralysert av nåden"

Det du er i ferd med å lese er noe av det viktigste jeg har oversatt på lenge. Hos noen vil det vekke reaksjoner, ingen tvil. Hos andre glede.

"Vi er ikke bare frelst av nåde, vi er blitt paralysert av den! Vi har mistet en sammenhengende oppfatning av hvordan åndelig vekst oppstår. Våre kirker domineres av en forbruker-religion som ikke har noe å gjøre med åndelig vekst. 

Men innenfor disse kirkene er det et stort antall mennesker som sultne på åndelig vekst. Vi er blitt fortalt at nåde betyr: 'du kan ikke gjøre noe for å bli frelst.' Slike tanker er blitt utvidet med: 'du kan ikke gjøre noe for å vokse åndelig.' Så åndelig forvandling oppstår, i henhold til denne tankegangen, på en av to måter: inspirasjon eller informasjon.

Inspirasjon betyr at du i et gyllent øyeblikk, i en stor opplevelse, vil bli forvandlet. Nå skal jeg ikke kritisere erfaring. Jeg har hatt mange fantastiske opplevelser med Gud, men de forvandler deg ikke. Det andre synet, informasjonen, er det middelet der du heller sannheten inn i hodet ditt og plutselig blir du forvandlet. 

Men inspirasjon kommer ikke til å gjøre det, heller ikke informasjon. Den eneste måten menneskelig karakter blir forvandlet ved nåde, er gjennom disiplin og aktivitet. Hvilket betyr å praktisere stillhet og ensomhet."

- Dallas Willard (bildet), 1935-2013, sørstatsbaptist og filosof, skrev mye om bønn, de åndelige disipliner og åndelig dannelse. Han var professor i filosofi ved University of Southern California i Los Angeles. Der underviste han fra 1963 til sin død i 2013. Hans teologiske tenkning var influert av blant annet Thomas a Kempis, Charles Finney, Dietrich Bonhoeffer, E. Stanley Jones, Andrew Murray, Teresa av Avila, Broder Laurentius, Frank Laubach og Benedikts regel.

Hvorfor ser ikke kristne mer ut som Kristus? Del 3

Er er tredje del av intervjuet med Dallas Willard (bildet). De to andre delene ble publisert mandag den 9. mai og tirsdag 10.mai:

Hvilken rolle spiller pastoren i den åndelige formasjonen?

Willard: Pastoren er læreren. Om du ivrer etter åndelig formasjon, så må forkynneren forplikte seg på dette - du kan ikke pløye rundt talerstolen. Gang på gang vil du se ett eller to medlemmer av en menighet som blir veldig interessert i dette, men hvis den personen som står for forkynnelsen, ikke har gitt seg helt til dette, så vil det ikke slå rot i menigheten.

Jeg kan fortelle deg at dette som har med åndelig formering å gjøre vil blomstre i en hver menighet dersom pastoren tar ledelsen, forstår evangeliet om Guds rike, forkynner det og deretter veileder folk i deres åndelige liv.

Zander: Det er skjult en stor landmine i dette for pastorene. Hvis de gjør det Dallas antyder, vil noen i menigheten tro de har blitt kjetterske. Det vil være en følelsesmessig reaksjon, fordi vi er i ferd med å snu det vi alltid har forkynt opp ned. Evangeliet handler ikke bare om tilgivelse, slik at vi kan komme til himmelen. Dette må gjøres veldig klokt.

Så hvordan skal en pastor introdusere disse ideene uten å bli beskyldt for å være vranglærer?

Zander: Jeg ville starte med med de ansatte og eldsterådet først. Evangeliet er som et frø. Det blir plantet og det vokser sakte. Vi må ta den tid dette trenger og vi må være tålmodige.

Dallas: En pastor må finne andre pastorer og de må snakke ærlig sammen om dette arbeidet. Og han bør fokusere sin forkynnelse på evangeliene. Han bør begynne å forkynne det Jesus forkynte. Jeg ville ha planlagt å bruke to år bare med å forkynne fra evangeliene.

Husk at det evangeliet som Jesus kom med er det kraftigste som noen gang har rammet verden. Hvis du forkynner det Han forkynte, så vil du oppdage at ting begynner å skje rundt deg. Og du vil finne folk som begynner å stille de rette spørsmålene: Hva med denne velsignelsen som vi skal lyse over dem som forbanner oss? Hva med å elske våre fiender? Kan vi virkelig gjøre det?

(fortsettes)

Hvorfor ser ikke kristne mer ut som Kristus? Del 2

Her er andre del av intervjuet med Dallas Willard (bildet). Første del ble publisert i går:

Så, en viktig del av den åndelige formasjonen er å forstå evangeliet. Kan du definere hvordan du forstår evangeliet nå?

Willard: Tre ord: Stol på Jesus. Stol på Ham for alt, ikke bare når det gjelder det som skjer når du dør. Det å stole på Jesus og det å bli Hans disippel er en og samme ting. Jeg liker veldig godt ordet 'lærling', fordi det ordet betyr at jeg er sammen med Jesus og lærer å gjøre det Han gjorde. Ser du nærmere på disiplene, så var det akkurat det de gjorde. De på på Jesus og lyttet til Ham, og så sa Han: 'Nå skal dere gjøre det!'

Zander: Vi startet en husmenighet i San Francisco, og vi begynte med å stille spørmålet: Hva er evangeliet? Vi brukte måneder bare på å forstå det og leve det. Jeg husker godt den kvelden da lyset gikk opp for en ung kvinne. Hun sa: 'Det betyr at Gud har del i hele mitt liv. Og Han ønsker å forvandle hvert aspekt av det.' Hun grep evangeliet!

Hvilken innflytelse har dette perspektivet på hvordan pastorer leder?

Zander: Jeg må spørre meg selv: Stoler jeg på Jesus? Stoler jeg på Jesus når det gjelder denne menigheten? Som pastorer er vi blitt opplært til å stole på eksperter som kan hjelpe oss til å bygge menigheten. Hvis vi virkelig stoler på Jesus, kanskje vi da skulle begynne med å søke Hans veier før vi kjøper den aller siste boken i kirkevekst? Jesus sa: 'Jeg vil bygge min menighet.' Kanskje vi trenger å trekke oss tilbake i fem dager og spørre: 'Jesus, hva vil du at jeg skal gjøre?' Og så lære og lytte og adlyde.

Willard: Pastorer trenger å redefinere suksess. Den populære modellen for suksess involverer ABC'en: Deltagelse, bygninger og penger. I stedet for å telle kristne, skulle vi veie dem. Vi veier dem ved å fokusere på det aller viktigste sidene ved vekst: kjærlighet, glede, fred, utholdenhet, mildhet, godhet, vennlighet, osv. Frukt som modnes ved å holde seg til evangeliet og Guds rike. 

Hva blokkerer menighetsledere fra å bevege seg i denne retningen?

Zander: Vi har akseptert et begrenset evangelium så lenge nå at folk tror ikke at en livsforvanlende endring er mulig. Hele konseptet med åndelig formasjon begynner med spørmålet: Hva er mulig? Folk vil leve opp til eller ned til sin tro.

Det menighetslivet vi opplever akkurat nå er bare en refleksjon av hva vi tror er mulig.

Vi trenger å spørre, hva er mulig når et menneskelig liv trer inn Guds rike med Jesus som deres lærer? Kan vi erfare det som Hans lærlinger gjorde for 2000 år siden? Det er ingenting i Skriften som tilsier at vi ikke kan gjøre det. Vi trenger å overvinne vår vantro.

(fortsettes)

Hvorfor ser ikke kristne mer ut som Kristus? Del 1

Dallas Willard (bildet), som døde i 2013, har betydd mye for meg. Det er ulike årsaker til dette. En av dem er at vi står i samme kirkelige tradisjon. Willard var ordinert pastor hos Sørstatsbaptistene, jeg hos Det norske baptistsamfunn. Han var som jeg er opptatt av det indre bønnens liv, av stillhetens betydning, av de åndelige disipliner, av kontemplasjon. Og - som i denne artikkelen: den åndelige veiledningen.

Vi 'kurses' jo i alt mulig. Det er visst bare det kristne livet vi skal klare selv! Da overlates vi til vårt eget forgodtbefinnende!

Dallas Willard avdekker for oss at det er  komplett umulig å tro på Kristus uten samtidig å være Hans disippel. Og i en av sine bøker legger han vekt på at 'frelsen er et liv', ikke en lære. I misjonsbefalingen her det jo:

"gjør alle folkeslag til disipler..." (Matt 28,19)

Artikkelen du er i ferd med å lese er et intervju som Dieter Zander hadde med Dallas Willard. Det ble offentliggjort i Leadership Journal. Her er mitt forsøk på å oversette det. Om det blir hele intervjuet eller deler av det får tiden vise:

Hva er åndelig formasjon? Og hvordan driver en menighet med det? En professor og en pastor diskuterer det nye språket for det å gjøre disipler.

Over inngangen til filosofi-avdelingen ved Univeristy of Southern California, hvor Dallas Willard har undervist de siste 40 årene, står det en statue av Diogenes. Denne filosofen fra det fjerde århundre før Kristus ble kjent fordi han gikk gjennom gatene i Athen i fullt dagslys bærende på en lysende lampe. Han søkte etter en ærlig mann. For noen av Diogenes en galning; for andre en provokativ åpenbarer av sannheten. 

Willard's ideer lokker fram lignende reaksjoner i dag. Hans bøker om åndelig formasjon har fungert som et slags åndelig fyrlys eller sjømerke for de som søker en bedre forståelse av Guds rike. Til de som tror at kirkens budskap ikke krever noen endring eller justering, oppfattes nok Willard som en tåpe, som bærer et lys der det ikke er nødvendig. 

Willard appellerer derimot til de som er hjemsøkt av spørsmålet: Hvorfor ser ikke kristne mer ut som Kristus? Til de som er plaget av skilsmissestatistikken, materialismen, de seksuelle promiskuiteten, rasismen, de fysiske mishandlingen. Amerikanske kristne oppfører seg ikke annerledes enn kulturen rundt dem.

Når forstod du at tjenesten, slik du kjente den, ikke fungerte?

Willard: I den tradisjonen jeg representerer har omvendelsen vært svært viktig, men fordi livene sjeldent forandret, hadde vi også vekkelsesmøter hvor mennesker kunne gi sine liv på nytt til Kristus - noe de gjorde ofte. Som pastor la jeg merke til dette, og jeg oppdaget at jeg virkelig ikke hadde noe jeg kunne hjelpe disse menneskene med. Alt jeg kunne si var at jeg håpet de virkelig mente det denne gangen, eller andre dumme ting. 

Vekkelsesmøtene endret ikke på dette problemet, slik heller ikke konferansene gjør det i dag. Om du studerer livene til mennesker som vanligvis sees på som hellige personer, så ville du finne ut at forvandlingen de erfarte aldri skjedde i forbindelse med et enkelt møte

I de få årene jeg arbeidet som pastor, brukte jeg mye tid og energi på å få folk til å komme til kirken. Så begynte jeg å se på Jesus, og oppdaget at Han forsøkte å komme seg bort fra folk. Menneskene Jesus underviste opplevde virkelig forandring. I det jeg tilbrakte mer tid med å studere evangeliene, så jeg at Jesus kom og forkynte at himlenes rike var kommet nær. Jeg forsto at jeg ganske enkelt ikke forkynte det Han forkynte. Jeg hadde ikke forstått evangeliet.

Zander: Tidlig på 1990-tallet hadde jeg gitt meg helt hen til de søker-sensitive ideene. Jeg har motivert av antallet besøkende - å bryte 200-, 400- og 800-barrieren. Og ved Guds nåde brøt jeg dem. Underveis følte jeg det som om jeg promoterte en brosjyre for et sted jeg aldri hadde vært. Så leste jeg 'The Divine Conspiracy' av Dallas Willard og det gikk opp for meg at Jesus sa at Guds rike var kommet nær. Det er nå. Det er her. Guds nærvær er iblant oss, og vi kan erfare realitetene i dette Riket nå før vi dør. Det var ikke bare en brosjyre lenger. Det var en epifani - åpenbaring.

(fortsettes)

Etter kristendommen - hva da?

Carmen Andres har skrevet en svært interessant artikkel om troen i tiden 'etter kristendommen's tid', så jeg har valgt å oversette deler av den til norsk:

"Vår kultur gjennomgår en bemerkelsesverdig etter-kristen endring. Pew Research fortsetter å føre en oversikt over det voksende antall som ikke hevder noen religiøs tilhørighet. Nylig kunne Barna Group offentliggjøre en studie som evaluerer 15 mål av ikke-religiøsitet som indikerer at 37 prosent av dagens amerikanere er såkalt 'etter-kristne'. Vår kultur beveger seg bort fra et språk vi deler og forestillinger av kristendom. Kirken slik vi kjenner den blir mer og mer marginalisert.

Jeg kjemper med hva det innebærer. Hvordan deler vi evangeliet i en kultur som i stadig økende grad er uinteressert i Gud og religion? Og hva betyr det å være kirke i dagens kultur? Vil vi bruke denne endringen til å fornye og gjenreise til våre nytestamentlige røtter?

Jeg er oppmuntret av det voksende antall anabaptistiske stemmer som blir en del av den store samtalen som nå foregår på tvers av teologiske tradisjoner. Jeg er spesielt oppmuntret av den innblanding og omfavnelse av anabaptistiske stemmer i evangelikale tradisjoner, noe jeg var vitne til i forbindelse med samlingen kalt Missio Alliance i Washington i forrige måned.

Missio Alliance er en bevegelse blant nord-amerikanske evangelikale som ønsker å gripe fatt i disse utfordringene og som tilbyr teologisk såvel som praktisk hjelp. De som organiserte  og sto bak konferansen var velkjente tenkere som Dallas Willard, Scot McKnight, som identifisers som anabaptist og Alan og Deb Hirsch, så vel som anabaptistiske stemmer som Christine Sine fra Mustard Seed og pastor Bruxy Cavey fra Meeting House, en inovative Brethren in Christ kirke i Toronto.

Noe av det som kom ut av denne samlingen var dette:

* Vi må være forpliktet på Skriftens autoritet
* Behovet for et robust evangelium som er større enn 'bare' å snakke om frelse
* Behovet for et fellesskap som deler det man har med hverandre
* Behovet for å understreke åndelig dannelse og disippelgjøring
* En menighet som er misjonsfokusert
* Behovet for en menighet som setter til side etniske, kjønnsmessige og etniske forskjeller
* At Jesus er Herre må bli sentrum for alt

Selv om disse punktene ikke er unike for anabaptister, så er disse forpliktelsene noe som som gir djup gjenkjennelse for oss som står i denne tradisjonen'.

Så langt Carmen Andres.

Carmen Andres skriver også om den våknende interessen for anabaptismen i mange ulike kirkelige tradisjoner. Måten å tenke menighet på fascinerer stadig flere, hvor fokus er på et fellesskap som deler, som er opptatt av sosial urett, som ønsker å se Bergprekenen levd ut i praktisk hverdagslig kristent liv.

En av Guds venner er død

Dallas Willard (bildet) har gått hjem til Gud i dag tidlig. Den 77 år gamle filosofiprofessoren, var en sjelden blomst i kristenheten. Det er ikke så mange baptister som skriver bøker om de klassiske åndelige disipliner, og som var påvirket av Teresa av Avila, Thomas a Kempis, Augustin, Broder Laurentius og Benedikts regel. Men han var også påvirket av John Wesley og Dietrich Bonhoeffer og Andrew Murray.

Jeg har lest flere av hans bøker med stort utbytte. Blant annet boken om hvordan man lærer Guds stemme å kjenne. Det burde jo være noe alle kristne burde vite noe om!

En av de som kjente Dallas Willard godt forteller følgende karakteristiske historie om ham: Willard hadde undervist om viktigheten av å være stille. Selv hadde han avsatt 30 minutter hver eneste dag forbeholdt Gud.

'Jeg spurte ham om hva han gjorde disse tredve minuttene?'
'Ber du,' spurte jeg?
'Nei'.
'Mediterer du eller leser du Bibelen?'
'Nei'.
'Hva gjør du da?'
'Ingenting. Jeg bare sitter der. I Kristi nærvær'.

Tenk det. Dette har vi alle grunn til å lære mer om! Dallas Willard kjente Gud. Ingen tvil om noe annet. Men så pleiet han også vennskap med Gud hver eneste dag.

Fred med hans gode minne.

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 2

I gårsdagens artikkel skrev jeg om Richard Foster som en av de som har løftet frem igjen verdiene som de klassiske åndelige disiplinene eller øvelsene representerer. I den forbindelse nevnte jeg også teologen og professoren i filosofi, Dallas Willard (bildet). Dallas Willard som også er pastor, ordinert av Sørstatsbaptistene, sier at "frelse er ikke bare tilgivelse for synder, det handler også om en total forvandling av våre liv." Pastor Willard er av den oppfatning, som jeg personlig deler, at "vi kan i økende grad bli lik Kristus i karakter og i kraft ved å etterfølge Ham i Hans livsstil som omfatter alt."

Nå er det vel ingen som vil være nybegynnere. Vi har en del å forsvare. Selv har jeg stanset en stund ved Jesu egne ord i Matt 11,29. Vers 28 er vel det som oftest siteres og som lyder slik: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile." I det neste verset står det: "Ta mitt åk på dere OG LÆR AV MEG."

Å ha Jesus som læremester. Det er det viktigste for en som vil være en Jesu disippel. Nå er det ikke bare ordet nybegynner en del forakter, men også ordet øvelse eller disiplin. Vår tid er preget av en så sterk invidualisme, at bare tanken på at man skal følge en disiplin eller gjøre en øvelse, er noe vi misliker. Men slik er det ikke for mennesker som driver med idrett. De er vant til å sette seg mål, og vet at de må leve disiplinert for å nå dem.

Apostelen Paulus er ikke redd for å snakke om de åndelige øvelsene overfor sin unge medarbeider Timoteus:

"Bær også du lidelsene, som en god stridsmann for Kristus Jesus! Ingen soldat lar seg hindre av dagliglivets gjøremål, for han vil gjøre som hærføreren vil. Og en idrettsmann må følge reglene om han skal vinne seierskransen. Bonden som arbeider hardt, skal få først av avlingen. Tenk over det jeg sier! For Herren skal gi deg innsikt i alt." (2.Tim 2,3-7)

Vi skal lære av Jesus, og Jesus levde et veldig disiplinert liv. Han var nøye med å avsette tid for å be, studere Skriften, faste etc. Apostelen Peter er inne på dette når han skriver:

"For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor." (1.Pet 2,21)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 1

Overflatiskhet er vår tids forbannelse," sier kvekeren Richard Foster (bildet), og legger til: "Kravet om øyeblikkelig tilfredstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intelligente mennesker, eller flere begavede mennesker, men flere mennesker med dybde."


Kommende søndag er prekenteksten hentet fra Matt 28,16-20. Denne søndagen skal jeg preke i Toten Frikirke på Raufoss, og jeg kommer til å legge vekt på en setning fra dette skriftavsnittet, som jeg mener er veldig forsømt i den vestlige kristenhet: "gjør alle folkeslag til disipler!" En måte å gjøre det på er ved å hjelpe mennesker til å finne tilbake til de klassiske åndelige disipliner: meditasjon, bønn, faste, studier, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning, tjeneste, gudstjenestefeiring, ledelse og fest.


To av de som har satt søkelyset på de klassiske åndelige disiplinene, eller skal vi kalle dem åndelige øvelser, er ved siden av kvekerpastoren Richard J. Foster, også teologen og professor i filosofi, Dallas Willard fra Sørstatsbaptistene. Begge har levert viktige bidrag i form av svært gode bøker om emnet. Fosters bok er oversatt til norsk: "Veier til glede" (Luther), mens Willards bøker kun er oversatt til svensk. Jeg kjenner ikke til at det er planlagt noen oversettelse til norsk. Men for de som leser engelsk er det ikke vanskelig å anbefale "The Spirit of the Disiplines. Understanding how God changes lives" (Hodder&Stoughton)!


Når vi snakker om de klassiske åndelige disiplinene eller øvelser, så er ikke ordet "klassisk" brukt bare for å beskrive at de er gamle, selv om det stemmer at de har vært praktisert av oppriktige kristne i århundrer. De er klassiske også i den forstand at de er helt sentrale i dynamisk kristen tro, i levd kristenliv.


Richard Foster er grunnleggeren av Renovarè. Dette er en bevegelse jeg har fulgt en del år. Deres motto er: Å bringe Kirken tilbake til kirkene. Det synes jeg er et usedvanlig godt motto! Deres web side er et funn for alle som bærer på lengselen etter originalkristendommen! Jeg kommer tilbake med en presentasjon av dette arbeidet senere.


Fordi jeg anser at disippelgjøringen er av avgjørende betydning, ikke bare for vekst, men for en fordypelse av troen, starter jeg en ny serie her på bloggen hvor vi ser nærmere på hver eneste en av disse disiplinene. En gjennomgang av de åndelige disipliner vil også være et av de seminartilbudene vi går ut med til menigheter/grupper som ønsker å ha et besøk av oss. Om din menighet/gruppe ønsker besøk, skriv til oss på: trooglivsmestring@yahoo.no

For å sitere en annen kveker, John Woolman, til slutt: ”Du gjør vel i å leve leve i dybden, slik at du kan føle og forstå medmenneskenes sjel.”


websiden til Renovarè finnes her: http://www.renovare.org/