Et liv i enkelhet og radikal etterfølgelse av Kristus

I forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går kveld leste vi om kvekeren John Woolman (1720-1772) fra Synaxariet vårt. Det slo meg hvor tidsaktuell Woolman er! Hans radikale oppbrudd fra et liv som fremgangsrik forretningsmann, med en voksende formue, til et radikalt liv i Kristi etterfølgelse står det ikke bare djup respekt av, men utfordrer oss til å gjøre likedanne valg i 2022. 

Dt handler ikke bare om et oppbrudd fra et materialistisk liv og tankesett, men om et valg til å leve enklere og en mer fokusert tidsbruk. 

John Woolman skulle sette djupe spor etter seg. Han levde et liv i bønn, og forankringen i en djup erfaring av Guds kjærlighet la grunnen til det sterke sosiale engasjementet han er så kjent for. John Woolman ble an av de fremste forkjemperne mot slaveriet. Han engasjerte seg også sterkt i fredsarbeid og i kampen for en mer rettferdig fordeling av samfunnets ressurser. 

Å leve enkelt, følge sin samvittighet og tjene sin neste var viktige veivisere i hans liv. Måtte det bli slik for oss også!

Tyskerbyen i USA

Mange forbinder nok mennonitene i USA med hardtarbeidenede, trofaste bønder ute på den amerikanske landsbygda, men det mange kanskje ikke vet er at de første permante bosettningene av mennoniter i Den nye verden, var ikke på landsbygda, men i en by.

Germantown eller 'Tyskerbyen' ble grunnlagt av 13 familier fra Krefeld i det vestlige Tyskland.

En av disse familiene var mennoniter, mens resten av dem var kvekere. De hadde tidligere vært mennoniter, men blitt kvekere etter en nokså massiv påvirkning fra kvekermisjonærer. De 13 familiene fra Krefeld kom til Philadelphia, som da var en ny bosetning, som bare var ett år gammel. Her slo de seg ikke ned, men valgte å dra videre, drøyt 10 kilometer nordvest, hvor de hadde skaffet seg et landområde gjennom en landoppkjøper og eiendomsmegler ved navn Daniel Francis Pastorius. Allerede fra 1600-tallet hadde det kommet nok mennoniter fra Europa slik at de kunne grunnlegge en mennonite-forsamling.

Men de var ikke de eneste. Mot slutten av 1700-tallet kom det baptister, lutheranere og reformerte immigranter hit. De hadde blitt inspirert av William Penns eksperiment som handlet om religiøs frihet. I 1681 hadde den engelske kongen, Charles II, gitt det landområde som skulle bli Pennsylvania til William Penn, for å slette gjeld kongen hadde til William Penns far, Penn, som var blitt kveker.  Han ønsket å gjøre Pennsylvania til et fristed for sine kvekervenner, som ble plaget i England, og for andre forfulgte kristne i Europa.

En årsak til at de første amerikanske mennonitene ikke etablerte seg som bønder var at Penn ikke ville sørge for land for enkeltstående individer. Ifølge Pastroius var det flere årsaker til dette. Den viktigste var at Penn ønsket at barna deres skulle få gå på en felles skole og at man kunne bo så nært hverandre, at de kunne hjelpe naboen om han trengte hjelp.

Dette forsto de 13 familiene fra Krefeld, de hadde jo selv kommet fra en by i Tyskland. Forølgelse hadde tvunget mange europeiske anabaptister til å søke ly i landlige omgivelser, for på den måten å komme seg unna religiøse og sivile myndigheter som sto dem etter livet. Men i det vestlige Tyskland, i byen Krefeld, fant mennonitene en tid toleranse, og det gjorde at de kunne erverve seg kunnskap og ekspertise innen tekstiler, noe som gjorde at Krefeld ble et internasjonalt sentrum for teksilindustrien.

De som utvandret fra Krefeld til Nord-Amerika tok kunnskapen med seg. En mann ved navn Abraham op den Graeff har fått æren av å starte opp med linproduksjon i Germantown og fikk en æresbevisning av William Penn, for å produsere det fineste linet i kolonien. På samme måte som Krefeld, ble Germantown et hovedsete for tekstilindustrien. William Rittenhouse, den første presten for Germantown Mennonite Congregation, bygget den første papirmøllen i de amerikanske koloniene.

Germantown ble også hjemmet til trykkeren Christopher Sauer, et medlem av Brethren, en gren av døperbevegelsen, som publiserte den første Bibelen i Amerika såvel som sangboken Ausbund, som fremdeles brukes av Old Order Amish.

Etter hvert som Germantown utviklet seg ble den et forretningssentrum, og etter hvert kom det også bondegårder som leverte kor, kjøtt og egg. I byen fantes det også sadelmakere, bryggerier, garverier og sjokoladefabrikker med mer.

Billedtekst: Møtelokalet til mennonitene i Germantown. Forsamlingen ble grunnlagt på slutten av 1600-tallet. Lokalet ble bygd i 1770. Forsamlingen hadde da kommet sammen i en tømmerbygning, og holdt møter der fra 1708.

Kvekerne - fredens og stillhetens mennesker, del 2

Rundt 79 prosent av kvekerne verden over den evangeliske grenen av bevegelsen. Disse skiller seg ut ved at de samles om forberedte budskap fra Bibelen, mens 11 prosent av kvekerne praktiserer der de kaller 'stille andakt'. Der er rekkefølgen i gudstjenesten ikke planlagt på forhånd, og er overveiende en stille samling. Den kan også inneholde en ikke varslet preken eller en spontan hilsen fra en av deltagerne. En del møter av begge typer, har innslag av godkjente prester - både menn og kvinner - som er anerkjent for å ha en gave til å preke.

Kvekerne - eller Vennenes samfunn - legger vekt på det allminnelige prestedømme, som apostelen Peter beskriver i 1.Pet 2,9.

De har ingen trosbekjennelse, og legger vekt på å leve et libv i enkelhet og troskap mot Kristus. Kvekerne regner Bibelen som Guds åpenbaring til menneskene, og den er derfor en viktig kilde til forståelse av Gud. Men deres bibelsyn avviker fra de fleste protestantiske kirkesamfunn, ved at de legger vekt på at Bibelen skal forstås i nåden ved hjelp av Den Hellige Ånd, og altså ikke en bokstavelig forolkning av det som står skrevet. Kvekerne står altså for det vi kan kalle en 'spiritualistisk' trosforståelse, hvor det legges opp til at Bibelen tolkes av mennesker i den tid de lever i og at det er opp til den enkelte hva man tror. De regner srg normalt ikke som protestanter, selv om de av teologiske og historiske åraker plasserer seg i denne kategorien. De anerkjenner heller ingen sakramenter, og har ingen fastlagte kirkelige ritualer. Kvekerne praktiserer heller ikke dåp. Barn som av kvekerfamilier tas med til en andakt, hvor de ønskes velkommen som medlemmer.

Det jeg har skrevet i disse to artiklene er selvsagt ikke fyllestgjørende, men bare et lite innblikk i denne grenen av det treet som utgjør den kristne tro.

Kvekerne - fredens og stillhetens mennesker, del 1

I oversikten over de kirkesamfunnene og organisasjonene som deltok på Den nasjonale bønnedagen søndag, kom jeg i skade for å glemme Kvekersamfunnet. Det var slett ikke meningen, og jeg er lei meg for det. Derfor vil jeg bøte på min forglemmelse med å skrive litt mer om denne grenen av den kristne troens historie:

Jeg setter stor pris på kvekerne, og identifiserer meg med deres aktive fredsarbeid, mange av dem, jeg vil tro de aller fleste, er pasifister. Jeg tilhører selv en kirkelig tradisjon, som fra sin begynnelse vektla Jesu undervisning i Bergprekenen. Derfor er jeg selv pasifist og militærnekter.  Kvekerne fikk forøvrig Nobels fredspris for sitt fredsarbeid allerede i 1947. Med stor interessse leser jeg bøker av kvekere, som Richard Foster, som skriver så mye godt om bønn og hvis bønneundervisning jeg personlig har fått så mye inspirasjon og trygg åndelig veiledning fra.  Nevnes bør også boken til Thomas R. Kelly: 'A testament of devotion', som jeg har lest på svensk. I Sverige kom boken ut i 1989 med tittelen: 'Det indre ljuset.' En bok som er blitt meg til stor hjelp. Interessant har det også vært å lese romanserien om Cleng Person av Alfred Hauge, som skrev om norsk utvandring til Amerika. Her har kvekerne en sentral rolle.

De er ikke mange i Norge. Omlag 150 personer. På verdensbasis teller de 600.000. Det norske kvekersamfunnets historie begynner offisielt i 1814, men har røtter helt tilbake til 1600-tallet. Det har seg slik, i følge deres egen nettside:

"Det norske kvekersamfunnets historie begynner i 1814 da prisonfanger kom hjem fra fangenskap i England og begynte med stille andaktsmøter i Stavanger og Christiania. Men kvekerdommen har en lite kjent forhistorie i Norge, og vi skal fortelle den først.

På 1600-tallet ble store mengder trelast eksportert på norske og engelske skip fra Norge til England. I et brev fra George Fox (bildet) i 1659 blir Norge nevnt blant de land som det blir oppfordret å sende kvekerlitteratur til. Det skal ha vært kvekerbesøk i Norge før 1660, muligens så tidlig som i 1657-58. Det fortelles at Thomas Shaw besøkte landet i 1659 på vei til Skottland og London. Dette er ikke mer enn noen få år etter det som regnes som startåret for kvekerbevegelsen, 1652.

Neste gang kildene nevner Norge er i forbindelse med et deportasjonsskip med kvekere fra England som mistet kursen i en storm og kom til Bergen i 1666 og ble liggende der i 20 dager. En av kvekerne om bord, Laurence Fullove, rapporterer at de delte ut skrifter til innbyggerne i Bergen. Samme året, i 1666, ble det første kvekerskrift på dansk/norsk gitt ut i Nederland, John Higgins Herrens Budskab Til alle Mennesker som bekiænder at de troer paa Gud…

I 1674 besøkte kvekermisjonær og skipper William Bayly Porsgrunn. Samme år skriver George Fox i et brev at det var to kvekere fra Norge i London, og epistelen fra 1683 rapporterer at det var venner fra Norge til stede på årsmøtet.

Den første navngitte nordmannen i kvekersammenheng er Gert Søfrensen som i 1687 blir anklaget i Tønsberg for å ha utbredt kvekerskrifter oversatt fra engelsk. Men den som skulle bli mest kjent i norsk kvekerhistorie før 1814, var Christoffer Meidel (1659-ca 1710). Meidel var født i Porsgrunn og studerte teologi i København. I 1687 ble han ordinert til den første presten i den dansk-norske kirken i London. Han ble senere kveker og reiste i 1702 på misjonsreise bl.a. til Norge. Han skulle også skaffe norske immigranter til kvekerkolonien Pennsylvania. Han ble arrestert og våren 1703 forvist fra landet. Hans interesse for Norge fortsatte imidlertid, og både i 1704 og 1706 sendte han kvekerskrifter til Norge, men bøkene ble beslaglagt."

fortsettes

De viktige veivalgene

Det hender vi må gjøre noen nye veivalg. Det beste kan nemlig bli det aller bestes verste fiende.

Jeg ble sittende å tenke på det i går kveld da jeg leste om kvekeren John Woolman. I går, 7. oktober 2019, var det akkurat 245 år siden han døde. Woolman var en vellykket forretningmann da han opplevde en eksistensiell krise i sitt liv.

John Woolman ble født i 1720 og vokste opp i New Jersey, noen mil fra byen Philadelphia. Da han var 21 år gammel forlot han foreldregården og flyttet til byen, hvor han tok over som bestyrer for en butikk. Woolman viste seg å ha et stort talent for forretningsvirksomhet, og gjorde det godt økonomisk.

Da var det verre med hans åndelige liv. Forretningsvirksomheten tok så mye av tiden hans at den indre balansen ble truet. Woolman sto overfor å fortsette med forretningene, og å ha det så travelt at han ikke fikk tid til å pleie sitt indre liv og dermed stå i fare for å tape sin sjel - eller skulle han bryte over tvert og bevare sitt hjerte.

John Woolman valgte det siste. Han kvittet seg med alt, og valgte å leve et enkelt liv som skredder.

Hans egentllige kall var å forkynne Guds ord. 23 år gammel begynte han å reise som forkynner og i løpet av de 29 årene som gjensto av livet hans gjorde han 32 reiser over hele Nord-Amerika. Han ble en av de fremste forkjemperne mot slaveriet, engasjerte seg i fredsarbeid og kampen for en mer rettferdig fordeling av ressursene.

Flere ganger i livet står vi overfor viktige livsvalg. Husk å ta vare på hjertet ditt, for livet utgår fra det.

Faste og forenkling, del 3

"Enkelhet er frihet. Dobbelhet er bundethet. Enkelhet gir glede og harmoni. Dobbelhet gir bekymring og frykt," skriver kvekeren Richard Foster i boken: 'Veier til glede' med undertittelen: 'Innføring i de klassiske åndelige disipliner', utgitt av Luther forlag i 2001. Boken anbefales på det aller varmeste.

Foster legger til:

"Den kristne enkelheten er en indre realitet som fører til en ytre livsstil. De indre og de ytre aspektene er like viktige. Vi bedrar oss selv dersom vi tror at vi kan få del i den indre enkelheten uten at den har en dyptgripende virkning på vår levemåte. Og forsøk på å tilegne seg en ytre, enkel livsstil uten å ha grepet den indre siden av den, fører til en dødelig loviskhet." (Richard Foster: Veier til glede. Luther forlag 2001, side 89).

Dette er svært viktig å få med seg. Det ytre og det indre hører uløselig sammen. Lever man det indre livet med Gud i stillhet vil det føre til at det ytre også påvirkes. Det er uunngåelig.

"Enkelheten begynner med indre samling og helhet," skriver Foster og siterere en annen kveker for å konkretisere hva dette betyr. Det betyr å leve ut det Thomas Kelly kaller 'det guddommelige sentrum'.

Søren Kirkegaard hadde grepet dette. Det som er selve kjeren i kristen enkelhet med den djupe boktittelen: Et rent hjerte er å ville én ting.

"Det å erfare den innvendige enkelheten frigjør oss utvendig," skriver Foster og legger til: "Vår tale blir sann og ærlig. Trangen etter status og posisjon forsvinner, for vi trenger ikke lenger status og posisjon. Vi avstår fra å briljere med et sløsende forbruk, ikke fordi vi ikke har råd til det, men på grunn av våre prinsipper. Våre eiendeler står til andres disposisjon. Vi gjør samme erfaring som Richard E. Byrd. Etter seks måneder alene i det øde Antarktis, skrev han i dagboken: Jeg er i ferd med å lære ... at et menneske kan leve rikt uten store mengder ting."

(fortsettes)

Faste og forenkling - del 1

Så har vi tatt fatt på den 40 dager lange fasten. Den tok til i går med Askeonsdag. Denne gangen har jeg valgt 'forenkling' som mitt personlige faste-tema. Hvordan klarer man seg med mindre og får mer glede ut av det? Hvordan kan enkelhet bli en livsstil i en tid så komplisert som vår?

Jeg har forsøkt å oversette en gammel kveker-hymne som skal ledsage meg på vandringen mot den strålende påskedagen:

"Det er en gave å være enkel.
Det er en gave å være fri.
Det er en gave å befinne seg der man burde være.
Og når vi ser oss selv på en riktig måte
kommer vi til å leve i en dal av kjærlighet og glede!

Når virkelig enkelhet er oppnådd
kommer vi ikke til å skjemmes for å leve
og vise kjærlighet.
Å skratte og synge blir en glede.
for gjennom skratt og sang kommer vi rett frem.

Jeg synes den verden vi lever i er blitt komplisert. Vi som vokste opp med manuel skrivemaskin, må forholde oss til en hverdag fylt med alskens dippedutter og avansert teknologi, som vi ikke mestrer. Det er et tempo som er helt hinsides, ja, jeg mener hinsides. C.S. Lewis skal visstnok ha sagt at 'stress ikke er av djevelen, stress er djevelen.' Folk blir syke av alle kravene som stilles for at de skal leve opp til alle forventningene.

Så hvordan kan vi leve enklere liv? Akkurat det opptar meg. Kan fasten hjelpe oss til det.

I noen artikler fremover skal vi se nærmere på disse spørsmålene.

(fortsettes)

Billedtekst: Gammelt møtested for kvekere. Foto: Wikipedia.

La oss takke kvekerne for religionsfriheten i Norge

Vi har mye å takke kvekerne for! I sær ved 200 års jubileet for Grunnloven.

For uten kvekerne hadde vi ikke hatt den religionsfriheten vi fikk. For Eidsvollsmennene sørget ikke for den.

Grunnlovens manglende religionsfrihet rammet protestantiske kristne allerede samme år som den ble vedtatt. Hegemoniet til statens offisielle religion og kirke var ubestridt. Inntil kvekerne kom på banen. De første norske kvekerne hadde blitt omvendt da de satt som fanger i engelske fangeskip under Napoleonskrigene. Du kan lese om dem i Alfred Hauges trilogi om Cleng Peerson. Det er svært interessant lesning.

Disse kvekerne var uredde. Svært uredde. De nektet å betale presteskatt, og ville heller ikke vise presten større respekt enn andre - slik det var vanlig her til lands på den tiden. Slik blir det bråk av! Presten hadde nemlig makt. Han hørte jo med blant statens embetsmenn! Slik går det når stat og kirke blandes sammen i en vanhellig allianse.

Og kvekerne måtte lide for å ha brutt norsk lov. Mange ble kastet i fengsel, mens andre mistet alt de eide.

Det er ikke Den norske kirke som har vært garantisten for trosfrihet her til lands. Det er de som ble kalt dissenterne. Det skulle bli frikirkene som presset på for at Norge skulle få religionsfrihet.

Det var et skjellsettende øyeblikk da Dissenterloven ble vedtatt i 1845. Fra nå av skulle det være lov å ha en annen trosoppfatning enn statens egen kirke. Vel og merke til en viss grad.

For hør! Det var nå mulig å etablere frikirkesamfunn i Norge, men: de kunne ikke dele ut nattverden til medlemmer av statens kirke, ei heller ha lukkede menighetsmøter!

Dessuten: ingen med frikirkelig bakgrunn kunne ha statlige embeter.

En ny dissenterlov ble vedtatt i 1891. Godkjente kirkesamfunn fikk nå vigselsrett, men man ble ikke fritatt for kirkeskatten. Man kunne velges til Stortinget, men man kunne ikke delta i kommunale forhandlinger om saker som vedgikk statens kirke.

I 1902 ble så Dissentertinget dannet og kampen for en virkelig religionsfrihet i Norge kunne for alvor ta til. Stat og kirke måtte skilles. Tenk hvilken arv vi har å forvalte som disse medlemmene av Dissentertinget utkjempet!

Når Norge feiet 150 års jubileet for Grunnloven i 1964 var religionsfriheten kommet inn i Grunnlovens paragraf to. Fem år etter kom "loven om trudomssamfunn og ymist anna".

Dissentertinget ble til Norges frikirkeråd i 1902. 1.september 2006 fusjonerte Norges frikirkeråd med Norges kristne råd.

Jeg har av og til spurt meg selv om det var så klokt. Joda, Norges kristne råd har dermed blitt mer slagkraftig ved at alle kristne nå står sammen i en organisasjon, men spørsmålet er om ikke frikirkene likevel har mistet et viktig forum for saker som berører frikirkene? Det er nemlig fortsatt slik at Den norske kirke viser en overlegenhet i forhold til frikirkene her til lands, som om den fortsatt var statens kirke og prestene statens embetsmenn. Til en viss grad er det vel også sant.

Canadiske myndigheter omskriver historien og utelater fredskirkene

Storsamfunnets historiske minne kan være selektivt, og i sær  styresmaktenes. Det merkes i Canada disse dagene. I disse dager markerer canadierne krigen i 1812 med parader og monumenter. Men myndighetene har ikke inkludert historien til de kirkene som arbeidet for fred i sin offisielle feiring.

Derfor har Mennonitenes Sentralkomite i Ontario plassert plaketter og historiske markører, i Niagara regionen, for å hedre minnet om pionerene fra Mennonite, kvekere og Brethren in Christ kirkene. Og ulike begivenheter gjennom denne sommeren skal fokusere på deres felles historie som fredskirker.

Den canadiske regjerningen bruker 28 millioner dollar de neste tre årene på feiringen.

Omlag 60 mennoniter, kvekere og medlemmer av Brethren of Christ kom sammen i hjertet av Toronto forleden for å lese tekster av Jesus, Menno Simons, William Penn og for å be.

- Vår historie er effektivt blitt diskvalifisert, strøket ut og omskrevet, med god hjelp av pomp og prakt og seremonier, stridsvogner og kavaleri, sier mennonite professor og pastor, Arnold Neufeldt-Fast, om jubileet.

Bildet viser en av plakettene som mennonitene har satt opp.

Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg

Ved siden av noen utslitte predikantbibler, lå noen bøker strategisk plassert ved siden av godstolen til min åndelige mentor, den 90 årige pinsevennen, Ole Petter Bekkelund. Det var her han oppholdt seg mye av dagen. Han kalte det bønneplassen. Det var "Brød i ørkenen", en andaktsbok med utvalgte stykker av Watchman Nee, det var Oswald Chambers "Alt for Ham", som mer eller mindre var utslitt av års trofast lesning, det var en bok skrevet av en katolsk nonne om det å bli gammel, og sist men ikke minst "Et lykkelig liv" av Hannah Pearshall Smith (bildet).

Einar Lundby skrev forordet til "Et lykkelig liv", da daværende Ansgar forlag gav ut boken i 1979. Lundby skrev:

"Jeg er meget takknemlig for at denne boken er kommet på norsk, og anbefaler den på det varmeste. Den gir svar på en mengde spørsmål som er aktuelle for kristne mennesker i dag, hvorfor deres kristenliv er så fattig og gledesløs og uten den kraft som Gud har lovet sine barn. Måtte den forberede den vekkelse vi alle ber om, ved å fornye de kristne, så de kan bli satt i stand til å ta imot den velsignelse Gud vil gi sitt folk."

Det er en underlig bok dette på mange måter. Forfatterinnen hadde bakgrunn fra kvekerbevegelsen, men ble senere i livet sterkt influert av metodismen og den amerikanske hellighetsbevegelsen.

Hun var født i Philadelphia i 1832, og døde i 1911. Da ble hun "kalt hjem for å møte Ham som hennes sjel elsket, og som det var hennes største fryd å tenke på at hun en gang skulle se ansikt til ansikt", heter det i introduksjonen til boken.

Hannah slet veldig i sitt trosliv. En dag fikk hun høre om noen metodister som holdt hellighetsmøter. Det var vanlige mennesker, men deres enkle vitnesbyrd ble til stor hjelp for henne. Hun forteller selv at "da jeg kom inn i rommet, sto en fabrikkarbeiderske med et tørkle på hodet og talte. Hun sa: 'Før kunne jeg ikke se annet enn mit eget store 'jeg', men da jeg fikk se Jesus som en fullkommen frelser, så skrumpet det store 'jeg' inn og ble til ingenting." Det var Gal 2,20 som på mange måter skulle snu opp ned hennes liv. Der heter det: "Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg."

Om denne opplevelsen av innholdet i dette verset skriver hun:

"Disse ordene ble som en åpenbaring for meg. Jeg oppdaget at det var presis det samme som Paulus sier: Ikke jeg, men Kristus, og at den seier jeg lengtet etter måtte komme ved at jeg sluttet å leve mitt eget liv og lot Guds kraft virke i meg både og ville og å virke til hans behag."

Boken "Et lykkelig liv" er solgt i opplag på hundretusener, og neppe noen bok skrevet av en kvinne i det 19 århundre har vært til slik velsignelse for flere mennesker. Den selges fortsatt. Den norske utgaven er for lengst utsolgt, men jeg vil tro Pilegrimen Antikvariat vil kunne skaffe den. Har du ikke lest den er den absolutt å anbefale.

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 1

Overflatiskhet er vår tids forbannelse," sier kvekeren Richard Foster (bildet), og legger til: "Kravet om øyeblikkelig tilfredstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intelligente mennesker, eller flere begavede mennesker, men flere mennesker med dybde."


Kommende søndag er prekenteksten hentet fra Matt 28,16-20. Denne søndagen skal jeg preke i Toten Frikirke på Raufoss, og jeg kommer til å legge vekt på en setning fra dette skriftavsnittet, som jeg mener er veldig forsømt i den vestlige kristenhet: "gjør alle folkeslag til disipler!" En måte å gjøre det på er ved å hjelpe mennesker til å finne tilbake til de klassiske åndelige disipliner: meditasjon, bønn, faste, studier, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning, tjeneste, gudstjenestefeiring, ledelse og fest.


To av de som har satt søkelyset på de klassiske åndelige disiplinene, eller skal vi kalle dem åndelige øvelser, er ved siden av kvekerpastoren Richard J. Foster, også teologen og professor i filosofi, Dallas Willard fra Sørstatsbaptistene. Begge har levert viktige bidrag i form av svært gode bøker om emnet. Fosters bok er oversatt til norsk: "Veier til glede" (Luther), mens Willards bøker kun er oversatt til svensk. Jeg kjenner ikke til at det er planlagt noen oversettelse til norsk. Men for de som leser engelsk er det ikke vanskelig å anbefale "The Spirit of the Disiplines. Understanding how God changes lives" (Hodder&Stoughton)!


Når vi snakker om de klassiske åndelige disiplinene eller øvelser, så er ikke ordet "klassisk" brukt bare for å beskrive at de er gamle, selv om det stemmer at de har vært praktisert av oppriktige kristne i århundrer. De er klassiske også i den forstand at de er helt sentrale i dynamisk kristen tro, i levd kristenliv.


Richard Foster er grunnleggeren av Renovarè. Dette er en bevegelse jeg har fulgt en del år. Deres motto er: Å bringe Kirken tilbake til kirkene. Det synes jeg er et usedvanlig godt motto! Deres web side er et funn for alle som bærer på lengselen etter originalkristendommen! Jeg kommer tilbake med en presentasjon av dette arbeidet senere.


Fordi jeg anser at disippelgjøringen er av avgjørende betydning, ikke bare for vekst, men for en fordypelse av troen, starter jeg en ny serie her på bloggen hvor vi ser nærmere på hver eneste en av disse disiplinene. En gjennomgang av de åndelige disipliner vil også være et av de seminartilbudene vi går ut med til menigheter/grupper som ønsker å ha et besøk av oss. Om din menighet/gruppe ønsker besøk, skriv til oss på: trooglivsmestring@yahoo.no

For å sitere en annen kveker, John Woolman, til slutt: ”Du gjør vel i å leve leve i dybden, slik at du kan føle og forstå medmenneskenes sjel.”


websiden til Renovarè finnes her: http://www.renovare.org/