Kvekerne - fredens og stillhetens mennesker, del 2

Rundt 79 prosent av kvekerne verden over den evangeliske grenen av bevegelsen. Disse skiller seg ut ved at de samles om forberedte budskap fra Bibelen, mens 11 prosent av kvekerne praktiserer der de kaller 'stille andakt'. Der er rekkefølgen i gudstjenesten ikke planlagt på forhånd, og er overveiende en stille samling. Den kan også inneholde en ikke varslet preken eller en spontan hilsen fra en av deltagerne. En del møter av begge typer, har innslag av godkjente prester - både menn og kvinner - som er anerkjent for å ha en gave til å preke.

Kvekerne - eller Vennenes samfunn - legger vekt på det allminnelige prestedømme, som apostelen Peter beskriver i 1.Pet 2,9.

De har ingen trosbekjennelse, og legger vekt på å leve et libv i enkelhet og troskap mot Kristus. Kvekerne regner Bibelen som Guds åpenbaring til menneskene, og den er derfor en viktig kilde til forståelse av Gud. Men deres bibelsyn avviker fra de fleste protestantiske kirkesamfunn, ved at de legger vekt på at Bibelen skal forstås i nåden ved hjelp av Den Hellige Ånd, og altså ikke en bokstavelig forolkning av det som står skrevet. Kvekerne står altså for det vi kan kalle en 'spiritualistisk' trosforståelse, hvor det legges opp til at Bibelen tolkes av mennesker i den tid de lever i og at det er opp til den enkelte hva man tror. De regner srg normalt ikke som protestanter, selv om de av teologiske og historiske åraker plasserer seg i denne kategorien. De anerkjenner heller ingen sakramenter, og har ingen fastlagte kirkelige ritualer. Kvekerne praktiserer heller ikke dåp. Barn som av kvekerfamilier tas med til en andakt, hvor de ønskes velkommen som medlemmer.

Det jeg har skrevet i disse to artiklene er selvsagt ikke fyllestgjørende, men bare et lite innblikk i denne grenen av det treet som utgjør den kristne tro.

Kvekerne - fredens og stillhetens mennesker, del 1

I oversikten over de kirkesamfunnene og organisasjonene som deltok på Den nasjonale bønnedagen søndag, kom jeg i skade for å glemme Kvekersamfunnet. Det var slett ikke meningen, og jeg er lei meg for det. Derfor vil jeg bøte på min forglemmelse med å skrive litt mer om denne grenen av den kristne troens historie:

Jeg setter stor pris på kvekerne, og identifiserer meg med deres aktive fredsarbeid, mange av dem, jeg vil tro de aller fleste, er pasifister. Jeg tilhører selv en kirkelig tradisjon, som fra sin begynnelse vektla Jesu undervisning i Bergprekenen. Derfor er jeg selv pasifist og militærnekter.  Kvekerne fikk forøvrig Nobels fredspris for sitt fredsarbeid allerede i 1947. Med stor interessse leser jeg bøker av kvekere, som Richard Foster, som skriver så mye godt om bønn og hvis bønneundervisning jeg personlig har fått så mye inspirasjon og trygg åndelig veiledning fra.  Nevnes bør også boken til Thomas R. Kelly: 'A testament of devotion', som jeg har lest på svensk. I Sverige kom boken ut i 1989 med tittelen: 'Det indre ljuset.' En bok som er blitt meg til stor hjelp. Interessant har det også vært å lese romanserien om Cleng Person av Alfred Hauge, som skrev om norsk utvandring til Amerika. Her har kvekerne en sentral rolle.

De er ikke mange i Norge. Omlag 150 personer. På verdensbasis teller de 600.000. Det norske kvekersamfunnets historie begynner offisielt i 1814, men har røtter helt tilbake til 1600-tallet. Det har seg slik, i følge deres egen nettside:

"Det norske kvekersamfunnets historie begynner i 1814 da prisonfanger kom hjem fra fangenskap i England og begynte med stille andaktsmøter i Stavanger og Christiania. Men kvekerdommen har en lite kjent forhistorie i Norge, og vi skal fortelle den først.

På 1600-tallet ble store mengder trelast eksportert på norske og engelske skip fra Norge til England. I et brev fra George Fox (bildet) i 1659 blir Norge nevnt blant de land som det blir oppfordret å sende kvekerlitteratur til. Det skal ha vært kvekerbesøk i Norge før 1660, muligens så tidlig som i 1657-58. Det fortelles at Thomas Shaw besøkte landet i 1659 på vei til Skottland og London. Dette er ikke mer enn noen få år etter det som regnes som startåret for kvekerbevegelsen, 1652.

Neste gang kildene nevner Norge er i forbindelse med et deportasjonsskip med kvekere fra England som mistet kursen i en storm og kom til Bergen i 1666 og ble liggende der i 20 dager. En av kvekerne om bord, Laurence Fullove, rapporterer at de delte ut skrifter til innbyggerne i Bergen. Samme året, i 1666, ble det første kvekerskrift på dansk/norsk gitt ut i Nederland, John Higgins Herrens Budskab Til alle Mennesker som bekiænder at de troer paa Gud…

I 1674 besøkte kvekermisjonær og skipper William Bayly Porsgrunn. Samme år skriver George Fox i et brev at det var to kvekere fra Norge i London, og epistelen fra 1683 rapporterer at det var venner fra Norge til stede på årsmøtet.

Den første navngitte nordmannen i kvekersammenheng er Gert Søfrensen som i 1687 blir anklaget i Tønsberg for å ha utbredt kvekerskrifter oversatt fra engelsk. Men den som skulle bli mest kjent i norsk kvekerhistorie før 1814, var Christoffer Meidel (1659-ca 1710). Meidel var født i Porsgrunn og studerte teologi i København. I 1687 ble han ordinert til den første presten i den dansk-norske kirken i London. Han ble senere kveker og reiste i 1702 på misjonsreise bl.a. til Norge. Han skulle også skaffe norske immigranter til kvekerkolonien Pennsylvania. Han ble arrestert og våren 1703 forvist fra landet. Hans interesse for Norge fortsatte imidlertid, og både i 1704 og 1706 sendte han kvekerskrifter til Norge, men bøkene ble beslaglagt."

fortsettes