Bibellæreren David Pawson forfremmet til herligheten

Den vel ansette bibellæreren David Pawson (bildet), ble forfremmet til herligheten på Kristi himmelfartsdag. Han rakk å bli 90 år gammel.

Jeg var så heldig å få treffe David Pawson personlig tre genger. To ganger i Israel, og en gang i Norge. Han var opprinnelig metodist, men ble baptist på grunn av dåpssynet.

David Pawson var det jeg vil kslle en ordentlig engelskmann. Pertentlig, velkledd, ordentlig på alle måter, grundig og velskolert - og ikke minst vennlig. Han hadde en klippefast tro på at Bibelen var Guds evige, uforanderlige, autoritative ord og levde og forkynte deretter. De som har hatt gleden av å sitte under hans talertol, også digitalt, vitner om en sjelden grundighet og lys over Guds ord. David Pawson kompromisset ikke. I en lengre samtale jeg hadde med ham i  Norge, spurte jeg ham om hans teologi ikke kunne sammenlignes med de tidlige radikale anabaptistenes? Da smilte han godt og sa: 'Du tar meg på kornet!'

David Pawsons forfedre var alle bønder - og metodistpredikanter. Det går en ubrutt linje tilbake til John Pawson, som var venn av John Wesley. Hans far, Henry Cecil Pawson (1897-1978), ledet i sin tid jordbruksutdannelsen ved universitetet i Durham og vise-presidenten for Metodistenes årskonferanse. Det var forventet at sønnen David skulle bli bonde, men Gud ville det annerledes. Gud kalte ham til en fulltidstjeneste i Guds rike.

Sin teologiske utdannelse fikk han ved Wesley House ved universitetet i Cambridge, og ble deretter kapellan i Royal Air Force. Etter å ha avtjent sin militærtjeneste ble han pastor innen Metodistkirken. Men han kjempet med dåpssynet, og kjente en stadig større uro over spebarnsdåpen. Han lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro, og ble baptist. Rett etter dette mottok han et kall om å bli pastor for Good
Hill Baptist Church i Buckinghanshire. Senere skulle han bli pastor for Guildford Baptist Church. Under hans tid som  pastor der, skulle denne menigheten vokse til å bli en av Storbritannias største baptistmenigheter.

I 1979 ble han omreisende predikant. Da begynner for alvor hans tjeneste som en internasjonal bibellærer. Han besøker Asia, Australia, Afrika, Storbritannia, USA og Europa med sine bibelseminarer. Over alt blir han godt tatt imot. Millioner av eksemplarer av hans bibelundervisning på kassetter og CD'er er spredt i mer enn 120 land.

Han hadde en spesiell forkjærlighet for Israel og det profetiske ord, og var ofte en mye benyttet taler på møter i regi av Internasjonale kristne ambassade Jerusalem.

David Pawson trakk seg tilbake fra sin offentlige tjeneste 89 år gammel. Nå er hans sobre røst stille, men undervisningen lever videre i bøker og ikke minst digitalt. Jeg lyser fred over hans gode minne.

En underlig drøm

I natt hadde jeg en underlig drøm. Jeg befant meg i et goldt landskap. Det meste rundt meg var dødt og livløst. Plutselig hører jeg meg selv si: 'Jeg gir ikke opp retten til å gå i forbønn!' Det er tydelig at jeg er i ferd med å gi opp. Det døde landskapets tristhet og motløshet har smittet over på meg.  Men jeg vil gi mine siste krefter i bønn, samtidig som dette landskapet er i ferd med å ta hvelertak på meg. Det er sim om landskapet rundt meg har krefter som kan dra oss alle med seg og forsteine oss.

Mens jeg ber kommer en liten gutt løpende og roper: 'Vi får besøk!'

Og en underlig gruppe mennesker stiger frem: De er alle kledd i klær fra 1700-1800 tallet. Menn, kvinner og barn. Det golde landskapet får liv. Farger. Trærne får bladene tilbake.

Vi går inn i stedets kirke. Den fylles med varme. De setter igang med å synge. Sangen deres får forsteinede mennesker til å leve. Hele kirken fylles av brusende liv. Da begynner det å regne. Først svakt, så trommer det på taket. Det er et øredøvende liv.

En mann setter seg ved siden av meg. Han er lanng og hengslete. Han kom på en hest.

Han rekker hånden frem og smiler.

'Hvem er dere,' spør jeg.

Mannen setter på seg en rundsnipp og sier:

'Vi er kollegaer. Også jeg er prest.'

'Ja, men hvem er dere?'

'Vi er metodister,' svarer han.

Og så begynner gjestene å dele ut gaver. Det er så mange av dem. Alle som vil får.

Og de synger. Lovsangen fyller kirken.

Når vi får ut av kirken er det vann over alt. Det golde landskapet er som en Edens hage, og det er farbare veier over alt. Vi trenger de veiene for å få med oss gavene når vi reiser hjem hvert til vårt. Når jeg skal gå igjen kommer det stadig mennesker, både menn, kvinner og barn for å gi meg gaver. Det er så mange, at den fyller bilen min.

----

Denne drømmen gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg kjenner ikke så mange metodister, men det er tydelig for meg at denne drømmen handler om den åndelige arven metodistene er bærere av. En hellighetsarv. Den representerer en gave til Kristi kropp, og menneskene i drømmen ga dem villig til en livløs forsamling. Det skal bli spennende å se hva Gud vil si oss med denne drømmen. Mer enn noe annet trenger Kristi kropp budskapet om hellighet. Måtte Gud gi oss en hellighetslengsel.

Metodister vil innføre kjønnsnøytrale vielser

Metodistkirken i Storbritannia tar nå nye skritt for å nærme seg kjønnsnøytrale vigsler og en egen liturgi for skilsmisser.

Det er Dagen i Sverige som skriver dette i dag i sin nettutgave.

Allerede i 2005 besluttet Metodistkirken i Storbritannia å innføre en vigselshandling for homoseksuelle par. Nå tar dette kirkesamfunnet et nytt steg i retning av kjønnsnøytrale vielser.

I forrige uke holdt Metodistkirken sin årskongress og der ble det besluttet at de ulike kirkenes stiftsmøter skal ta stilling til innholdet i rapporten: 'God in Love Unites Us'. Denne rapporten åpner altså for kjønnsnøytrale vigselsseremonier. I følge nettavisen Christian Today ble dette besluttet med 247 mot 48 stemmer.

Undres hva John Wesley ville sagt om dette?

Stor glede blant metodister og baptister på Shetland påskedag

Som nok flere av bloggens lesere har jeg et spesielt kjærlighetsforhold til Shetland. Etter at jeg talte på den store bønnekonferansen "Fire from the North" for 12 år siden, hvor bedere fra 26 nasjoner kom til denne forblåste vakre lille øya der ute i havgapet, har jeg helt tapt mitt hjerte der. For noen dager siden fikk jeg et nyhetsbrev fra noen av bederne på Shetland, og der kunne jeg lese gode nyheter fra Burra Isle (bildet).

1.påskedag ble det forrettet både en barnevelsignelse og dåp i Burra Isle Baptist Church. På formiddagens gudstjeneste, hvor Jesu oppstandelse ble feiret med stor glede, ble et lite barn velsignet. På ettermiddagen hadde metodistkirken i Scalloway lånt dåpsbassenget av baptistene og døpte tre mennesker som er kommet til tro. På kvelden hadde baptistene dåp, hvor en person ble døpt på bekjennelsen av sin tro.

Den strålende påskedagen ble dermed en stor festdag for både metodistene og baptistene på øya. Jeg gleder meg sammen med dem.

Foto: Mark Fullerton.

Indonesiske myndigheter forbyr virksomheten til tre kristne menigheter

Indonesiske myndigheter i Bogor på Vest Java har nedlagt forbud mot at tre menigheter holder gudstjenester eller andre sammenkomster. Forbudet kommer etter at en muslimsk gruppe har krevd at menighetene opphører med sin virksomhet.

De tre menighetene er en metodistkirke, Huria Batak protestantiske kirke og en romersk-katolsk kirke. Myndighetene har nedlagt forbud om at medlemmene av disse menighetene møtes. Årsaken skal være at de ikke kan garantere deres sikkerhet.

Pastoren for metodistmenigheten, Abdi Saragih, forteller til det katolske nyhetsbyrået i Asia, UCA News, at menigheten han er pastor for er lovlig registrert, og at de har vært utsatt for trakassering og forfølgelse siden 2014. Menigheten har alle papirer i orden, også når det gjelder det bygningsmessige.

Billedtekst: Et banner som advarer folk mot å holde ikke-muslimske møter i sine hjem henger over gaten i Griya Parung Panjang på Vest-Java. Foto: UCA News.

Metodistpastor kidnappet i Malaysia

Det er nå gått mer enn to uker siden pastor Raymond Koh (bildet) ble kidnappet. Fremdeles er det ikke satt frem noen krav om løsepenger, og den malaysiske pastoren er sporløst forsvunnet.

Pastor Koh, som er metodist, ble kidnappet om morgenen den 13.februar. Det skjedde i det morgenrushet var over. Fire biler deltok i aksjonen, hvor pastoren ble tvunget til å stanse bilen sin før han ble tvunget over i en av kidnappernes biler. Aksjonen var over på bare noen sekunder. Den skjedde bare noen få hundre meter fra en politistasjon i Petaling Jaya. Hvem kidnapperne er vet heller ingen.

Pastor Raymond Koh er en stillferdig mann. I 2004 startet han opp et arbeid i Taman Sri Manja for å hjelpe enslige mødre, narkomane og ofre for HIV/AIDS. Samtidig sørget han for å i gratis engelskundervisning og leksehjelp til barn. Hans arbeid nyter stor anseelse.

La oss huske ham i våre forbønner.

Billedtekst: Pastor Koh fra Malaysia er sporløst forsvunnet. Foto: Free Malaysia Today.

En bønn skrevet av John Wesley

I kveld ber jeg denne bønnen av John Wesley (bildet). Den er veldig radikal, men jeg vil gjerne leve radikalt for Jesus! Når man leser denne bønnen forstår man hvilken kraft John Wesley og de tidlige metodistene representerte.

Jeg tilhører ikke lenger meg selv, men er Din. Sett meg til hva Du vil, ranger meg med hvem Du vil, sett meg til å gjøre, sett meg til å lide, la meg være ansatt hos Deg, eller satt til side for Deg, eller forfremmet for Deg, eller gjort liten for Deg, la meg være fylt eller tom eller ha alle ting, eller ingenting.

Frivillig og helhjertet overgir jeg alle ting til Din glede og disposisjon. 

Og nå, herlige og velsignede Gud, Far, Sønn og Hellige Ånd, Du er min og jeg er Din - la det være slik - og denne pakten som nå er gjort på jorden, la den bli ratifisert i himmelen. 

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vekkelsen i Nord-Korea, del 4

50.000 mennesker tok en avgjørelse for Jesus i vekkelsen som brøt ut i Nord-Korea. Hva slags følger fikk den?

La meg dele ett eksempel:

Det hadde vært et dårlig forhold mellom to av de koreanske kirkelederne: Herr Kang og Herr Kim. En mandagskveld hadde Herr Kang bekjent sitt hat og sin bitterhet mot Kim, men Kim responderte ikke. På tirsdagskvelden kom plutselig Kim frem og stilte seg foran den bedende forsamlingen. Han bekjente sin motvilje, ikke bare mot Kang, men også mot en av misjonærene.

Nå reiste denne misjonæren seg og ropte ut til Gud: 'Far! Far!' Plutselig var det som om himmelen ble åpen. Misjonæren kunne senere fortelle: 'Det synes som om taket ble løftet av bygningen og Guds Ånd kom ned fra himmelen. Det var som et skred av kraft kom over oss. Jeg knelte ned ved siden av Kim og gråt og ba som jeg aldri hadde bedt før  ... Noen kastet seg ned i sin fulle lengde på gulvet, hundrevis av mennesker sto med løftede hender mot himmelen. Hver eneste glemte den andre som sto ved ens side. Vi sto ansikt til ansikt med Gud. Ennå kan jeg høre stemmene med frykt i seg fra hundrevis av mennesker som innstendig kjempet med Gud for sine liv, for nåde'.

Misjonærene som var til stede på dette møtet våget ikke å bryte inn. På samme måte som Dr. Andrew Murray hadde opplevd det under et lignende møte i Sør-Afrika, gikk de ett skritt tilbake og var vitne til hva Gud gjorde.

Etter hvert begynte en av de koreanske lederne å synge og etter hvert falt alle inn i sangen, Når sangen var over kom den ene etter den andre frem for å bekjenne sine synder offentlig. De sto der i lyset fra Guds domstrone.

Dr Blair som var vitne til dette mektige Åndens verk har i ettertid sagt:

'Vi kan ha våre teorier om det er ønskelig eller uønsket med offentlig bekjennelse av synd. Jeg har mine, men jeg vet nå at om Ånden faller over mennesker som bærer på syndeskyld, finnes det ikke den kraft i verden som kan stanse dem'.

Hundrevis av mennesker bekjente nå sine synder, det gale de hadde gjort mot andre, feil holdninger de bar på, og mange gikk så fra hus til hus for å gjøre opp med de som de hadde syndet mot! Nærmest alle hjemmene til medlemmene av Den presbyterianske kirken var berørt av vekkelsens ild.

Møtene i Pyongyang fortsatte en hel måned. Enkelte dager var det ingen som gikk på skolene. Elevene hadde nok å gjøre med å gjøre opp med hverandre innfor Gud. Ting som var stjålet, ble levert tilbake. Det gjaldt både eiendeler som hadde tilhørt kristne, eller buddhister.

(fortsettes)

Vekkelsen i Nord-Korea, del 3

Den første protestantiske misjonæren i Korea var Robert Jermain Thomas (bildet), fra Wales. Han ankom Korea i 1866, hvor han solgte kinesiske Bibler, som kunne leses av såvel kinesere, japanere som koreanere. Korea var på denne tiden stengt for utlendinger, og Thomas kunne når som helst bli utvist fra landet.Korea var på denne tiden kjent som Munkenes land.

Og Thomas skulle ikke få virke lenge i landet. Allerede 2. september samme år led han martyrdøden. Han ble myrdet på stranden rett utenfor Pyongyang, samme sted som vekkelsen senere skulle bryte ut i 1907.

I 1886 ble den første koreaner døpt på bekjennelsen av sin tro, og året etter kom syv koreanere til tro.

I 1903 brøt den første vekkelsen i Korea løs. Den er kjent som Wonsan-vekkelsen, og berørte både Den presbyterianske kirke, såvel som Metodistkirken. Begge disse kirkesamfunnene opplevde en sterk fornyelse, og enhet seg imellom. Vekkelsen førte til at så mange som 10.000 mennesker kom til tro i Pyongyang, senere kom hele 30.000 til tro på Jesus. I 1906 var derimot denne vekkelsens flammer sluknet.

I 1907 - før den store vekkelsen kom - var Pyongyang, hovedstaden, kjent som vinens, kvinnenes og sangens by. Synden florerte. Pyongyang var en svært mørk by.

50.000 mennesker kom til tro i løpet av 1907 mens vekkelsens ild brant.

Misjonær John McCune skrev i et brev: 'Den gjerning som Den Hellige Ånd gjør her i Jangdaehyun kirken, hvor vekkelsen først startet, overgår alt det vi har lest om som skjedde under vekkelsene i Wales og India'.

Bønn om vekkelse
Det var Dr Howard Agnew Johnson, en misjonær fra New York, som under et besøk i Seoul i 1906, informerte en gruppe misjonærer og koreanske kristne om den store vekkelsen i Khasi Hill i India (1905-1906). Jonathan Goforth, den nå legendariske misjonæren til Kina og Manchuria, skrev at det var på grunn av nyhetene om denne vekkelsen at mer enn 20 misjonærer fra Pyongyang Presbyterian Mission og metodistgrupper i samme by bestemte seg for å be daglig om vekkelse.

En bibelselger fra Kan Kai kirken ved Yalu-elven, en menighet som besto av 250 medlemmer, var også i Seoul. Inspirert av det han hørte vendte han hjem til sin menighet, for å oppildne dem til å be.

Over alt var det mennesker på kne i bønn i Korea disse dagene.

(fortsettes)

Kraftige protester fra kirker mot kutt som vil gjøre fattige enda fattigere

Fire av Storbritannias hovedkirker som representerer mer enn en million mennesker, sender nå et kraftig signal til landets regjering om at de nye kuttene i økonomien er urettferdige og at de vil ramme de mest sårbare.

The Baptist Union of Great Britain, The Methodist Church og Church of Scotland, kommer med en felles uttalelse, hvor de hevder at de økonomiske kuttene regjeringen nå foreslår gjør 'oss alle til en aprilsnar'. I uttalelsen heter det at 'vi er vitne til det som skjer når skaper en kultur som skylder på de fattige for deres fattigdom. De er en løgn å si at de som er på trygd er late, at de har et lettvint liv eller at det er de som er årsaken til landets vanskeligheter. Når folk er villige til å tro disse løgnene, er det de fattige familiene som betaler de høyeste omkostningene'.

Det blir lagt merke til at kristne nå engasjerer seg for de fattige i Storbritannia. Kuttene som foreslås er så store at de vil virke helt ødeleggende på manges økonomi. Gjennomsnittlig er kuttene på hele 93 Pund i uken og vil berøre en kvart million mennesker. Det er særlig barna som rammes.

Anabaptist, metodist og muslim fredsprisvinnere

Praktfullt! Slik kan årets fredspris beskrives, som ble tildelt en metodist, en anabaptist og en muslim. Og endelig anerkjennes kvinners store betydning i fredsarbeidet.

"Det eneste som nytter når problemene blir store, er å bøye kne," sa Liberias president Ellen Johnson Sirleaf i forbindelse med en gudstjeneste nylig. Det er hun som er metodist.

Leymah Gbowee (bildet) er anabaptist. Hun er utdannet fra Eastern Mennonite University Center for Justice and Peacebuilding i 2007. Hun deltok på Summer Peacebuilding Institute i 2004 og i 2005 fullførte hun Strategies for Trauma Awareness and Resilence.

Også Leymah Gbowee er opptatt av bønnens rolle i fredsarbeidet. Blant annet står hun bak bønneinitiativet "Pray the Devil back to Hell"! Som anabaptist har hun aktivt arbeidet med forsoningsarbeid, blant annet med muslimer.

Siste fredsprisvinner, kvinnerettighetsaktivisten Tawakkul Karman fra Jemen, er muslim, og en svært uredd kvinne som har utfordret det mannsdominerte jemenittiske samfunnet.

Det er bare å si: Gratulerer!

Mannen som ble forvist fra Sverige fordi han forkynte Guds ord, del 1

Fredrik Olaus Nilsson, bedre kjent som F O Nilsson, som grunnla Sveriges første baptistmenighet, ble i sin tid landsforvist fra vårt naboland, på grunn av sin forkynnelse av Guds ord. 21 oktober er det 130 år siden han døde. I en serie artikler skal vi se nærmere på hans liv og virke.

F O Nilsson ble født i Vendelsö i nordlige Halland 28. juli 1809. Under sin oppvekst ble han flere ganger vekket av Guds hellige Ånd til å bli en kristen. Før han dro til sjøs som 18 åring hadde han arbeidet hos en skomaker. Hans hunger etter Gud førte til at han gikk langt om så var for å høre Guds ord forkynt av såkalte «leserpredikanter». Som sjømann kom Nilsson til New York og det var blant svensktalende metodister i denne byen at han skulle få et livsforvandlende møte med den oppstandne Jesus Kristus. Det skjedde i 1834.

Møtet med Jesus skapte en sterk lengsel hos F O Nilsson etter å se andre finne den Frelseren han hadde opplevd. Sommeren 1835 var han så se titt og ofte på havna i New York der han gikk rundt og delte ut traktater til de nye som kom til Amerika fra Europa.

Etter hvert følte han sterkere og sterkere at han skulle vende tilbake til Sverige for å forkynne evangeliet der. Høsten 1839 eller muligens våren 1840 vendte han tilbake til Sverige, til Halland. I året 1844 så man Nilsson gå fra fartøy til fartøy i Göteborg havn for å dele ut Bibler og traktater. Han startet søndagsskoler, og han engasjerte seg i avholdsarbeidet. Når det var stillere på havna i Göteborg og det ikke kom inn så mange skip, tok Nilsson beina fatt og gikk mil etter mil for å forkynne evangeliet fra dør til dør. Overalt kom mennesker til tro på Jesus.

Når Nilsson kom tilbake til Sverige fikk han kontakt med metodistpredikanten George Scott, og det var denne som fikk ordnet det slik at Nilsson ble ansatt av Sjømannsvennenes Selskap i New York som deres misjonær i Göteborg. Senere kom han til å arbeide for Brittish and Foreign Bible Society som bibelspreder. Når Nilsson gikk hjem til Gud ble det gjort opp status for hvor mange bibler han hadde delt ut. Det var hele 50.000 og som ikke det var nok, hadde han også delt ut millioner av traktater.

(fortsettes)

Vekkelsens Nord-Korea, del 2

I dag må du undskylde bildekvaliteten til dagens bloggartikkel. Det finnes nemlig ikke mange bilder fra den kolossale vekkelsen i Nord-Korea i 1907. Dette er et av dem. Fra 1907-1910 ble 50.000 mennesker omvendt!

Misjonær McCune skrev følgende i et brev direkte fra vekkelsen:

"Den gjerning som Den Hellige Ånd gjør her i Jangdaehyan kirken overgår alt hva vi har lest om den store vekkelsen i Wales og India."

I september 1906 befinner Dr. Howard Agnew Johnson seg i Seoul. Der forteller han en gruppe misjonærer og koreanske kristne om vekkelsen som har berørt Khasi Hills i India. Jonathan Goforth, en av pionermisjonærene i Kina og Manchuria, skrev at på grunn av det deltagerne på møtet i Seoul hørte, bestemte mer enn 20 misjonærer fra presbyterianske og metodistiske menigheter i Pyongyang seg for å møtes daglig for å be om "større velsignelser".

Julen dette året kommer de kristne i Pyongyang sammen for å be i stedet for de vanlige julesammenkomstene.

En av de som var til stede i Seuol og hørte Dr Howard Agnew Johnson var en bibelkolportør som arbeidet langs Yalu elven. Han tilhørte en menighet med 250 medlemmer. Begeistret delte han det han hadde hørt, og denne menigheten bestemte seg for å begynne å be. I seks måneder i tiden mellom 1906-1907 ba de hver dag klokken 17.00 inntil vekkelsen brøt løs.

Jonathan Goforth, som var på reise i Korea i juni 1907, skriver at de koreanske misjonærene "bærer oss like inn til Guds trone"." På Goforth gjorde vekkelsen et uutslettelig inntrykk.

(fortsettes)

Stedfortreder for metodistenes biskop: "Jesus betalte ingen pris for menneskeheten - det behøvdes ikke"

Det er få ting som overrasker meg lenger. Likevel er det ikke til å unngå at man kjenner på en tristhet og oppgitthet når kristne ledere fornekter sentrale trossannheter. Og særlig når det kommer fra mennesker som i utgangspunket representerer gamle vekkelsestradisjoner. I dette tilfellet dreier det seg om stedfortrederen til Metodistkirkens biskop i Norden, Bimbi Ollberg (bildet).

18. april skriver pastor Ollberg på sin blogg:

"Jesus betalade inget pris för mänsligheten - det behövdes inte."

Det er nesten ikke så man tror det man leser. Jesus betalte jo den høyeste pris som noensinne er betalt! Han forlot himmelens herlighet, holdt det ikke "for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det, og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset..." (Fil 2,6-8) Ingen kan vel betale en høyere pris enn å gi sitt liv. Og Jesus ikke bare gav sitt liv, men Han gav det som "en løsepenge i manges sted." (Matt 20,28) Han slettet gjeldsbrevet med sitt eget dyrebare blod, og sonet all vår synd på korset. Dette er jo elementær evangelisk nytestamentlig kristen tro! Og dette fornekter denne stedfortrederen for Metodistkirkens biskop.

På bloggen sin skriver pastor Ollberg at det John Wesley kalte "helliggjørelse" i dag må kalles evolusjon. Så skriver han: "... iblant tror jag att en del uppfattar att evolutionen dog på korset."

Dermed kaster han så nymodernitetens og liberalistenes syn at vi selvsagt vet mer enn det Jesus gjorde. Vi lever i 2010 og har lært så mye underveis at vi må heve oss over det Jesus sa. Det er trist at en metodist uttaler seg slik. Tro hva John Wesley ville ha sagt til dette?

Selvsagt er ikke disse synspunktene representative for metodistene. Jeg kjenner flere metodister som vil bli opprørt når de hører disse uttalelsene. Men det er alvorlig nettopp fordi det kommer fra stedfortrederen for deres biskop.

I en tid som vår trenger man virkelig å være på vakt. Frafallet fra sann nytestamentlig tro kommer fra sammenhenger du minst ville ventet det fra.

Baptistene mistet fire ledere på Haiti

Det er vanskelig å forstå omfanget av den forferdelige tragedien på Haiti. Lidelsene er ubeskrivelige. Det gjør fysisk vondt å se TV-bildene. Nå vel en uke etter jordskjelvkatastrofen begynner hjelpearbeidet så smått å komme i gang. Ved siden av de internasjonale hjelpeorganisasjonene var Sørstatsbaptistenes hjelpeorganisasjon blant de aller første som var til stede i selve katastrofeområdet. De har hjulpet mange.

I dag kom meldingen om at fire av lederne for Eglise Baptiste Siloe er døde. Kirkebygget i Port-au-Prince (bildet) er mer eller mindre jevnet med jorden. Metodistkirken har mistet flere av sine misjonærer, og lederen for deres hjelpearbeid på Haiti, Dr Sam Dixon, er blant de døde. Andre kirker er også hardt rammet. Flere av kirkebyggene til Den romersk katolske kirke er lagt i grus.

Det er tid for klagesangene. Også i denne forferdelige situasjonen må vi gå til Gud og rope vår nød ut til Ham. Han gråter med de gråtende, og lider med de lidende.

La oss be for alle som arbeider med å lindre og lege, hjelpe og trøste. La oss be for alle barna som er blitt igjen helt alene i verden. La oss be for dem som skal hindre at barn og kvinner utnyttes i den sårbare situasjonen de er kommet opp i.

Metodistene kan redde deler av svensk frikirkelighet

Så kan det se ut som om det blir Metodistkirken i Sverige som redder evangelisk og bibeltro kristendom fra å forsvinne fra deler av svensk frikirkelighet. Etter at Norrmals baptistförsamling gjorde sitt famøse vedtak, som åpner for "vigsler" av homofile og Svenska Missionskyrkan fulgte etter, og ledelsen i Det svenske Baptistsamfunnet stiller sine menigheter fritt, er det strukturen blant Metodistene som skaper problemer for sammenslutningen av de tre kirkesamfunnene til ett. Heldigvis!

Biskop for Nordens metodister, danske Christian Alstedt, har gjort det klinkende klart at "vigsler" av samkjønnede par ikke kan skje innen Metodistkirken. De beslutninger som tas innen Generalkonferansen som holdes hvert fjerde år, er nemlig bindende for alle Metodistkirkens menigheter.

Men også innen Metodistkirkens egne rekker forsøkes det å endre Metodistkirkens konservative bibelsyn, til den liberale trend, som vi nå ser brer mer og mer om seg også i evangeliske kirkesamfunn. Distriktsforstander Bimbi Ollberg, forteller at det arbeides med å endre kirkeordningen. Det er utrolig hvor mye energi som legges det hos enkelte for å få presset igjennom et annet syn enn det som er Bibelens. Homolobbyen har sterke støttespillere og det drives et råkjør i flere sammenhenger for å få sitt syn igjennom. Her er det ingen respekt å spore for at mennesker har en trosoverbevisning. Det er kun tolleranse for deres eget syn som gjelder.

Jeg takker Gud for at det finnes metodister i Sverige som ikke vil gi etter for den antikristelige tidsånden, men vil så klippefast på Guds ord.

Se ellers:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=195305

Kjærlighetsfesten i Fetter Lane var arnestedet for en gjennomgripende vekkelse

Det må ha vært et forunderlig møte som fant sted for ganske nøyaktig 270 år siden, 1.nyttårsdag i 1739, i London. Møtet er blitt kalt 'Kjærlighetsfesten i Fetter Lane". Til stede var 60 moravianere, sammen med syv Oxford metodister: George Whitefield (bildet), Charles Wesley, Wesley Hall, Benjamin Ingham, Charles Kinchin og Richard Hutchins - alle ordinerte prester i Den anglikanske kirke.

Men før jeg forteller om det som skjedde i Fetter Lane, la oss gå 12 tilbake i tiden, til søndag 10.august 1727, til byen Herrnhut. Mens pastor Rothe holdt et møte i denne byen beliggende i Sachsen, følte han seg overveldet "av en vidunderlig og uimotståelig kraft fra Herren selv og sank sammen i støvet foran Gud, og med ham alle som var samlet på dette stedet, i en overveldende glede. De fortsatte på denne måten til midnatt, i det de bad og sang, gråt og påkalte Gud." (John Greenfield: Power from on High. Memorial Days of the Renewed Moravian Church, side 24)

Gud var i ferd med å reise opp en mektig vekkelse født i bønn. Johathan Goforth, den legendariske pionermisjonæren i Kina, som selv fikk stå i sterke vekkelser, karakteriserer den moravianske vekkelsen slik:

"Kanskje ingen Åndens bevegelse siden pinsefestens dag har produsert slike vidtfavnende resultater som den moravianske vekkelsen i det 18 århundre." (Jonathan Goforth: By My Spirit, side 9)

Nå skjer det igjen. En gruppe moravianere er i London, og møter hellighetsbevegelsens representanter. Om dette møtet skriver John Wesley i sine dagbøker:

"Omkring klokka tre om morgenen mens vi fortsatte i kontinuerlig samstemt bønn, kom Guds kraft mektig over oss. Mange gråt i stor glede, og mange sank sammen på gulvet. Når vi så kom oss litt etter ærefrykten og henrykkelsen til Hans Majestet, brøt vi ut med en stemme: Vi priser Deg, Å Gud, vi anerkjenner at Du er Herren."

Når jeg leser slikt som dette, stiger det en bønn i meg: Herre, gjør det igjen. Ikke en reprise, men møt oss mektig, forvandle oss - vi trenger desperat en berøring av Deg, vi trenger mer enn noensinne vekkelse.

I dag tenker jeg på disse ordene fra Hebreerbrevet:

"Se, til at dere ikke avviser Ham som taler. For hvis de som avviste Ham som talte på jorden, ikke slapp unna, da er det enda større grunn til at vi ikke skal slippe unna, hvis vi vender oss bort fra Ham som taler fra himlene. Hans røst rystet jorden deen gang. Men nå har Han lovt og sagt: 'Enda en gang ryster Jeg ikke bare jorden, men også Himmelen.' Dette: 'Enda en gang' gjør det klart at de ting som blir rystet, skal bli borte fordi de er lagd, for at de ting som ikke kan rystes, alltid skal bestå. Derfor, siden vi får et rike som ikke kan rokkes, så la oss ta vare på nåden. Ved den kan vi stå i en velbehagelig tjeneste for Gud med ærbødighet og ærefrykt. For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,25-29)

Tenk om John Wesley hadde dukket opp!

Tenk om John Wesley skulle ha dukket opp i forbindelse med en gudstjeneste! Hva ville skjedd da? Lovsangslederen Robin Mark har tenkt seg situasjonen. Her fra et møte i North Suracuse Baptist Church i juli i år.

Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg

Ved siden av noen utslitte predikantbibler, lå noen bøker strategisk plassert ved siden av godstolen til min åndelige mentor, den 90 årige pinsevennen, Ole Petter Bekkelund. Det var her han oppholdt seg mye av dagen. Han kalte det bønneplassen. Det var "Brød i ørkenen", en andaktsbok med utvalgte stykker av Watchman Nee, det var Oswald Chambers "Alt for Ham", som mer eller mindre var utslitt av års trofast lesning, det var en bok skrevet av en katolsk nonne om det å bli gammel, og sist men ikke minst "Et lykkelig liv" av Hannah Pearshall Smith (bildet).

Einar Lundby skrev forordet til "Et lykkelig liv", da daværende Ansgar forlag gav ut boken i 1979. Lundby skrev:

"Jeg er meget takknemlig for at denne boken er kommet på norsk, og anbefaler den på det varmeste. Den gir svar på en mengde spørsmål som er aktuelle for kristne mennesker i dag, hvorfor deres kristenliv er så fattig og gledesløs og uten den kraft som Gud har lovet sine barn. Måtte den forberede den vekkelse vi alle ber om, ved å fornye de kristne, så de kan bli satt i stand til å ta imot den velsignelse Gud vil gi sitt folk."

Det er en underlig bok dette på mange måter. Forfatterinnen hadde bakgrunn fra kvekerbevegelsen, men ble senere i livet sterkt influert av metodismen og den amerikanske hellighetsbevegelsen.

Hun var født i Philadelphia i 1832, og døde i 1911. Da ble hun "kalt hjem for å møte Ham som hennes sjel elsket, og som det var hennes største fryd å tenke på at hun en gang skulle se ansikt til ansikt", heter det i introduksjonen til boken.

Hannah slet veldig i sitt trosliv. En dag fikk hun høre om noen metodister som holdt hellighetsmøter. Det var vanlige mennesker, men deres enkle vitnesbyrd ble til stor hjelp for henne. Hun forteller selv at "da jeg kom inn i rommet, sto en fabrikkarbeiderske med et tørkle på hodet og talte. Hun sa: 'Før kunne jeg ikke se annet enn mit eget store 'jeg', men da jeg fikk se Jesus som en fullkommen frelser, så skrumpet det store 'jeg' inn og ble til ingenting." Det var Gal 2,20 som på mange måter skulle snu opp ned hennes liv. Der heter det: "Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg."

Om denne opplevelsen av innholdet i dette verset skriver hun:

"Disse ordene ble som en åpenbaring for meg. Jeg oppdaget at det var presis det samme som Paulus sier: Ikke jeg, men Kristus, og at den seier jeg lengtet etter måtte komme ved at jeg sluttet å leve mitt eget liv og lot Guds kraft virke i meg både og ville og å virke til hans behag."

Boken "Et lykkelig liv" er solgt i opplag på hundretusener, og neppe noen bok skrevet av en kvinne i det 19 århundre har vært til slik velsignelse for flere mennesker. Den selges fortsatt. Den norske utgaven er for lengst utsolgt, men jeg vil tro Pilegrimen Antikvariat vil kunne skaffe den. Har du ikke lest den er den absolutt å anbefale.

Vekkelse på Cuba

Det er lite vi hører fra Cuba. Da jeg var pastor på Raufoss fikk vi besøk av en sanggruppe fra Cuba, og jeg har holdt litt sporadisk kontakt med dem. Gjennom dem har jeg fått et lite innblikk i noe av det som skjer i Karibien, og det er spennende. Ikke minst det som skjer blant metodistene. Metodistene begynte sitt arbeid på Cuba for nærmere 125 år siden. Det var metodister fra Florida som dro til Cuba i 1883 med en visjon og lidenskap om å forkynne evangeliet. De grunnla de første metodistmenighetene i landet, og opplevde vekst. I 1959 var metodistene det største kirkesamfunnet på øya. På 1960 og 1970 tallet var det mange av medlemmene som forlot Cuba, og noen av dem som forble på øya, forlot også sine menigheter. 1960 og 1970 tallet var en hard og vanskelig tid for de kristne, og mange ble forfulgt for sin tro. På slutten av 1980 tallet opplevde metodistene på Cuba en vekkelse, og ilden som ble tent den gang har skapt en profetisk bevegelse som har berørt hele øya. I dag er situasjonen den at 70 prosent av medlemmene i metodistmenighetene er 30 år eller yngre. Mer enn 90 prosent av medlemmene har kommet til tro siden 1990 tallet. Metodistene har i dag mer enn 120 kirkebygg, 700 misjonsstasjoner og 244 pastorer. I fullt medlemskap er det 20.000 og mer enn 30.000 er knyttet til kirken som møtebesøkende. Det er karakteristisk for det som skjer at da man skulle velge motto for årskonferansen i 2007 falt valgte på Jes 54,2: "Gjør plassen større for ditt telt, og la dem strekke ut teppene til dine boliger! Spar ikke på dem. Gjør dine snorer lengre, og fest teltpluggene godt."


For metodistene på Cuba er Bibelen "la Parabra del Dios" - Guds ord. Selve hjertet i bevegelsen er en sunn undervisning av De Hellige Skrifter. Dette er sant også når det gjelder opplæringen av både pastorene og legfolket. Når en person blir frelst blir han eller henne automatisk del av et trosopplæringsopplegg hvor man får grunnleggende undervisning om Bibelen, troen, livet med Kristus, innblikk i menighetens historie og hvordan man skal vitne om sin tro.


De dynamiske gudstjenestene varer gjerne tre timer. Her er det musikk, lovprisning, dans og undervisning og man hører gjerne glade utrop: Gloria a Dios og Halleluja. Men den mest sentrale hilsenen man gir er: Jesus lever!
I forbindelse med at Ricardo Pereira ble valgt til sin tredje fireårs periode som biskop, løftet han opp Bibelen foran forsamlingen, og utfordret både seg selv og den til å holde fast ved Guds ord og forsvare Bibelen.


Metodistene på Cuba er ved siden av sin trofasthet mot Guds ord også kjent for to andre ting: Det er en misjonerende kirke. På få år er 700 misjonsstasjoner etablert! Ved årtusenskiftet bestemte metodistene på Cuba seg for å fornye sin misjonsinnsats uansett hvilke vanskeligheter det ville medføre i et kommunistisk samfunn. Alle disse misjonsstasjonene eller misjonsmenighetene er ledet av lege-medlemmer. Disse igjen står under lederskapet av distrikts-tilsynsmenn. Samtlige av disse misjonsmenighetene vokser!


Det andre kjennetegnet er at metodistene er åpne for Den Hellige Ånd. Metodistene på Cuba er en pinsevekkelse! Det er et konstant fokus på bønn, faste og brødsbrytelse. Nådegavene praktiseres - det være seg både tungetale og helbredelse ved bønn.


Det som skjer på Cuba burde virkelig være et takkeemne for oss. Måtte ilden herfra spre seg til hele Karibien, og - Hellig Ånd - blås, blås også opp til kalde Norden!


Billedtekst: En fakkel som symbol på Den Hellige Ånd, overrekkes biskop Ricardo Pereira ved Metodistenes årskongress på Cuba i 2007.