La oss takke kvekerne for religionsfriheten i Norge

Vi har mye å takke kvekerne for! I sær ved 200 års jubileet for Grunnloven.

For uten kvekerne hadde vi ikke hatt den religionsfriheten vi fikk. For Eidsvollsmennene sørget ikke for den.

Grunnlovens manglende religionsfrihet rammet protestantiske kristne allerede samme år som den ble vedtatt. Hegemoniet til statens offisielle religion og kirke var ubestridt. Inntil kvekerne kom på banen. De første norske kvekerne hadde blitt omvendt da de satt som fanger i engelske fangeskip under Napoleonskrigene. Du kan lese om dem i Alfred Hauges trilogi om Cleng Peerson. Det er svært interessant lesning.

Disse kvekerne var uredde. Svært uredde. De nektet å betale presteskatt, og ville heller ikke vise presten større respekt enn andre - slik det var vanlig her til lands på den tiden. Slik blir det bråk av! Presten hadde nemlig makt. Han hørte jo med blant statens embetsmenn! Slik går det når stat og kirke blandes sammen i en vanhellig allianse.

Og kvekerne måtte lide for å ha brutt norsk lov. Mange ble kastet i fengsel, mens andre mistet alt de eide.

Det er ikke Den norske kirke som har vært garantisten for trosfrihet her til lands. Det er de som ble kalt dissenterne. Det skulle bli frikirkene som presset på for at Norge skulle få religionsfrihet.

Det var et skjellsettende øyeblikk da Dissenterloven ble vedtatt i 1845. Fra nå av skulle det være lov å ha en annen trosoppfatning enn statens egen kirke. Vel og merke til en viss grad.

For hør! Det var nå mulig å etablere frikirkesamfunn i Norge, men: de kunne ikke dele ut nattverden til medlemmer av statens kirke, ei heller ha lukkede menighetsmøter!

Dessuten: ingen med frikirkelig bakgrunn kunne ha statlige embeter.

En ny dissenterlov ble vedtatt i 1891. Godkjente kirkesamfunn fikk nå vigselsrett, men man ble ikke fritatt for kirkeskatten. Man kunne velges til Stortinget, men man kunne ikke delta i kommunale forhandlinger om saker som vedgikk statens kirke.

I 1902 ble så Dissentertinget dannet og kampen for en virkelig religionsfrihet i Norge kunne for alvor ta til. Stat og kirke måtte skilles. Tenk hvilken arv vi har å forvalte som disse medlemmene av Dissentertinget utkjempet!

Når Norge feiet 150 års jubileet for Grunnloven i 1964 var religionsfriheten kommet inn i Grunnlovens paragraf to. Fem år etter kom "loven om trudomssamfunn og ymist anna".

Dissentertinget ble til Norges frikirkeråd i 1902. 1.september 2006 fusjonerte Norges frikirkeråd med Norges kristne råd.

Jeg har av og til spurt meg selv om det var så klokt. Joda, Norges kristne råd har dermed blitt mer slagkraftig ved at alle kristne nå står sammen i en organisasjon, men spørsmålet er om ikke frikirkene likevel har mistet et viktig forum for saker som berører frikirkene? Det er nemlig fortsatt slik at Den norske kirke viser en overlegenhet i forhold til frikirkene her til lands, som om den fortsatt var statens kirke og prestene statens embetsmenn. Til en viss grad er det vel også sant.

Forlegenhet, hensynstagen og overbevisning

Jeg husker et møte i Norges frikirkeråd for mange år siden. Jeg møtte som representant for det kirkesamfunn hvor jeg er ordinert som pastor. På talerstolen stod en person som representerte Den norske kirke. Jeg glemmmer ikke hva hun sa: 'Vær stolte av arven dere representerer, tro ikke om dere selv at dere ikke har noe å bidra med. Deres stemme er viktig, og dere har mye å tilføre oss andre'.

Den gangen var disse ordene viktige for meg. Jeg var ny i tjenesten, og jeg hadde gjort meg noen erfaringer med storebror i sammenhengen - Kirken, Den norske - som ikke var så gode. I møte med den kunne man lett føle seg overkjørt. Når man skulle være sammen i økumeniske gudstjenester, så var det Den norske kirkes representant som hadde forkjørsrett: De bestemte det meste av det som skulle skje, og våre representanter i komiteen fikk som regel lov til å lese en bibeltekst eller be en forhåndsskreven bønn. Enkelte ganger opplevde vi at man i disse økumeniske sammenhengene også hadde barnedåp, som den mest selvfølgelige ting av all verden. At vi som representerte et annet teologisk syn synes dette ikke var så greit, det så man ikke, eller ville ikke se. Noen ganger fikk man den bestemte følelsen av at det var den lokale presten på stedet som selvsagt var den som ledet an, hadde regien og som egentlig var den som representerte sannheten med stor S.

Numerisk representerte han jo flertallet. Men kikket man litt på gudstjenesteoppslutningen var det de frikirkelige som representerte de mange som deltok der. I min tid som pastor har jeg opplevd at sognepresten på et av stedene bestemte at lensmannen værsågod skulle sende alle dødsmeldingene til vedkommende. Også for de personene i kommunen som aldri hadde vært medlem av Den norske kirke, men i hele sitt liv hadde tilført Baptistkirken. Jeg fikk kun en kopi av den. Når jeg henvendte meg til lensmannen og sa at dette ikke var rett, så kunne han fortelle at dette hadde sognepresten bestemt, og det var jo sognepresten som bestemte. Vedkommende representerte jo statens kirke, var svaret. Etter hvert forstod lensmannen at vi har fri religionsutøvelse i dette landet. Men det er jo ikke så lenge siden det ikke var slik.

Når Bibelselskapet sendte ut sine informasjonsbrev til alle kirkene i kommunen var de stilet til prosten! Ikke til den enkelte menigheten. Slik var det landet over. Det var først da jeg tilkjennegav at jeg ikke følte meg inkludert i det økumeniske fellesskapet Bibelselskapet sa seg å være at dette ble endret.

Når jeg hadde forrettet begravelse, oppdaget jeg at etter at jeg og de sørgende var gått igjen, ble det satt opp en gul stikke ved graven. Jeg undret meg lenge over hva dette var. En dag spurte jeg begravelsesbyrået om hva den gule stikken representerte. Da sa han: 'Det er for å merke at det er en dissentergrav. Da vet presten at han skal komme etterpå for å foreta en jordpåkastelse!' Som kanskje leseren vet foretar ikke baptister jordpåkastelse - med mindre det er spesielt ønsket av de etterlatte. For Den norske kirke var ikke våre begravelser regnet som 'en ordentlig' begravelse, så derfor foretok de jordpåkastelsen etter at vi var gått igjen. At det opplevdes som krenkende, ble det ikke sagt noe om. De var jo tross alt representanter for Kirken, Den norske.

Jeg kunne nevne mange andre ting også - men lar de ligge. Det er lett å kjenne på forlegenhet, og heldigvis er det økumeniske klimaet i Norge blitt bedre. Men jeg har også tenkt mye på de kloke ordene fra representanten for Den norske kirke i Frikirkerådet den gangen. Nå heter det ikke lenger Norges frikirkeråd, men Norges kristne Råd. Nå er vi sammen. Og hver på vår måte representerer vi den kristne tro med litt forskjellig innpakningspapir.

Den arven jeg har fått lov å være en del av representerer en martyrkirke. Den har aldri vært med på å forfølge andre troende, aldri vært en del av statsmakten, men tilhørt de som er blitt krenket, jaget, slått, ledd av, torturert og drept. Denne kirkens medlemmer har vært enkle menn og kvinner, som har elsket sin Bibel, bedt på sine knær og frimodig holdt frem Jesu-navnet. Den har kjempet for andres rett til å tro. Mange har betalt en høy pris for den overbevisnigen de har ervervet seg ved å lese Det nye testamente.

Den arven må også ivaretas i de økumeniske sammenhengene! Og vi har virkelig noe å holde fast ved.