Fordelene ved gudsfrykt

 Fordeler for dem som har ærbødig ærefrykt og hellig frykt for Herren: Salme 25:12-14.

1. Herren vil instruere dem i måten de bør velge.

2. Deres sjel vil forbli i velstand (Guds godhet)

3. Deres etterkommere (frø) vil arve landet (jorden)

4. Herrens hemmelighet (overnaturlig innsikt) tilhører dem

5. Den Hellige Ånd vil avsløre og fremheve dybdene (privilegiene) i hans pakt

Mysteriene som ble åpenbart, del 6: Gudsfryktens mysterium

Vi lever i et kunnskapssamfunn, hvor vi blir skolert og undervist i alt mulig. Det er vel snart ikke den ting det ikke kurses i, eller holdes seminar om. Profeten Daniel beskriver endens tid som en tid da "kunnskapen skal bli stor" (Dan 12,4b) Men det finnes en kunnskap som ikke først og fremst erverves gjennom boklig lærdom, og som derfor er mangelvare i vår tid. Den oppnås kun gjennom åpenbaring og erfaring. Det er gudsfryktens mysterium eller hemmelighet.

"Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap," leser vi i Ord 1,7

Frykt i form av ærefrykt. 

Slik gudsfrykten uttrykkes i Det nye testamente har den sin grunn i den urkristne trosbekjennelsen vi finner gjengitt i 1.Tim 3,16: "Og det må alle bekjenne, - stort er gudsfryktens mysterium: Gud åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet." Vi kan med andre ord slå fast at gudsfryktens mysterium handler om inkarnasjonens under, at Gud ble menneske. Jesus sa ved en anledning: "Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte. Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte." (Luk 12,5) Den som her skal fryktes er Gud, som i Hebreerbrevet 12,29 beskrives: "En fortærende ild."

I alt Jesus gjorde satte han sin Fars vilje først. Det finnes det en rekke eksempler på i evangeliene. Hebreerbrevets forfatter oppsummerer dette på følgende måte i Hebr 5,7: "Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt." Gudsfrykt har med andre ord å gjøre med Guds vilje. Vi viser i praksis at vi frykter Gud når vi gjør hans vilje og følger hans ord. Manglende gudsfrykt gir seg utslag i en lettvint omgang med Guds vilje som er uttrykt i Guds ord: "Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord. Det ord som dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg." (Joh 14,23-24) I sitt første brev skriver apostelen Johannes følgende: "På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn: når vi elsker Gud og holder hans bud. For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge." (1.Joh 5,2-3) 

Vi mangler ingenting hva angår rett gudsfrykt. Det er ikke der problemet ligger: "Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, og gjennom dette har gitt oss det største og mest dyrebare løfter." (2.Pet 1,3-4) Gudsfrykten er lagt ned i oss. Det er derfor Paulus underviser sin unge medarbeide: "Øv deg heller i gudsfrykt." (1.Tim 4,7) Vi kan altså vokse i gudsfrykten. Det vil si når vi vokser i kjennskap og kunnskap om Guds karakter.

fortsettes

Ærefryktens 10 dager

Vi er nå inne i den bibelske måneden Tishrei, som er den første måneden av det nye bibelske året. De 10 første dagene av måneden Tishrei kalles "Ærefryktens ti dager, og begynte i år den 26.september og varer frem til den 5.oktober.

Det jødiske nyttåret - Rosh Hashanah - er en av Herrens syv store høytider beskrevet i De hebraiske skrifter. Det er utnevnt av Gud til å feires på den første dagen i den syvende måneden i den jødiske kalenderen, Tishrei. Alle de syv hellige dagene finnes i Bibelen i 3. Mosebok, kapittel 23, samt i en rekke andre avsnitt i Pentateuken/Toraen. Det er også en enorm mengde rabbinsk materiale som beskriver festivalene og hvordan de bør observeres.

De hellige dagene er av profetisk natur, og gir i løpet av året et veikart som handler om forløsning; Påske, usyret brød, førstegrøde, pinse, nyttår, forsoningsdag og om Løvhyttefesten. De er like ved at hver enkelt involverer tilbedelse, ofringer, hvile fra arbeid, og vanligvis en påminnelse om en stor begivenhet i Israels historie. Ofte er en ferie også knyttet til jordbrukssesongen og er på en eller annen måte knyttet til innhøstingen.

Det er viktig å merke seg at det hebraiske ordet oversatt som "høytider" i 3. Mosebok 23 bedre forstås som "avtaler." Gud ber Israel huske hva han gjorde for dem i historien mer enn hundre og femti ganger i de hebraiske skriftene. Han satte opp disse avtalene, eller bestemte tider, for å hjelpe hans folk å kommunisere med ham og huske hans gode gjerninger i deres historie.

Hver av disse hellige dagene ble etablert av Gud og åpenbart for Israels barn av Moses, som mottok kalenderen som en del av Sinai-åpenbaringen. Jeg tror også at hver og en av disse høytidene («bestemte tider») ble oppfylt i personen Jesus, Messias, og sammen med mange lærde tror jeg at de fire første høytidene, som finner sted om våren, peker mot hans første komme. De tre sistnevnte på høsten er relatert til hans andre komme.

Disse høytidene har en rekke temaer og skikker, og observeres på lignende måte av de fleste jøder, enten de er Ashkenazic (av østeuropeisk avstamning) eller Sefardisk (først og fremst fra Spania og Nord-Afrika), New Yorkere eller israelere. Hovedtemaene for det jødiske nyttåret er kongedømmet, en  minnenes tid og lyden av shofaren.

Gjennom århundrene har våre rabbinere og vismenn samlet en bok kalt Machzor, som brukes i synagogen som bønnebok og tjenesteveiledning for Rosh Hashanah og Yom Kippur. (Se 3. Mosebok 23:23–25; 4. Mosebok 10:10; 29:16 for bibelske detaljer.)

Rosh Hashanah er den første av tre store festivaler som skal feires til høsten. De to andre er Yom Kippur (forsoningsdagen) og Sukkot (løvhyttefesten).

Det store temaet for Rosh Hashanah er omvendelse, og det overordnede temaet for høytiden er tilgivelse. Den første dagen av Rosh Hashanah begynner en ti-dagers sesong med omvendelse, ofte kalt de ti dager med ærefrykt av det jødiske folk. Disse ti dagene avsluttes med overholdelse av forsoningsdagen.

Jødiske mennesker tenker imidlertid på tilgivelse på denne tiden av året og er vanligvis ivrige etter å omvende seg for Gud og forsone seg med hvem de måtte ha fornærmet. Men tilgivelse blir sett på som midlertidig – som trenger årlig fornyelse – og mottatt ikke bare på grunnlag av Guds nåde, men også på grunn av vår omvendelse og villighet til å være lydig mot Hans lov, som finnes i de fem Mosebøkene. Dette er i det minste den tradisjonelle jødiske læren om emnet.

De ti dagene med ærefrykt, eller de ti dagene med omvendelse, blir observert i tiden mellom Rosh Hashanah og Yom Kippur. Jødisk tradisjon oppfordrer oss til å be om tilgivelse fra dem vi kan ha fornærmet i løpet av det siste året og til å tilgi andre for deres krenkelser mot oss i påvente av å motta Guds tilgivelse ved slutten av ti-dagersperioden.

Oversatt fra Chosen People Ministries til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Den guddommelige visdommens kilder, del 4

Hva er visdommens opphav? Svaret på det spørsmålet gis oss i Ord 9,10: "Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand." Ærefrykt for Guds hellighet skaper grobunn for visdom, fordi mennesket ser sin begrensning og forstår at man er avhengig av Gud for å kunne forstå. Sann kunnskap kommer av at man kjenner Den Hellige. 

I sin dårskap setter mennesket sin lit til sin egen styrke. Det er ikke mangel på menneskelig styrke som er problemet i dagens forsamlinger. Det er motsatt! Det er for mye menneskelig styrke, slik at Gud ikke slipper til med sin! "Salig," sier kong David, "er den mannen som setter sin lit til Herren, som ikke akter på de overmodige." (Salme 40,5) Den samme kong David sier i en annen salme. hva som burde være vårt svar til de som vil stole på sin egen styrke, sin egen kunnskap, sin egen kløkt: "Noen priser vogner, noen hester, MEN VI PRISER HERREN, VÅR GUDS NAVN." (Salme 20,8)

"Visdom," skriver dr.teol David Hedegård og teolog og dr.i filologi Aapeli Saarisalo, "er den praktiske anvendelsen av kunnskap, det vil si evnen til å velge de beste midlene til å virkelligjøre sine mål. Likesom Guds kunnskap er uendelig, så er også hans visdom uendelig, det vil si at hans visdom strekker seg til alt og vet råd for alt." (Bibelsk oppslagsbok. Lunde forlag 1975, side 1009) 

Den hardt prøvede Job er klar over sin begrensning, og anerkjenner virkelig hvem som er kilden til visdommen: "Hos ham (altså hos Gud, mitt tillegg) er visdom og velde, ham tilhører råd og forsstand." (Job 12,13)  Det samme gjør den ukjente salmisten som skrev Salme 104: "Herre, hvor mange dine gjerninger er! Alle har du gjort med visdom, jorden er full av det du har skapt." (v.24)

I doksologien som avslutter undervisningen til apostelen Paulus om Israels utvelgelse, lovpriser han Herren og utbryter: "Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap om Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier." (Rom 11,33)

Den visdom mennesket tilegner seg består i evnen til å finne Guds viljes vei og i det praktiske livets forhold å gjøre Guds gode vilje. Det forutsetter menneskets Gudsfrykt.

Jeg innledet denne artikkelen med å sitere Ord 9,10, men vi finner det samme i Salme 111,10 hvor det heter: "Å frykte Herren er begynnelsen til visom. God forstand har alle de som gjør etter hans bud. Hans pris varer til evig tid."sd

Med andre ord: Den som vil ha del i Guds visdom -- og leve etter den - må begynne med begynnelsen! Han eller hun må begynne med å be om ærefrykt for Den Hellige, må slippe tak i sin egen styrke og sin egen kløkt og løsninger, og sette sin lit til Herren alene!

På samme måte som Gud er kilden til styrke, evne og rikdom, er Han også kilden til visdom. Vi vil aldri komme inn i Guds overnaturlige visdom før vi innser og erkjennner dette. Skal vi koble oss på Guds visdom, må vi først komme til Gud i ydmykhet og si: 'Herre, jeg vil søke deg av hele mitt hjerte. Jeg har ingen visdom. Jeg trenger din visdom i mitt liv.' 

Det er et tankors dette: I ett og alt burde jo Guds folk være de mest vellykkede mennesker på jorden, med tanke på de rikdommer vi eier i Gud, men slik er det jo ikke. Årsaken er at vi ikke forstår og heller ikke innser at vi trenger Guds visdom. Vi søker alle mulige løsninger, vi bruker opp all vår styrke og alle menneskelige ressurser før vi søker Gud! Vi tror at vi er så smarte, derfor søker vi ikke Gud først.

"Så sier Herren: Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den sterke skal ikke rose seg av sin styrke, og den rike skal ikke rose seg av sin rikdom! Men den som vil rose seg, la ham rose seg av at han er forstandig og kjenner meg, at jeg er Herren, som gjør miskunn, rett og rettferdighet på jorden. For i det har jeg velbehag, sier Herren." (Jer 9,23-24)

fortsettes

La oss proklamere Guds løfter om Guds herlighet over stedet hvor vi bor

Venner har vært på små og øde steder i Alaska på et profetisk bønneoppdrag for å be Herren fylle disse stedene med ærefrykt for Herrens herlighet og nærvær. De har gjort det i samsvar med ordene fra profeten Habakkuk 2,14 som sier: "For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn." 

Dette samsvarer godt med noe jeg skrev om på bloggen i 2020: "Jeg ser for meg at Gud er i ferd med å reise opp bønnevektere som kan rundt på ulike steder i Norge for å deklarere og proklamere Guds løfter, i ulike lokale bønneinitiativer. Ta gjerne kontakt med meg om Gud leder deg til å gjøre dette der hvor du bor, eller føler deg tilskyndet av Den Hellige Ånd til å reise. Jeg er overbevist om at flere vil bli kalt av Gud til å gjøre dette. Det er ikke snakk om å reise rundt for å preke, men for å deklarere og proklamere de løfter du blir påminnet om å fremsi over de stedene Gud minner deg om."

Når jeg fikk høre om det profetiske bønneoppdraget i Alaska, kom jeg til å tenke på ordene fra Salme 111,10. I min norske Bibel heter det: "Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. God forstand har alle de som gjør etter hans bud. Hans pris varer til evig tid." Ærefrykten for Guds herlighet, for Hans navn, er det aller viktigste vi kan be for i dag - for alle mennesker. Det er mangelen på ærefrykt for Gud som gjør at den åndelige tilstanden er som den er i våre forsamlinger.

The Amplified Bible får frem noe av dybden i dette verset fra Salmenes bok, her i min oversettelse: "Den ærbødige frykten og tilbedelsen av Herren er begynnelsen på visdom og dyktighet (det foregående og det første essensielle, forutsetningen og alfabetet til dem) En god forståelse, visdom og mening har alle de som gjør Herrens vilje. Deres lovprisning av Ham varer til evig tid."

Bare det blir føre til det og varmere i været har tenkt å ta med meg rullestolen i bilen og kjøre til steder i nærområdet, hvor jeg kan proklamere og deklarere Guds løfter om Herrens herlighet og ærefrykten for Hans navn, i full forvissning om at Herren vil lytte til min bønn og svare meg. Kanskje du kan gjøre det på ditt sted?

Billedtekst. Nordlys i Alaska

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 21

Det tredje og siste ordet jeg tenker på i vår gjennomgang av Fil 2,5: "La dette sinn være i dere som også var i Kristus Jesus", er ordet MOTIVASJON. 

Hva var det som motiverte Jesus? Først av alt var det ærefykt. Hvis du vil vite noe om Kristi sinnelag vil jeg oppmunttre deg til å studere Evangeliet etter Johannes, og se nærmere på relasjonen Jesus hadde med sin Far. Her er et eksempel: "Jeg kan ikke gjøre noe ut fra Meg selv. Etter det jeg hører, dømmer Jeg. Og Min dom er rettferdig, for Jeg søker ikke Min egen vilje, men Fars vilje, Han som har sendt Meg." (7,30) Eller hva med Joh 5,44: "Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre, og Den æren som kommer fra Den eneste Gud, søker dere ikke."

Hvis denne slags tenkning griper deg, har du del i Kristi sinnelag. 

Du vil forstå dette først når en hellig gudsfrykt griper tak i deg, ikke før. Skjer det før blir det bare en teori, et ord uten innhold. Da blir det en form for ytre gudsfrykt eller skal vi si det som det virkelig er: religiøs fromhet. Men om en hellig gudsfrykt griper tak i oss, blir alt annerledes! Det er ikke mennesker vi skal gjøre til lags. Det er ikke rett motivasjon. Det er Gud vi skal ha ærefrykt for: "Er det nå mennesker eller Gudjeg vil overtale? Eller forsøker je å gjøre mennesker til lags? Hvis jeg fremdeles gjorde mennesker til lags, vvar jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10)

Det andre som motiverte Jesus var belønning! Ja, du leste hel riktig. Det er få ting jeg har fått så sterke reaksjoner på etter en tale som en jeg holdt om belønning. Tittelen var: 'Du får din lønn i kroner.' For det første var frelsen gratis, og for det andre så var de som kritiserte talen enige om at om de kom seg så vidt innenfor himmelporten, så skulle de være fornøyd! Snakk om å gjøre Kristi forsoningsverk lite! Selvsagt er frelsen gratis, men frelse innenbærer så mye mer enn bare 'himmelbilletten'. Den innebærer blant annet belønning! Herren Jesus deler ut både kroner og kranser for trofasthet og utholdenhet og hva vi har gjennomgått av lidelser. Og når det gjelder utsagnet om at 'jeg skal være fornøydbare jeg kommer meg så vidt innenfor', så høres det nesten ut som om det er på grunn av egen fortjeneste jeg er blitt frelst! Nei, frelsen, som er ufortjent av bare nåde alene, er rikere, mye rikere, enn som så. Herren kommer til å overstrømme oss med gaver når vi kommer hjem! Det kommer til å være en ufattelig rikdom og herlighet. 

Men tilbake til det som motiverte Jesus: "... mens vi ser på Jesus, troens opphavsmann og fullender. På grunn av den gleden som var lagt foran Ham, utholdt Han korset, aktet ikke på skammen og har nå satt seg ved høyre side av Guds trone." (Hebr 12,2) Andre oversetter dette med: "den glede som ventet ham." Jesu motivasjon for å holde ut lidelsene på korset, forakten, skammen, var den belønningen som ventet Ham når Han kom hjem og kunne sette seg ved Faderens høyre hånd, på æresplassen! 

Kong David forteller oss: "For Ditt ansikt er gledens fylde. Ved Din høyre hånd er evig fryd." (Salme 16,11)

Det var i denne saligheten, denne livlie frydeb, denne fylden av glede som omkranser Guds trone at Sønnen, Jesus, hadde levd før inkarnasjonen. Dette lengtet Han etter. Dette motiverte Han. Dette var en drivkraft i Hans liv.

Er himmelgleden vår motivasjon? "Men de rettferdige skal glede seg. De skal fryde seg for Guds ansikt. Ja, de skal glede seg stort." (Salme 68,4)

fortsettes

Ærefrykten for Gud og det hellige hysj

'Jeg lengter slik etter å høre et hellig hysj berøre Kristi kropp. Vi synes å tenke at vi må fylle tomrommet med våre lyder og vår egen vei, men jeg sier dere at vi må vende tilbake til ærefrykten for Gud og anerkjenne Hans hellighet.

Jeg lengter etter å se mennesker strømme til botsbenken, gråtende og rope ut til Gud og bli desperate og knust og ruinerte for noen annen elsker, at de gjør de religiøse forlegne når de overgir sine erstatninger og legger dem igjen på alteret.

Alt fordi de hørte lyden av Hans åndepust i et hellig hysj.

Jeg tenker ikke bare på de som ikke går i kirken og på de ufrelste, men også på de Guds folk at de må mer ekte og rå når de oppholder seg i Guds nærvær, slik at virkelige endrinnger kan finne sted og holde.

Du forstår, folk snakker ikke om dette fordi dette selger ikke mange bøker eller tiltrekker seg de store mengdene. Det er på overtid for kirken om den skal handle sammen. Hvis vi vil se en endring må det begynne med oss.'

- Lovesick Scribe.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kristi storhet - vår ydmykhet

Jeg har brukt litt av dagen til å lytte til en preken av Marc Dupont, en anerkjent profetisk røst, kjent fra en rekke besøk i Norge. Han mener kristne må gjenoppdage Johannes Åpenbaring. Ikke så mye på grunn av eskatologien, som det å få del i hjertet til Johannes -  seeren, profeten, apostelen, som fikk et så radikalt møte med Jesus. Det møtet forandret alt.

Jesus, seierherren, kongenes konge, Han som triumferer. Herrenes Herre. Det er dette Åpenbaringsboken handler om!

Rett før jeg satte meg ned for å lytte til Dupont, hadde jeg hørt på Francis Chan, som snakket om det viktigste behovet vi har når vi skal be.

Chan svarer: YDMYKHET.

Vi må huske at når vi ber trer vi fram for Guds trone. Bevisstheten om det burde gjøre noe med oss. Det er som om vi tror vi gjør Gud en tjeneste når vi trer frem for Gud. Men det gjør vi jo ikke.

Både Dupont og Chan samstemmer når det gjelder dette: vi trenger større Gudsfrykt, større ærefrykt for den tre ganger hellige Gud.

Over en lengre tid har jeg hatt min oppmerksomhet rundt dette, da jeg har kjent at dette er noe Gud taler om inn i vår tid. Derfor var det bekreftende å lytte til disse to

Visdom, forstand og ærefrykt for Gud

Det er ikke alt man kan lese seg til, og det er heller ingen garanti for at man blir så mye klokere av å studere.

Men det finnes en ting som helt sikkert gjør en vis og forstandig! Det er å kjenne Den Hellige.

Vi snakker ikke om kunnskap om Gud - selv om den også er viktig. Det handler om noe helt annet: kjennskap. Vi kan vite mye om Gud og likevel ikke kjenne Ham. Vi kan ha rett i alt og likevel ta helt feil.

Det er derfor apostelen Paulus, når han ber for den kristne forsamlingen i Efesos, ber om at "vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne." (Ef 1,17)

Det er hva det handler om! Lære Gud å kjenne. Da trenger vi åpenbaring.

Den åpenbaringen kommer gjennom visdom og begynnelsen til denne visdommen er gudsfrykt! I dag er det veldig få som snakker om den. Kristenheten er preget av en manglende ærefrykt for den tre ganger HELLIGE Gud.

"Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand." (Ord 9,10)

Å kjenne Den Hellige begynner med ærefrykt for Gud.

Ærefrykt for Gud er blitt et prioritert bønneemne for meg personlig. Jeg vil nemlig lære Gud å kjenne. Det er et mål for mitt liv.

Å tilbe Herren knelende eller med stive knær

Jesus forteller oss hvilken lengsel Far bærer på. Han lengter etter menn og kvinner som tilber.

'Men den time kommer, og er nå da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For Faderen søker dem som tilber Ham slik'. (Joh 4,23. Bibelen - Guds Ord).

Når forhenget trekkes til side og vi får et lite glimt inn i tronssalen i himmelen, så viser Guds ord oss at det er en stadig pågående tilbedelse av Gud der. Engler, kjeruber, serafer er involvert i denne tilbedelsen, sammen med de hellige. Det er en ting jeg har merket meg når det gjelder denne tilbedelsen. De menneskene som tilber i tronsalen, de kaster seg alltid ned og tilber enten på sine knær eller liggende på gulvet:

'Hver gang livsvesenene gir pris og ære og takk til Ham som sitter på tronen, Han som lever i all evighet, faller de tjuefire eldste ned foran Ham som sitter på tronen, og tilber Ham som lever i all evighet, og kaster kronene sine ned foran tronen ...' (Åp 4,9-10)

'Da Han hadde tatt bokrullen, falt de fire livsvesener og de tjurefire eldste ned foran Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse ...' (Åp 5,8)

'Da sa de fire livsvesener: Amen! Og de tjuefire eldste falt ned og tilba Ham som lever i all evighet'. (Åp 5,14)

Å knele eller gjøre prostrasjoner er det mest naturlige av alt når man møter Herren. Når apostelen Johannes møter Den oppstandne Kristus, Allherskeren, så skjer dette: 'Da jeg så Ham, falt jeg som død ved føttene Hans ...' (Åp 1,17)

Det greske ordet om er brukt om tilbedelse - 'proskuneo' i Det nye testamente betyr da bokstavelig talt 'å kysse grunnen når man ligger langflat foran en hersker', eller 'falle på sine knær i tilbedelse'. Dette kommer fra vårt hjerte, skapt av Den Hellige Ånd.

Guds ord slår fast følgende: 'for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære'. (Fil 2,10-11)

Jeg har alltid synes det er merkelig at vi under lovprisningen synger 'så kneler vi for Ham', og fortsatt blir stående oppreist. Hva er det som gjør at vi er så redd for å bøye våre knær? Noen vil kanskje innvende at det er 'religiøst' og en 'ytre form for tilbedelse', og at de 'bøyer sitt hjerte'. Tro om ikke det er like så religiøst! Kanskje handler våre stive knær mest av alt om vår egen stolthet og fasade! Kanskje vi er redd for å vise at vi vil bøye oss for Herren?

Noen mener også at Herren har kalt dem til å bli stående fordi Herren ikke er ute etter nesegrus tilbedelse. En slik tanke er utenombibelsk og ikke i tråd med det Bibelen faktisk lærer oss.

Min bønn for tiden er at Herren skal vekke sitt folk og at vi må få gudsfrykten tilbake iblant oss. Jeg tror at de stive knær mang en gang handler om at vi ikke lenger forstår at vi har med den tre ganger HELLIGE Gud å gjøre. Joda, alt kan bli religiøst, men jeg har også funnet ut at alle andre er religiøse, bortsett fra en selv. Kanskje vi alle burde spørre Herren om Han foretrekker mennesker som står med stive knær, eller de som kaster seg ned og øser ut sin takk og tilbedelse til Ham som alene tilkommer all ære, pris, lovsang og tilbedelse?

Kom, la oss falle ned for Herren, vår Gud

I dag har vi kommet halvveis i fastetiden, til fastens 21 dag. Under den tidebønn som kalles vesper bes i dag Efraim Syrerens fastebønn. Du finner den gjengitt nederst i denne artikkelen. Ved hver del av denne bønnen, gjør man såkalte prostrasjoner - det vil si: ved å falle ned med hodet mot marken.

Mange kjenner dette igjen når de ser muslimer be i moskeen, men som med så mye annet, er dette noe muslimene har hentet fra den kristne gudstjenesten. Prostrasjonen er et uttrykk for den ærbødighet og ærefrykt som tilkommer Gud alene. Har man tatt del i en ortodoks gudstjeneste, og særlig i fastetiden, så ser man dette flere ganger i gudstjenesten. For meg personlig har disse kroppslige uttrykkene stor betydning. For vi er jo ikke bare sjel og ånd, men også kropp. Og med kroppen vår tilber vi Gud.

'Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud'. (1.Kor 6,19-20)

I vår tid er ikke denne enheten i treenigheten så viktig. Vi skiller ånd, sjel og kropp fra hverandre, og får en åndelighet som ikke tar høyde for at mennesket er et hele som hører sammen. Dette får også praktiske konsekvenser for vårt bønneliv, hvor bønn for det meste blir ord. Men bønnens språk er langt rikere enn ordene våre. Også kroppen kan brukes i bønn: gjennom dans, knefall, prostrasjoner, hender som løftes mot himmelen, eller formes som en skål som Gud kan fylle, gjennom måten vi beveger oss på.

Peter Halldorf skriver om prostrasjonen på følgende måte:

'Ved å anbefale prostrasjonen fremholder kirken at kropp og sjel ikke kan skilles. Hele mennesket har falt, og hele mennesket må gjenopprettes. Gjennom synden har kroppen fått herreveldet over ånden. Kroppen skal ikke foraktes eller beseires. Som en del av Guds avbilde er den hellig. Gud, den Hellige, ble selv kropp. Fastens hensikt er å rense kroppen til det sjelens tempel der Guds Ånd gjerne vil bo. Den kristne askesen er aldri en kamp mot kroppen - den er en kamp i kroppen og for kroppens frelse. Derfor må omvendelsen omfatte hele mennesket. I prostrasjonen deltar kroppen i sjelens bønn, og sjelen ber med hele kroppen'.

Efraim Syrerens fastebønn:

Herre og Hersker over mitt liv! Gi meg ikke likegyldighetens,
mismodets, maktlystens eller skravlingens ånd.

(Bøyning til marken)

Men gi meg, Din tjener, kyskhetens, ydmykhetens,
tålmodighetens og kjærlighetens ånd.

(Bøyning til marken)

Herre og Konge! La meg se mine egne synder og ikke
dømme min bror, for Du er velsignet i all evighet. Amen!

(Bøyning til marken)

Kilde: Ortodoks bønnebok, Solum forlag, 2002, side 109

Helliget vorde Ditt navn

Etter å ha lest John Piper (bildet) i dag har jeg bestemt meg for å gjøre hans bønneemne til mitt eget.

Pastoren for Betlehem Baptist Church i Minneapolis spør om hvilken bønn vi stadig vender tilbake til, når vi ber for oss selv.

"Mine forandrer seg veldig lite fra år til år. Ulike ord kommer til meg over ting jeg har grunnet på sentrale ting i Guds ord. Men jeg vender alltid tilbake til ordene fra Matt 6,9: "Helliget vorde ditt navn!"

Måten jeg ba denne bønnen på denne morgenen var slik:

"Far, gi meg å leve med hensikt og utilsiktet på en slik måte at jeg helt og holdent ærer ditt navn i manges hjerter, på så mange steder og tider, som er mulig i følge Ditt vise råd og suverene kraft."

Jeg vil leve for å ære Faderen, Sønnen og Helligånden. Derfor vil jeg heretter med mye større tyngde be: "Helliget vorde ditt navn."

Lovsangens innside

Innfor dette nye året har jeg gjentatte ganger opplevd at Gud har dratt min oppmerksomhet, mot lovsangen og tilbedelsen. Det er som om Han sier: Rett fokuset ditt mot tilbedelsen av Guds Lam, mot Jesus.

Tidlig i 2007 begynte noe spesiellt å inntreffe nesten på hver eneste gudstjeneste eller møte jeg deltok på. Enten introduserte møtelederen, eller en person i salen reiste seg og følte seg minnet om at vi skulle synge: "Jesus det eneste, helligste, reneste". Merkelig, ikke sant. Denne sangen hører ikke med blant de som mest blir sunget, i hvert fall ikke i de sammenhengene jeg går. Sangen hørte jeg første gang i min fars bisettelse. Da var jeg 12 år gammel, og klokkeren i min daværende hjemmemenighet sto ved kisten og sang denne sangen. Det var svært gripende. Siden har den fulgt meg, men i fjor begynte altså dette å hende: Sangen ble sunget igjen og igjen, nesten på hvert eneste møte gjennom hele året og slik har det fortsatt inn i det nye året. De to siste søndagene har jeg sunget sangen henholdsvis i Brumunddal baptistmenighet, i Filadelfia Kolbotn og i Lena pinsemenighet. Det er tydelig at Gud vil noe spesielt gjennom denne sangen i mitt liv. Nå spør jeg Ham hvorfor og lytter ivrig etter Hans svar.

Jeg oppholder meg mye i Salmenes Bok for tiden. Salmenes Bok er bygget opp som Händels Messias. Lovsangen stiger til finalenivå, da alle røster og instrumenter gir alt. Jeg tror at selve sammensetning av Salmenes Bok er profetisk. For vi er på vei mot finalen. Lovsangen skal bare øke fram mot Jesu gjenkomst. Den skal øke gjennom et rikere lovsangsspråk og gjennom en dypere forståelse av lovsangens innside. Når lovsangen her på jorden begynner å ligne på den himmelske lovsangen, kommer den å bli så attraktiv for Jeus og inneholde en slik dragningskraft, at den kommer til å medvirke til at Jesus kommer igjen!

Men i disse dager kjenner jeg igjen et sterkt behov for å bøye kne - i dyp ærbødighet og ærefrykt.

Akkurat nå føler jeg behov for å ta på meg et slikt skilt man av og til ser nye butikkmedarbeidere går med: UNDER OPPLÆRING!