La oss proklamere Guds løfter om Guds herlighet over stedet hvor vi bor

Venner har vært på små og øde steder i Alaska på et profetisk bønneoppdrag for å be Herren fylle disse stedene med ærefrykt for Herrens herlighet og nærvær. De har gjort det i samsvar med ordene fra profeten Habakkuk 2,14 som sier: "For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn." 

Dette samsvarer godt med noe jeg skrev om på bloggen i 2020: "Jeg ser for meg at Gud er i ferd med å reise opp bønnevektere som kan rundt på ulike steder i Norge for å deklarere og proklamere Guds løfter, i ulike lokale bønneinitiativer. Ta gjerne kontakt med meg om Gud leder deg til å gjøre dette der hvor du bor, eller føler deg tilskyndet av Den Hellige Ånd til å reise. Jeg er overbevist om at flere vil bli kalt av Gud til å gjøre dette. Det er ikke snakk om å reise rundt for å preke, men for å deklarere og proklamere de løfter du blir påminnet om å fremsi over de stedene Gud minner deg om."

Når jeg fikk høre om det profetiske bønneoppdraget i Alaska, kom jeg til å tenke på ordene fra Salme 111,10. I min norske Bibel heter det: "Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. God forstand har alle de som gjør etter hans bud. Hans pris varer til evig tid." Ærefrykten for Guds herlighet, for Hans navn, er det aller viktigste vi kan be for i dag - for alle mennesker. Det er mangelen på ærefrykt for Gud som gjør at den åndelige tilstanden er som den er i våre forsamlinger.

The Amplified Bible får frem noe av dybden i dette verset fra Salmenes bok, her i min oversettelse: "Den ærbødige frykten og tilbedelsen av Herren er begynnelsen på visdom og dyktighet (det foregående og det første essensielle, forutsetningen og alfabetet til dem) En god forståelse, visdom og mening har alle de som gjør Herrens vilje. Deres lovprisning av Ham varer til evig tid."

Bare det blir føre til det og varmere i været har tenkt å ta med meg rullestolen i bilen og kjøre til steder i nærområdet, hvor jeg kan proklamere og deklarere Guds løfter om Herrens herlighet og ærefrykten for Hans navn, i full forvissning om at Herren vil lytte til min bønn og svare meg. Kanskje du kan gjøre det på ditt sted?

Billedtekst. Nordlys i Alaska

Prestekonas sterke hverdagslige vitnesbyrd

I går leste jeg en vakker, sterk og sann fortelling om en kvinne ved navn, Olga Michael, kjent også som Olinka. Jeg måtte bare oversette den, slik at jeg kunne dele den med mine lesere. Jeg tror mange, i likhet med meg, vil bli berørt. Dette er vitnesbyrdet om en enkel kvinnes tro, om kristen tro i praksis, og som setter djupe spor etter seg. Som regel er det ikke de store ordene som teller, men gjerninger gjort i kjærlighet.

Olga Michael var gift med en prest i landsbyen Kwethuk, som ligger ved elven Kuskokwan i Alaska. Hun var kjent for sin gudfryktighet og for sitt barmhjertighetsarbeid.

Olinka tilhørte urbefolkningsgruppen Yup'ik i Alaska. Hun ble født 3. februar i 1916. Mannen hennes, Nikolaj Michael, var postmester i landsbyen og hadde ansvaret for stedets dagligvarebutikk. Senere ble han ordinert prest, og senere forfremmet til erkeprest.

Olinka var ikke bare prestekone, men også jordmor. Selv ble hun mor til 13 barn. Åtte av dem levde opp og ble oppdratt av Olinka. Mange av sine barn fødte hun helt uten noen hjelp fra noen jordmor.

Olinka var kjent for sin medfølelse og omsorg for alle som hadde lidd overlast og blitt misbrukt, spesielt de som var blitt seksuelt misbrukt. Selv om familien var fattig, ga hun sjenerøst til de som var fattigere. Ofte ga hun vekk sine egne barns klær til de som hadde større behov enn dem selv. Hun var også kjent for evnen til å kunne se om noen var med barn, selv før kvinnene selv var det.

Når Olinka døde 8. november 1979 var det mange mennesker som gjerne ville ta del i begravelsen. Mange av de bodde langt unna. Siden det var november, gjorde vinterværet det helt umulig. Men når begravelsesdagen kom brakte varme vinder fra sør med seg varm luft til disse områdene, og veiene tinet og ble farbare. Når de sørgende skulle følge kisten ut av kirken kom det en flokk med fugler. Snøen hadde også smeltet ved graven, slik at det var lett for de som skulle grave den. Kvelden etter begravelsen ble det normalt vintervær igjen.

Mange ærer det gode minnet til Olinka. Hennes ortodokse tro var et sterkt vitnesbyrd for mange.

En leir av engler i Alaska

Steven Lightle (bildet) er et kjent navn for mange i Norge. For de som ikke kjenner ham så er han en jødisk forretningsmann fra Seattle, Washington, som møtte Messias i 1957 og hans liv var totalt forandret etter dette skjellsettende møtet. Etter en tid som forretningsmann flyttet han til Braunschweig i daværende Vest-Tyskland, samme by som gav Adolf Hitler tysk statsborgerskap. Det påfølgende år, 1974, hadde Steven et syn hvor han så Sovjetunionen gi slipp på sine jødiske borgere slik at de kunne forlate Sovjet og reise tilbake til Israel.

I 1982 flyttet Steven Lightle selv til Israel og i 1991 etablerte han sammen med Gustav Scheller "The Exodus Shipping Line" som skulle bringe jøder tilbake til Det lovede land. I 1983 skrev han sin bestselger: Exodus II og i 1999: Operation Exodus II. Han reiser verden over som taler, og har besøkt Norge. Ved en av disse anledningene hadde jeg gleden av å tolke ham.

Steven Lightle er også et kjent navn i den internasjonale forbønnsbevegelsen, hvor jeg selv har vært aktiv i mange år. Det er i den forbindelse jeg nå skal fortelle en historie som har berørt meg sterkt:

Våren 1988 ble Lena og Kjell Sjöberg sendt ut som bønnemisjonærer. Flere menigheter sto som utsendelsesmenigheter: Den kristna Gemenskapen i Bro, Fristaden i Uddevalla, Hosianna i Göteborg, Brandbergens Frikyrkoförsamling og Järfälla Pingstförsamling. På begynnelsen av 1989 ble det holdt et stort bønnemøte nord for Nordkalotten. En del av samlingene ble holdt i domkirken i Luleå. Mens Kjell Sjöberg var der opplevde han at Herren kalte ham tilside og i stillheten talte Herren til Kjell Sjöberg. Herren ville at Sjöberg skulle ta med seg et team forbedere og reise til jordens fire hjørner for å be. På forunderlig vis stadfestet Gud dette kallet gjennom en venn av Kjell Sjöberg, J. Gunnar Olson, som plutselig kom inn i rommet hvor Kjell Sjöberg var og gjenga nøyaktig det Gud nettopp hadde fortalt Kjell Sjöberg. Senere dukket det opp et ektepar som Herren hadde talt til og sagt at de skulle gi Kjell Sjöberg 50.000 til en reise.

Et av stedene bønneteamet reiste var til den lille byen Nome i Alaska. Byen har 3000 innbyggere. Den ligger 100 mil fra Anchorage. Byen ble grunnlagt av tre svensker som fant gull i området. Bønneteamet hadde sin base i pinsemenigheten. Når bønneteamet til Kjell Sjöberg kom på besøk sto denne pinsemenigheten midt oppe i en svært vanskelig tid. De holdt på å organisere en forbønnsaksjonen

Før bønneteamet skulle reise igjen opplevde Steven Lightle at han måtte ta mer tid til å be. Han fikk tak på en snøscooter og kjørte alene ut på de snøhvite viddene. Plutselig får han se tre leire med engler! En stor og mektig engel gikk fra den ene leiren til den andre og ga instruksjoner til de andre englene. Steven ville vite hva engelen sa, men han fikk beskjed om at det kunne han ikke få vite.

Nå skjedde denne bønneaksjonen samtidig med toppmøtet mellom president George Bush og Michail Gorbatsjov på Malta. Steven Lightle leste om skibbruddet Paulus ble utsatt for på Malta. Stormen kom fordi kapteinen ikke ville lytte til rådet Paulus gav. Nå ba teamet om at Gud skulle bruke Bush og Gorbatsjov slik at scenen for tidsaldernes avslutning i Midt-Østen kunne falle på plass, men om de hadde onde hensikter mot Israel, skulle stormen komme.

På nyhetsprogrammet til "Voice of America" kunne de senere høre at det blåste en så sterk storm på Malta at bølgene var fem meter høye. Den siste dagen av toppmøtet måtte avlyses.

Liten menighet på avsidesliggende sted i Alaska driver verdensmisjon

De har en fantastisk utsikt fra kirken sin til et storslagent og blendende vakkert landskap, First Baptist Church i Delta Junction i Alaska. Men menigheten gjør mer enn å se på landskapet rundt seg. Menigheten, som tilhører Sørstatsbaptistene, ser bortenfor fjellene og til en verden i nød.

'Vi er en liten by i et avsidesliggende område', sier pastor Dave Becker, og legger til: 'men menigheten vår når ut globalt'.

Omlag 100 mennesker deltar på søndagsgudstjenesten i Delta Junction. I fjor gav denne menigheten 100.000 USD til misjon. Den gir også økonomisk støtte til to familier fra menigheten som driver misjonsarbeide utenfor USA, og støtter misjonsarbeid blant Athabasca indianere i den østlige delen av det sentrale Alaska. Menigheten ble startet i 1952 gjennom misjonsarbeidet som ble drevet ut fra en annen baptistmenighet, First Baptist Church of Fairbanks, 100 amerikanske miles nord for Delta Junction.

For 15 år siden bestemte menigheten seg for å slette all gjeld den hadde til kirkebygget. Når det var unnagjort bestemte medlemmene seg for å satse på misjonsarbeid. Selv om menigheten har tilholdssted i det de fleste vil kalle 'langtvekkistan' så er den opptatt av verden rundt seg, og med et brennende hjerte for at andre skal få del i det de selv har fått: evangeliet.

Det er mange gode grunner til å takke Gud for små menigheter på små steder!

Reddet fra den visse død av Hl.Herman av Alaska

Jeg brukte deler av 1. juledag til å lese en biografi om Hl.Herman av Alaska, en av de første slaviske misjonærene til Den nye verden. I år er det 175 år siden denne hellige mannen døde. Det var i 1794 at en gruppe russiske misjonærene fra det berømte Valaam klosteret ved Lagodasjøen, kom til Kodiak i Alaska. Her grunnla de et misjonsarbeid, som skulle føre til at hele Alutiiq-folket kom til tro på Jesus.

Det underlige var at mens jeg leste denne boken, fikk jeg en hilsen fra abbed Tryphon, hvor han skriver om - ja nettopp, fader Herman av Alaska! Abbed Tryphon, som er en av mine venner, er abbed for All Merciful Saviour Orthodox Monastery i Vashon utenfor Washington, USA.

Historien abbed Tryphon forteller om Hl. Herman, er en historie han har fått fra biskop George, som er åndelig far for søsterklosteret til All Merciful Saviour Orthodox Monastery. Det ligger i Virginia. Historien biskop George forteller er fra 1990. Klosteret i Virginia hadde leid inn en mann til å hugge ned noen døde trær på eiendommen sin. Mannen, som drev et firma som tok på seg slike oppdrag, kom til klosteret sammen med sin kone. Svært hensynsfullt felte han de gamle trærne uten å skade vegitasjonen rundt dem. Når arbeidet var fullført ville han slett ikke ha noen betaling. De var ikke ortodokse, og munkene undret seg over hvorfor de gjorde arbeidet med trærne helt gratis.

Svaret fikk de senere, og årsaken handlet om noe som hadde skjedd noen år tidligere, da Leo og Kathleen, som de to het, giftet seg.

Både Leo og Kathleen var lidenskapelige fjellklatrere. Bryllupsreisen ble lagt til Alaska, hvor de skulle klatre opp Nord-Amerikas høyeste fjell, Denali (Aka McKinley). De oppholdt seg en tid ved foten av det 20.320 fot høye fjellet. Studerte kartet, snakket med kjentmenn, sjekket utstyret, og ventet på godt vær. Når de så endelig la ut på den særdeles vanskelige oppstigningen, var de svært spent på hvordan de skulle klare å klatreturen. Men de var fast bestemt på å lykkes.

Mot slutten av dagen, møtte de en mann som var på vei nedover. Den gamle mannen, gikk nedover en smal og stupbratt sti. Han så undelig ut, med en lang svart drakt. Han hilste vennlig på dem, og gav dem det råd at de snarest mulig måtte gjøre vendereis. Været var i ferd med å bli dårlig, en storm var i anmarsj. 'Snart', sa mannen, 'vil det være livsfarlig å oppholde seg i fjellet'. Og før de rakk å stille spørsmålet, sa han at han var lokal innbygger, og godt kjent med vær og føreforhold. Han forlot dem, og gikk videre.

Noen minutter senere, da Kathleen snudde seg for å se etter mannen, kom hun til å tenke på at han ikke hadde med seg noen oppakkning. Hvordan kunne han bevege seg så høyt oppe, uten mat og klær. De valge å lytte til den gamle mannens råd, og gikk ned igjen til leiren. Da slo det dårlige været til. Stormen raste i fjellene. En uke senere fikk de høre at en gruppe fjellklatrere hadde omkommet denne natten.

Da Leo og Kathleen kom tilbake til tettstedet som var utgangspunktet for klatreturen, tenkte de på den gamle mannen som hadde advart dem. Plutselig fikk de se et bilde av sin redningsmann. Det var satt opp på en oppslagstavle utenfor en kafe, sammen med bilder fra fjellet. Bildet av redningsmannen var trykket på en brosjyre fra en ortodoks kirke i nærheten. Bildet var et ikon av Hl. Herman av Alaska!

Leo og Kathleen var helt sikker. Dette var et bilde av mannen de hadde møtt i fjellet, og som var i ferd med å gå nedover den stupbratte fjellsiden. Han som hadde advart dem var Hl. Herman. De visste ingenting om denne ortodokse helgenen fra før av. Det var sant at han var en av de lokale! Men Hl. Herman hadde på det tidspunktet vært død i over 170 år. Likevel hadde han reddet dem fra den visse død.

Sørstatsbaptistene sender ut 30 nye misjonærer til Alaska og Canada

Misjonsstyret i Sørstatsbaptistene har sendt ut 30 nye misjonærer som skal arbeide i Alaska og Canada.

Utsendelsen fant sted i First Baptist Church i Anchorage, Alaska. Denne menigheten startet i 1943 av en liten gruppe misjonærer i Fort Richardson, som ligger i nærheten. Menigheten i Anchorage har siden vært en aktiv misjonsmenighet, som har plantet en rekke søstermenigheter. Det var derfor svært naturlig å sende ut de nye misjonærene fra nettopp denne menigheten.

Sørstatsbaptistene har 105 menigheter knyttet til sitt fellesskap i Alaska. Utfordringene er mange. Halvparten av Alaskas befolkning på 700.000 er konsentrert i storbyområdet rundt Anchorage, det vil si 365.000 for å være mer nøyaktig. Området er sammenlagt større enn Texas, California og Montana. De to neste storbyene er Fairbanks med 31.000 og Juneau med 30.000.

Luke og Sarah Stewart dro ut som misjonærer til en avsidesliggende eskimolandsby som heter Kobuk i 2008. Dette er et område hvor det er svært kaldt, med temperaturer ned i minus 65 grader celsius. Det er ikke mulig å komme til landsbyen med bil. Alt familien trenger må de få ved hjelp av fly. Men arbeidet i Kobuk går sakte fremover. Mennesker opplever Jesus som sin Frelser og Herre.

Nå får altså Alaska flere misjonærer. Det er det en god grunn til å takke Gud for i dag!

På bildet ser vi Richard Harris, som leder misjonsstyret hos Sørstatsbaptistene, tale i First Baptist Church i Anchorage.